Jeg tror ikke på horoskop, men noen ganger leser jeg det likevel, for moro skyld. Hvis jeg sitter på legekontoret og venter, for eksempel. Eller har sommerferie og har mistet evnen til å sove om natta. I natt kom jeg over horoskopet mitt på Refinery29. Hurra! tenkte jeg, på tide med en liten oppmuntring. I horoskop står det jo alltid ting som: «Denne uken smiler livet til deg. Nye muligheter er i sikte, du kommer til å få masse penger og kjærlighet og godteri og is og sol og sånn».
Men:
Pisces (February 20-March 20)
Drama alert! Don’t let emotions build to a fever pitch. You’ll need to take more than just a couple cooldown breaks this week. Remember: Nothing ever gets resolved when you’re triggered, on edge, or completely freaking out. When you let the initial wave of anxiety pass, creative solutions will emerge. Everything is going to work out, Pisces.
Hva ER det her? Uka så langt har vært kjempefin, den, så jeg har tydeligvis helga fra helvete i vente. Jeg vurderer å gjemme meg under dyna til neste uke. Ikke det at jeg tror på sånt, altså…hehe…
Hvorfor har det noensinne blitt sett på som kult å røyke på do? De tøffe folka, spesielt de unge, satt ofte og røyka på do eller bak et skur i forskjellige tv-serier og filmer jeg så da jeg var yngre. Jeg forsto aldri helt greia, for det er jo skikkelig ekkelt å spise på do, så hvorfor skal det da være så kult å suge på en liten, farlig avlang greie.
Det som er enda rarere, synes jeg, er at røyking på do FORTSATT blir brukt for å vise hvor tøffe og kule folk er på tv. I går ble vi jo alle enige om at det ikke er kult å dø. Jeg tror faktisk det er like lite kult å dø av smadret hodeskalle som lungekreft. Så FYSJAMEIEN sier jeg til skaperne av tv-serien Rita.
Det er en dansk serie om en lærer som er kjempeflink til tross for at hun er er skikkelig upedagogisk (på tv må man drite i pedagogikk for å være en god lærer). Men Rita-serien får likevel et pluss i margen fordi de gjør narr av folka som er så livredd for sukker. For greit nok at det ikke er kult å dø, men jeg tror det er kulere å dø av å ha kosa seg ihjel med kokosboller enn av lunger fulle av tjære:
Det er noe mystisk på gang her. Det virker som om jeg er den eneste i hele Trondheim som har gått på ungdomsskolen. Hvordan vet jeg det? Fordi ingen bruker hjelm når de sykler her! Makan til greier, altså. Synes de det er kult å dø, eller? For det er den eneste forklaringen jeg og Trygg Trafikk (som kom på besøk på ungdomsskolen) kan komme på som forklaring. Eller kanskje de har glemt at skallen deres plutselig kan ligge smurt utover fortauet i løpet av sekunder? Klask, og vips så er hodet ditt delt i to. Eventuelt overkjørt og flatt som en pannekake (kjipt at du krasjet med en dampveivals, da).
Nå fjaser jeg fælt her, men seriøst, du må bruker hjelm. Du er sikkert kjempeflink til å sykle, men hva om det er en dårlig sjåfør ute i gatene (hei, jeg har fått meg sykkel) som kjører på deg? Det er sannelig ikke sikkert det er din feil at du kommer i en ulykke, men du kan skade deg likevel. Og disse dårlige sjåførene og klumsete fotgjengerne kan dukke opp hvor som helst. Tro meg, det er ingen grenser for hvor jeg kan finne på å tryne. Dette er strengstemmen: bruk hjelm! Jeg vil ikke at du skal dø. Eller havne i rullestol. Det blir så tungt å bære deg opp og ned trapper hele tiden.
Og ta det med ro, du trenger ikke å kjøpe deg en av disse:
Du kan kjøpe deg en helt vanlig hjelm. Og ja, du kommer til å se litt teit ut. Det er litt av greia med hjelm. Men vet du hva som er verre en hjelmhår? Å DØ!
Ikke overbevist? Se på de søtingene her, da! (spesielt tøffingen i skinnjakke ved siden av skrytepaven)
Forresten har jeg en ekstrabeskjed til foreldre (og kommende foreldre): hvis du sykler uten hjelm er du en dårlig forelder, egoist og en jævla idiot. God sommer!
For lenge, lenge siden, da jeg gjorde feltarbeid på Island, bodde jeg i et hus med rare mennesker. Disse menneskene hang jeg ut på forferdelig vis her på bloggen. En fryktelig ting å gjøre, men siden jeg til tider var redd for om jeg kom til å overleve (en av gutta var egentlig tvangsinnlagt på (noe som helst sikkert ikke kalles) sinnssykehus, men rømte hjem til huset jeg bodde i rett som det var) så gjorde jeg det likevel. Grunnen til at jeg tar opp alt dette igjen, er fordi Thorstein, en av de jeg bodde med, la meg til på Facebook for en tid tilbake. Han er en usedvanlig trivelig mann i 50-årene som passet på at jeg fikk i meg nok Omega 3 og ikke ble drept av Egil. Hvis du vil vite mer om Thorstein før du leser videre, kan du trykke her, her eller her). Thorstein sender meg e-post og skriver små beskjeder til meg innimellom, og jeg vil gjerne dele en av beskjedene, for jeg savner ham og de gode rådene hans.
Du er so söd men ad finde ud mektie thinge tli lat forsto livet. De kan vere muket foreklert.( svert)
Alerede du kan kan bare fine de ud for dig self .
Og hvis du skjønner hva han mener så må du gjerne si fra. Jeg er overbevist om at det er smarte greier, for han var virkelig en flott fyr. For noen dager siden sendte han meg også bilde av noen hester, fullstendig uten forklaring eller kontekst. Mannen er et mysterium og jeg elsker det.
Jeg har fått meg en ny drøm. Jeg har ganske mange fra før, men jeg synes akkurat denne er verdt å dele. Den er kun noen dager gammel og oppstod på bursdagen til min flotte bestefar som ble 75 i år. En av onklene mine fortalte meg om ei ku han har så lyst på, som heter Dexter-ku. Jeg har altså stjålet drømmen til onkelen min. Ganske frekt, men jeg har gjort det likevel. Han har gård, så for han er dette litt mer gjennomførbart enn for meg, som bor i kollektiv, men jeje, jeg har hørt at det er lurt å drømme stort. Kua, derimot, er faktisk ikke så veldig stor.
Den har nemlig superkorte ben! Se så søt, da! Miniku! Jeg dør! Jeg har alltid vært merkelig glad i kyr (de har jo så snille øyne!) og nå er jeg helt solgt. Jeg MÅ ha ei sånn ku en gang. Etter å ha brukt lang tid på å google denne flotte skapningen har jeg funnet ut at hvis jeg først skal skaffe meg ei ku, så er dette et strålende alternativ. Både Bondebladet og Sogn Tidene beskrives den som «ei lita ku med stor framtid» og at «kyrne elskar å bli klødde, og nokre blir heilt som gelé når me kosar med dei». Den veier bare et par hundre kilo og er ca. en meter høy. Jeg har funnet den perfekte kua! Eller, onkel har funnet den perfekte kua. Den er visstnok ideell på mindre bruk med gamle og små fjøs. Eller så kan man sette opp en stålhall. Så da er jo det alt jeg trenger før denne drømmen går i oppfyllelse. For er det noe jeg er villig til å stå opp tidlig for, så er det drømmekua. Og jadajada, jeg skjønner at det er bare flåsete byjenter som kunne skrevet noe slikt, men bare vent. Jeg skal nok få meg ei ku!
Er du ikke overbevist over hvor fantastisk Dexter-kyr er? Vel, se her da!
De bare stamper rundt på de små bena sine!
Altså, hvis du ikke smelter av det her så er det noe alvorlig galt med deg.
Jeg har vært på Kunstindustrimuseet. Det er litt av en bragd til å være meg, for jeg er livredd kunst. Jeg skjønner sjeldent noe av det, og ender alltid opp med en følelse av at jeg burde lese meg opp på kunsthistorie, men ærlig talt, det kommer ikke til å skje med det første. Likevel brettet jeg altså opp ermene og tok meg en tur. Det gikk ikke kjempebra, dessverre. Men la oss ta det positive først: der var det mye vakkert å se på. Fine ting takler jeg godt, om jeg skal si det selv. Her er noen av bildene og statuene som ikke fikk meg til å føle at jeg er tilbakestående:
Denne bildekrusellen krever javaskript.
Det var også eksempler på de uungåelige nakne statuene:
Denne blir mye mer imponerende om man ser for seg at hun roper «no hands!»
Det var til og med noen artige ting. Som disse flatskjermen som var hengt opp som om de var bilder, med sendinger av solnedgang.
Men, for ja, her kommer det et stort men, det var også mye annet der. Og siden utstillingen kun var forklart med korte og rare tekster som hang ved hver inngangsdør til et nytt rom, så skjønte jeg ingen verdens ting. Og vet du hva? Det er et problem. Det kan ikke være sånn at alle kunstutstillinger kun skal være laget for spesielt interesserte. Som et medlem av folket er jeg fryktelig irritert. Det må da være lov å forvente litt forklaring av det man ser.
Her er et eksempel: Jeg liker å tro at jeg kan en god del om matktteori. Jeg har master i sosialantropologi, tross alt. Vi snakker fryktelig mye om makt. Og derfor ble jeg forundret over at Kunstindustrimuseet har hengt opp en tekst som er så dårlig (eller så smart at den går over hodet på meg, hva vet vel jeg) at det ikke var mulig å skjønne hva de vil. Du kan jo lese selv.
Det første avsnittet er forsåvidt greit, hvis forfatteren er en forvirra ex.phil-student som er i ferd med å skrive introduksjonen til sin første oppgave, etter et år med gitarklimpring på folkehøgskole. Men så blir det jo helt krise. Setningene gir ikke mening og de kaster begreper rundt seg som gærninger. Ærlig talt. Og ikke et ord om hvordan dette henger sammen med bildene og skulpturene rundt om i rommet. Det får en vel tenke seg til sjæl, etter man er ferdig med å ta inn over alvoret i den siste setningen. Dødelig maskineri, dere. Dødelig maskineri.
Men det var faktisk ikke det der jeg ble mest irritert av. Det finner vi i nede i gangen. Eller foajéen, som man skal si når man er på Kunstindustrimuseet. For der har de denne saken:
La meg gjenta det en gang til: ET MULIKULTURELT FOAJÉMØBEL. Kødder du med meg? Jeg mener, HÆ? Og du lurer kanskje på hvordan et multikulturelt foajémøbel ser ut, der det står og representerer samhold og forening av alle verdens religioner og folk i foajéen?
Jeg liker overraskelser og jeg liker kake, så en skulle tro at hvis man kombinerer disse to så blir det flotte saker og jubel i stua. Men nånei, du. Trykkende rundt på Pinterest fant jeg denne kakeoverraskelsen.
Her er det snakk om å bruke kake for å fortelle gjester om man får en gutt eller ei jente. Det er teit nok i seg selv, men hvordan gjøres det? Jo, de fjerner kake fra kaka. Say whaaaat?! Som du ser på bildet, så har bakeren valgt å kutte et stort hull i den og fylt hullet opp med drops. Drops. Med mindre formålet er å skjule ekstrem hvitløksånde så vil jeg alltid velge kake over drops. Du kan ikke bytte ut noe godt med noe mindre godt og kalle det en overraskelse. Dette er nesten verre enn når folk kommer trillende inn med enorme kaker og det viser seg at det er en person inni. Jeg har aldri smakt mennesker, men jeg er likevel ganske sikker på at kake smaker bedre. Kan vi ikke slå fast en gang for alle at kake er best som kake? Hvis du absolutt vil gjøre kaka til en overraskelse så kan du jo putte en bedre kake inni kaka.
Nå må du ikke misforstå, jeg liker Justin. Det skal jeg ærlig innrømme. Men vet du hva som ikke har fått nok oppmerksomhet i det siste? Verselinjen «Hi, my name is Bob and I work at my job». Den må vi ikke glemme.
Jeg og Siv dro på Norsk døvemuseum for noen dager siden. Døvt, sier du? Herregud, så dårlige vitser du kommer med. Hvis du har fulgt med en stund og har superhusk, husker du kanskje at vi har vært der før, men nektet å gå inn fordi det kostet for mye. Nå bestemte vi oss for å være litt mindre grolete, og gledet oss til å lære mer om det å være døv. Som du ser er bygget stort, rødt og flott. Resepsjonen ser slik ut:
Det er ingen som sitter i resepsjonen. Det var jo litt merkelig, tenkte vi, men må man på do så må man på do, liksom. Vi sto og ventet litt, men det kom ingen. Så begynte vi å rope. Etter en god stund bestemte vi oss for å gå inn, og heller betale på vei ut. Akkurat da kom den ansvarlige inn døra, selvfølgelig. Og hvem var det? Sjefen min fra Trøndelag folkemuseum. Hun slapp oss inn og ga oss en liten omvisning. Heldigvis var det et søtt og interessant museum, for det hadde virkelig ikke tatt seg ut å skrive stygge ting om et museum hvor sjefen min har fått seg ny jobb. Det er nok best hvis du har en gruppe å ta med, for da kan du bestille omvisning hvor dere får ha på de stilige øreklokkene som du ser til høyre for Siv, på bildet over.
De to lyse sirklene på dette bildet er noe jeg valgte å legge inn for å vise hvor flink jeg har blitt til å bruke speilreflekskamera på 5 år.Bilder av alvorlige mennesker er en viktig del av de døves historieHavregrøtens popularitet er uavhengig av hørsel
Museet består av fire rom, hvor det er veldig mange duppedingser å trykke, ta og høre på. Det liker jeg. Spesielt flott var det da Siv oppdaget videoen til Signmark, en døv rapper fra Finland. Tegnspråk og rap funker overraskende bra. Rappere gjør jo uansett mye rart med hendene, så hvorfor ikke gjøre noe som folk faktisk forstår?
Du har helt sikkert hørt om The Great Gatsby. Boka er nå filmatisert (igjen), og filmkritikere gjør som de skal: kritiserer. Det er praktisk for alle som vurderer å se filmen, men vil vite om den er bra først. Jeg lurer fælt på hvordan filmen er, og kom over en filmanmeldelse skrevet av David Edelstein, journalist i New York Magazine. Edelstein er svært kritisk til castingen av Carey Mulligan, som har en av hovedrollene i filmen. Etter å ha kommet med to forslag til skuespillerinner han mener er bedre alternativ, forklarer han hvorfor Mulligan er et dårlig valg:
Mulligan might turn out to be a better actress than Shepherd and Paltrow put together, but she’s down-to-earth pretty (a tad mousy) rather than unattainably glamorous.
HVA FAEN, KIS?! Han kritiserer henne ikke fordi hun er en dårlig skuespiller. Neinei, han synes hun er kjempegod. Han kritiserer henne for å være pen på feil måte. La meg skrive det igjen, for å understreke. Denne dama:
er ikke rett type pen. Hun er for «musete» for Edelstein. Han mener hun er en mye flinkere skuespillerinne enn de to alternativene han kommer med, men er likevel ikke den beste for rollen.
Det der er ikke greit. Jeg mener at David Edelstein burde finne seg en annen jobb. Ikke fordi han er for stygg til å være journalist. Nei, han burde finne seg en annen jobb fordi han er en dårlig journalist.
MELLOMBELS 