Kunstindustrimuseet skaper fred i foajéen.

Jeg har vært på Kunstindustrimuseet. Det er litt av en bragd til å være meg, for jeg er livredd kunst. Jeg skjønner sjeldent noe av det, og ender alltid opp med en følelse av at jeg burde lese meg opp på kunsthistorie, men ærlig talt, det kommer ikke til å skje med det første. Likevel brettet jeg altså opp ermene og tok meg en tur. Det gikk ikke kjempebra, dessverre. Men la oss ta det positive først: der var det mye vakkert å se på. Fine ting takler jeg godt, om jeg skal si det selv. Her er noen av bildene og statuene som ikke fikk meg til å føle at jeg er tilbakestående:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det var også eksempler på de uungåelige nakne statuene:

Det var til og med noen artige ting. Som disse flatskjermen som var hengt opp som om de var bilder, med sendinger av solnedgang.

Men, for ja, her kommer det et stort men, det var også mye annet der. Og siden utstillingen kun var forklart med korte og rare tekster som hang ved hver inngangsdør til et nytt rom, så skjønte jeg ingen verdens ting. Og vet du hva? Det er et problem. Det kan ikke være sånn at alle kunstutstillinger kun skal være laget for spesielt interesserte. Som et medlem av folket er jeg fryktelig irritert. Det må da være lov å forvente litt forklaring av det man ser.

Her er et eksempel: Jeg liker å tro at jeg kan en god del om matktteori. Jeg har master i sosialantropologi, tross alt. Vi snakker fryktelig mye om makt. Og derfor ble jeg forundret over at Kunstindustrimuseet har hengt opp en tekst som er så dårlig (eller så smart at den går over hodet på meg, hva vet vel jeg) at det ikke var mulig å skjønne hva de vil. Du kan jo lese selv.

Det første avsnittet er forsåvidt greit, hvis forfatteren er en forvirra ex.phil-student som er i ferd med å skrive introduksjonen til sin første oppgave, etter et år med gitarklimpring på folkehøgskole. Men så blir det jo helt krise. Setningene gir ikke mening og de kaster begreper rundt seg som gærninger. Ærlig talt. Og ikke et ord om hvordan dette henger sammen med bildene og skulpturene rundt om i rommet. Det får en vel tenke seg til sjæl, etter man er ferdig med å ta inn over alvoret i den siste setningen. Dødelig maskineri, dere. Dødelig maskineri.

Men det var faktisk ikke det der jeg ble mest irritert av. Det finner vi i nede i gangen. Eller foajéen, som man skal si når man er på Kunstindustrimuseet. For der har de denne saken:

La meg gjenta det en gang til: ET MULIKULTURELT FOAJÉMØBEL. Kødder du med meg? Jeg mener, HÆ?  Og du lurer kanskje på hvordan et multikulturelt foajémøbel ser ut, der det står og representerer samhold og forening av alle verdens religioner og folk i foajéen?

Der er det. Jepp.