Jeg og Siv dro på Norsk døvemuseum for noen dager siden. Døvt, sier du? Herregud, så dårlige vitser du kommer med. Hvis du har fulgt med en stund og har superhusk, husker du kanskje at vi har vært der før, men nektet å gå inn fordi det kostet for mye. Nå bestemte vi oss for å være litt mindre grolete, og gledet oss til å lære mer om det å være døv. Som du ser er bygget stort, rødt og flott. Resepsjonen ser slik ut:

Det er ingen som sitter i resepsjonen. Det var jo litt merkelig, tenkte vi, men må man på do så må man på do, liksom. Vi sto og ventet litt, men det kom ingen. Så begynte vi å rope. Etter en god stund bestemte vi oss for å gå inn, og heller betale på vei ut. Akkurat da kom den ansvarlige inn døra, selvfølgelig. Og hvem var det? Sjefen min fra Trøndelag folkemuseum. Hun slapp oss inn og ga oss en liten omvisning. Heldigvis var det et søtt og interessant museum, for det hadde virkelig ikke tatt seg ut å skrive stygge ting om et museum hvor sjefen min har fått seg ny jobb. Det er nok best hvis du har en gruppe å ta med, for da kan du bestille omvisning hvor dere får ha på de stilige øreklokkene som du ser til høyre for Siv, på bildet over.

Museet består av fire rom, hvor det er veldig mange duppedingser å trykke, ta og høre på. Det liker jeg. Spesielt flott var det da Siv oppdaget videoen til Signmark, en døv rapper fra Finland. Tegnspråk og rap funker overraskende bra. Rappere gjør jo uansett mye rart med hendene, så hvorfor ikke gjøre noe som folk faktisk forstår?