Når jeg vet at de fleste nå har ferie og koser seg med familien får jeg litt hjemlengsel. I går savnet jeg mamma, pappa og lillebror sånn at jeg dro på butikken og kjøpte meg brunost. Det var et merkelig innfall, men det hjalp faktisk. Nå sitter jeg og spiser kavring med brunost og bringerbærsyltetøy og kan informere om at hvis man ikke har ostehøvel, fungerer potetskreller forholdsvis greit.

Ellers har Egil gått fra komisk og underholdene til irriterende og litt skummel.  Han har sluttet å vaske seg og er kritthvit i ansiktet. Kombinert med den konstante stressa og sure minen er det ikke en god look. Han ble selvfølgelig rasende da han kom hjem og hørte at det hadde vært noen her og spurt etter ham. Det er vanskelig å beskrive samtaler, så dere får heller lese hele greia:

Valerica: There was a huge man here earlier today. He was banging on my window and asking for you.

Egil: Who was it? Was it the police? Was it the police? It was probably the police. WHO WAS IT?!

Valerica: I don’t know. He woke me up, it was annoying. And he was big.

Egil: Never let any of these people in the house. Never.

Tonje: Your mother was here too, with that guy.

Egil: My mother? She is not my mother, she only says she is. NEVER LET THEM IN!

Jeg vet at det er moren hans, for jeg har snakket med henne flere ganger når hun har vært på besøk her. Men jeg kranglet selvfølgelig ikke på det, og trakk meg stille tilbake. Jeg tror ikke Valerica skjønner hvor syk han faktisk er. Ikke skrem en paranoid gærning med at det har vært en svær kar her som ville ha tak i ham.

Thorstein, derimot, skjønner hva som foregår. Jeg tok mot til meg og spurte ham om jeg er den eneste som tror Egil er gal i går. Heldigvis er han helt enig med meg. Han ga også beskjed om at han skulle passe på, så da har jeg i det minste en tannløs og trivelig gammel mann på min side. Jeg  vurderer å snakke med mammaen til Egil hvis hun kommer tilbake, for det kan jo ikke fortsette sånn.. Akkurat nå er jeg så irritert at jeg har mest lyst til å gjemme risen hans, men jeg får vel heller prøve å være usynlig.