MELLOMBELS

I dag har jeg laget 44 hodeskaller med Ida. Mest fordi det er en sykt rå ting å gjøre, men også litt fordi det trengs til jobb på søndag. Ida er ei flott jente, med unntak av hennes forkastelige bruspreferanser. For å være «hyggelig» hadde hun tatt med seg Hamar julebrus og pepperkaker som vi kunne kose oss med mens vi jobbet (det med pepperkakene var jo skikkelig hyggelig, faktisk). Jeg synes juice og vann slår brus ned i støvlene, men jeg er glad i julebrus. Riktig julebrus. Og det er selvfølgelig vår alles kjære E.C. Dahls.

Jeg vet at mange synes det er oppbrukt å krangle om hvilken julebrus som er best, men julebruskrangelen med Ida har blitt en tradisjon. Vi har holdt på i hvert fall fire år nå  og til tross for at hun taper hvert år, så gir hun aldri opp. Det er så søtt og imponerende med slikt pågangsmot (det er ingen regler mot kvalm hersketeknikk i julebrusdiskusjoner. Går det an å bruke ordet «søt» som noe annet enn en fornærmelse mer, forresten? Jeg tror ikke det, men den diskusjonen får vi vel kanskje vente med). Så i år måtte jeg igjen smake på denne mølja av en brus og merket straks at den også i år smaker akkurat som den flytende penicillin-kuren jeg fikk da jeg hadde ørebetennelse på barneskolen (husk lue i vinter!).

Jeg har egentlig en juleregel som går ut på at julebrus ikke skal drikkes før i desember og julemusikk må vente til 4. november, men siden Hamars julebrus ikke er ekte julebrus så er det ikke noe problem å smake litt før desember.

I år startet julebruskrangelen noe tidligere enn vanlig, da Ida virkelig slo på stortromma og blandet inn moren sin i diskusjonen. Det er altså på tide å sette i gang for meg også, for hun har visst ikke tenkt å tape 5 år på rad. Så la hetsingen begynne! Hjelp meg gjerne om du skulle se Ida eller hennes julebruskommentarer rundt omkring. Hun trenger hjelp til å bli guidet inn på riktig julebrussti, stakkars. Se bare på de to bildene her, hvor hun er helt utslitt av å ha drukket ekkelt skvip i flere uker, og sniker seg bort til kjøleskapet for å endelig få i seg litt ekte julebrus på en av juletrefestene på Holmen. Hun var så målrettet at hun ikke la merke til at jeg sto klar med kamera rett ved kjøleskapet før det var for sent, engang. Kom over på min side, Ida. Det er mye hyggeligere her.

Vi må flytte fra Holmen. Med unntak av et halvt års feltarbeid har jeg bodd her i seks år. Det er lenge, det. Siden jeg først må flytte tenkte jeg å ta i litt, så jeg flytter 495 km oppi gata her. Der heter det Trondheim. Jeg kom nemlig på at jeg er trønder, og det er jo i Trøndelag vi hører hjemme, vi trøndere. Jeg liker Oslo, men det er på tide med noe nytt. Gammelt nytt, riktignok, men spennende (du skal likevel ikke se bort ifra at jeg flytter tilbake når jeg innser at så og si alle jeg kjenner er i Oslo).

Det er fryktelig praktisk å ha et sted å bo når man flytter, så planen min er å ha et sted å bo i Trondheim. Jeg er veldig fornøyd med den planen. Nå når den må gjennomføres merker jeg derimot  at planen med en gang går fra god til slitsom. Kan du kanskje hjelpe meg? Vet du for eksempel om et kjempekoselig kollektiv som trenger noen til å flytte inn i januar? For da blir jeg ekstremt glad i deg. Siden det er skummelt å bo med folk man ikke kjenner vil jeg nå komme med noen grunner til hvorfor det er en super idé å la meg flytte inn på det ledige rommet i kollektivet ditt.

Punkt 1: Jeg er kjempestille! De eneste gangene jeg gir fra meg bittelitt lyd er hvis jeg dulter borti noe, snakker med noen eller ser på noe gøy. Men jeg kan godt lære meg å banne, snakke og le kjempestille hvis du har problemer med lyd. Eller være superbråkete, hvis du foretrekker folk som høres godt.

Punkt 2: Jeg roter kun på rommet mitt. Så med mindre du har tenkt å vandre rundt på rommet mitt (noe som hadde vært litt rart, men for all del) så kommer det til å være ryddig alle andre steder. Hvis ikke du er rotete, da. Det skal du få lov til å være, men det er mulig jeg blir litt oppgitt over deg og klager til vennene mine. Det får du jo uansett aldri vite, så det burde ikke bli et problem!

Punkt 3: Jeg er litt for glad i boller og vafler, og siden jeg ikke har godt av å spise alle selv er det store muligheter for at du får en god del av dem, så jeg ikke spiser meg i hjel/blir så tjukk at jeg tar opp hele sofaen. Det er jo tross alt et kollektiv, så det hadde vært frekt å bruke så mye plass. Er du ikke en person som setter pris på vafler og boller, har vi derimot et stort problem. La meg illustrere dette flåsete utsagnet med noe enda mer flåsete, nemlig klipp fra en tv-serie (med et særdeles merkelig hopp midt i, fordi jeg regner med at du ikke har så lyst til å la meg flytte inn at du gidder å se en hel episode av New Girl, og da måtte det kuttes litt. Det er jeg ikke så flink til, men jeg kan bli bedre hvis det er et krav i kollektivet ditt):

Jeg tror vi alle kan være enige om at det er best å holde seg unna folk som sier de ikke liker dessert. Umulig å forholde seg til.

Punkt 4: Jeg kommer til å huske når du har bursdag. Dette er jo kun positivt hvis du liker oppmerksomhet på bursdagen din, så ikke gi meg datoen hvis du ikke vil ha jubel i stua. Men finnes det noen som ikke setter pris på en bursdagsklem? Bortsett fra de som ikke feirer bursdag, da. Jeg kan huske navnedager også, hvis det er å foretrekke. Jubileum har jeg derimot store problemer med, så vennligst ikke forvent at de skal huskes. Jeg har enda ikke hørt om noen kollektiv som feirer jubileum, så jeg håper det skal gå greit.

Punkt 5: Jeg tar ikke så mye plass. Jeg kommer til å kvitte meg med det meste før jeg flytter opp til Trondheim så jeg kommer ikke til å fylle leiligheten med masse ting. Hvis ikke det er noe som mangler, selvfølgelig. Da kommer jeg til å ha akkurat den tingen som trengs.

Punkt 6: Jeg liker ikke å ha det så varmt, så jeg kommer ikke til å få strømregningen til å fyke i været.  Men det betyr også at det er mulig jeg kommer til å klage litt hvis det er veldig varmt inne. Jeg skal prøve å la være, men bah, det er da så slitsomt å gå rundt og være glovarm.

Tilleggsfakta som kommer godt med i kollektiv: Jeg kan strikke sokker (er det ikke forferdelig å fryse på tærne?), jeg er sykt god til å koke egg (hvis du liker ulikt resultat hver gang – spennende!), jeg har komisk dårlig spenst (tenk så fint å bo med noen som kan redde dagen din bare ved å hoppe!), du kommer til å lære utrolig mange fun facts om Henrik Ibsen (jeg har også noen få om Bjørnson, hvis du foretrekker ham, men ingen om Carl Frode Tiller), jeg kan lage sånn klikkelyd med fingeren i munnen (det er skikkelig kult. Som knipsing, bare med innsiden av kinnet! Hvis du ikke skjønner hva jeg mener kan du jo la meg flytte inn, så skal jeg vise deg! Kanskje til og med lære deg. Ka-ching! Samboer-catch!), jeg kan lage tjukklefse med sukkersmør (lærer mye fint på Norsk Folkemuseum, ass!) og sist, men ikke minst: jeg lover å aldri ramse opp hva jeg er flink til igjen.

Og nå avslutter jeg selvfølgelig med referanser fra to av de jeg har bodd lengst med. Jeg kunne brukt de jeg har bodd aller lengst med, altså mamma, pappa og lillebror, men det hadde jo vært fryktelig useriøst å sette familie på referanselista. Så her er heller referanser fra mine to aller beste venner, som jeg bodde med på Holmen i flere år:

Jeg har faktisk blitt spurt om å være samboer-referanse før. Det var da Eirik hadde søkt om hybel et eller annet sted. Tror du han fikk hybelen etter at hybeldamen hadde snakket med meg eller? Jo, det fikk han. Jeg kunne fortelle at han alltid betalte leia tidsnok, var ryddig og holdt orden rundt seg i tillegg til at han er en rolig sjel som aldri lager noe bråk. Selvfølgelig jug alt sammen.

Tonje, derimot, er/ gjør alle disse tingene. Hun er en stillfaren sjel som kun lager bråk når hun popper popcorn. Da sier det sånn «pop, pop, pop» i hele leiligheten, avsluttet med et høyt PLING når popcornet er ferdig. Dessverre gjør hun denne aktiviteten ganske ofte, gjerne hver helg. Hvis du er av dem som må tidlig opp lørdag morgen og har sensitive ører så ville jeg derfor ha styrt unna Tonje som kollektiv-samboer. På en annen side vil du ikke merke at hun er der på strømregningen din, for hun liker verken varme eller lys. Hun vil helst sitte litt frossen i mørket.

Jeg burde vel også trekke frem at etter Eirik flyttet ut så tok Tonje over vervet som teknisk-pratisk-ansvarlig på Holmen. Det var bra for verken Hanne eller jeg vet hva det egentlig vil innebære. Tonje er også veldig god på Google, så sånn sett så passet vervet bra til henne. Og når google ikke har svar på hva som er galt med internett, vaskemaskinen eller andre praktiske og tekniske ting så ringer hun pappa. God å ha, han pappan til Tonje.

En annen konsekvens ved å bo i kollektiv med Tonje er at du kan bli offentlig ydmyket på bloggen hennes når som helst så det gjelder å oppføre seg pent. Jeg håper ikke du er av typen som bommer på toalettet (mulige konsekvenser av det finner du herog her) eller har sauehoder i skapet  for da kan du bli offer for offentlig uthenging. Jeg håper heller ikke du har mange produkter i dusjen, eller er et stikkelsbær, for da kan du bli uthengt da også. Det gjelder altså å oppføre seg og takke ja til den fjerde bollen du blir tilbudt ellers kommer det sinte innlegg om at du er en bollehater.

Siv

(Red: jeg lover å ikke henge deg ut på bloggen uten tillatelse. Slikt gjør jeg kun på Island. Der er det nemlig lov.)

Eirik synes Tonje er så vidunderlig å bo med at han lot henne skrive referansen selv, så skulle han skrive under etterpå. Jeg skriver under på hva som helst, sa han. Dette kan være et tegn på ekstrem latskap fra Eiriks side, eller at han vet at den superfantastiske Tonje er så flott å bo med at samme hvor flott det hun skriver er, så er det sant. Eirik tok seg tid til å hjelpe til med korrektur og tips til resten av innlegget, så latskapsteorien er ikke særlig sannsynlig, heldigvis. Men det at Tonje nå skriver om seg selv i 3. person gjør at hun får lyst til å ta livet av seg selv, så hun kan dessverre ikke skrive mer (hun har tross alt  jobbet ganske mye med dette innlegget, og det hadde vært synd hvis det skulle bli unødvendig på grunn av selvmord).

Eirik

Oppsummering: jeg trenger et sted å bo. Spre gjerne ordet til folk du kjenner i Trondheim, eller til noen du kjenner som kjenner noen i Trondheim. Tusen takk, du er snill!

Internett er borte. Det er forferdelig. Men heldigvis har jeg telefon som jeg kan knote på, og lage små innlegg. Det er på tide å dele litt, tenkte jeg. Jeg har egentlig aldri lest tegneserier (ikke Donald engang!), men jeg er glad i M, spesielt den supergamle stripen du ser på bildet. Det er jo sånn alle samtaler med venner er. Vær enig, da. Det er jo det!

Nå var det på tide å komme seg til et museum. Denne gangen dro jeg til Skøytemuseet, som jeg ble tipset om av en vintersportsentusiast. Jeg hadde faktisk så lyst til å komme meg på dette museet at jeg dro dit ALENE (så skulle du få lyst til å nynne på Destiny’s Childs «Independent Women» mens du leser videre, skjønner jeg deg godt). Jeg har aldri vært spesielt interessert i skøyter, men jeg innser nå at jeg har gått glipp av noe stort. Skøytesportens storhetstid i Norge var jo helt fantastisk! Nå virker det som om jeg ikke vet at Norge har hatt mange gode skøyteløpere. Det vet jeg selvfølgelig, men det jeg ikke visste var hvor SYKT gode de var. Velkommen til Skøytemuseet:

Museet ligger ved Frogner stadion, og inngangspartiet er kanskje ikke det mest imponerende.

Museet består av tre rom, og det koster kun 20 kroner å komme inn. Det får du vite av en utrolig engasjert og koselig eldre mann som sitter bak en pult i det første rommet. «Er du interessert i skøyter du, da?» spurte han forsiktig da jeg kom inn. Jeg var ærlig og fortalte at jeg ikke er spesielt interessert i skøyter, men er fryktelig glad i museum. Svaret var godkjent og han ga meg billetten med et smil og informerte om at jeg kunne ta så mange bilder jeg ville. Jeg var den eneste besøkende, og gikk litt rundt alene, før jeg stilte museumsmannen noen spørsmål og han ga meg en liten omvisning.

Det er pokaler, medaljer og skøyter over alt

Veggene er dekket med bilder av kjente norske skøyteløpere. Jeg kan ikke skrive om alle, selv om alle i grunnen var kule nok til at de fortjener litt plass. Det er greit nok at det var enklere å hevde seg i skøyter før i tiden, da OL var for amatører og man måtte ha jobb ved siden av treningen, men herregud så mye de var flinke i, disse skøyteløperne!

For eksempel Axel Paulsen som var en av skøytehistoriens største pionerer og var verdensstjerne både i hurtigløp og kunstløp (klarer du å se for deg Bøkko hoppe rundt i glinsende paljett-tights mens han gjør piruetter? Det klarer ikke jeg). Det var Axel som fant opp det eneste hoppet i kunstløp med forlengs sats, nemlig hoppet «axel». Det har jo til og med jeg hørt om. Han er kjent som Norges og verdens første Skøytekonge.

Stilig kar, gitt! Og Axel er ikke den eneste som var god i flere ting. Flere av de norske skøyteløperne  tok medaljer i både turn og friidrett samtidig som de vant gull etter gull på skøyter. Akkurat når det kommer til skøytesporten er jeg redd jeg tar den klassiske «alt var bedre før»-tilnærmingen, ass. Jeg, museumsmannen og Odd Børretzen er enig om det. Har du hørt «En sang skrevet til VM på ski, Trondheim 1997», forresten? Det er en av de koseligste sangene jeg vet om, og handler om samme problemstilling for skisporten.

Enda et argument for at skøytesporten var bedre før er at de så ut til å  ha det utrolig mye mer artig enn dagens skøyteløpere. Se på Hjallis, da gitt! Koser seg som bare det:

I dag er Hjalmar Andersen 89 år og han kommer fortsatt innom museet innimellom, ifølge museumsmannen. Og ikke nok med at han er en blid trønder, han vant medaljer i fleng også. I 1951 vant han til og med EM på lånte skøyter, etter en litt for ivrig fotograf blendet ham med blitsen sin under løpet, så Hjallis tryna og ødela skøytene sine. Her er bildet, og sekunder etter ligger han og spreller på isen:

Og på den tiden hadde man bare ett par skøyter, så da fikk han heldigvis låne skøyter av en tilfeldig mosjonist som hadde samme skostørrelse, og fikk gå løpet om igjen. Synes det her er Oddvar Brå brakk staven-spennende, jeg! Det eneste jeg har å utsette på vår alles kjære Hjallis er at han muligens burde revurdere sin preferanser når det kommer til shorts:

Hvis du fortsatt ikke er overbevist om at skøytesporten var bedre før har jeg enda et bevis til deg. Jeg ble litt overrasket da jeg så denne oversikten henge på veggen på museet:

Er det virkelig så mange skøyteløpere som gjorde som Sonja og ble filmstjerner, og attpåtil vant Oscar? Nei, det er selvfølgelig ikke det. Skøytesporten har nemlig en egen pris, kalt opp etter Oscar Mathisen. Personlig synes jeg Mathisenprisen hadde skapt mindre forvirring, men for all del. Det er en hel vegg fylt med bilder av folk som har fått Oscarstatuetten på museet, og de ga et godt bilde av skøytesportens negative utvikling:

I 1962 vant gladgutten Jonny Nilsson. Han ble som du ser kjempeglad for å vinne!

I 1972 vant Tomas Gustavsson. Han ble nesten like glad som Jonny for å vinne.

I 2002 vant Jochem Uytdehaafe. Han var for opptatt med å ha på seg stygge sykkelbriller (med strikk!) til å vise om han var glad for å vinne.

Overbevist? Nei? Jeg har mer, jeg. For det er ikke nødvendig med bilder av at vinneren står å smiler med statuetten for å se hvem som er mest glad og fornøyd.

Her er Gaetan Boucher, som vant Oscar i 1984. Han skøyter fort avgårde, men ser ut som en trivelig kar med livsgleden i behold.

Og 10 år etter vinner fantastiske Johann Olav Koss, såklart! Han ser konsentrert, men trivelig ut.

Men så,  i 2004:

vinner SYKKELBRILLEHELVETE Chan Hedrick. Livsglede er uforenelig med de brillene.

Da var det bevist.

Og til slutt må jeg skrive om skøyteløperen over alle skøyteløpere. Han er faktisk så flott og flink at jeg er litt betatt. Jeg snakker selvfølgelig om opphavet til Oscarstatuetten og Norges flotteste bart, Oscar Mathisen.

Jeg trenger det bildet her. Jeg mener det. Det bildet skal opp på veggen i leiligheten min, om jeg så må melde meg inn i Olsenbanden og stjele det fra museet. Du trenger altså ikke å spørre meg hva jeg ønsker meg til jul i år, for her har du svaret: medaljebildet av Oscar Mathisen i ulltrikot. Han vant mye:

Og det er ikke overraskende at også Kongefamilien likte ham godt.

Rett før jeg skulle til å gå fra museet kom museumsmannen og sa at han ville vise meg noe. Han tok meg med bort til denne lille puten med et smykke på:

Det er en amulett formet som en marihøne som Oscar fikk av Dronning Maud dagen før han skulle konkurrere mot amerikaneren Bobby MacLean om tittelen profesjonell verdensmester på skøyter i 1924. Han tok den på seg og vant, til dronningen og det norske folks store begeistring. Er ikke det superkoselig, så vet ikke jeg. Etter han hadde vist meg amuletten fortalte museumsmannen mer om Oscar Mathisen. Det var så trist at jeg pinlig nok ble stående med tårer i øynene. Plutselig var vi midt i en samtale om selvmord og psykisk syke. Aftenposten har en fin artikkel om hva som skjedde her, hvis du har tid til å lese.

Til tross for en dyster avslutning på museumsbesøket liker jeg Skøytemuseet fryktelig godt. Det har mye å gjøre med den trivelige gamle mannen som jobbet der, men også at de har kortfattet og spennende informasjon som fikk selv meg til å bli interessert i skøyter. Museumsmannen fortalte at museet drives gjennom dugnadsarbeid, og det begynner å bli trangt om plassen. Kupper’n har for eksempel lyst til å donere premiesamlingen sin til museet, men det er ikke plass. De har gjort en god jobb med utstillingen når jeg  helt oppriktig synes det er trist at de ikke får stilt ut medaljene hans. Konklusjonen må være at et museum gjerne kan være slitt, stappfullt, enkelt og litt rotete, så lenge det er gjort med engasjement og sjarm.