Lyst på en Oscar?

Nå var det på tide å komme seg til et museum. Denne gangen dro jeg til Skøytemuseet, som jeg ble tipset om av en vintersportsentusiast. Jeg hadde faktisk så lyst til å komme meg på dette museet at jeg dro dit ALENE (så skulle du få lyst til å nynne på Destiny’s Childs «Independent Women» mens du leser videre, skjønner jeg deg godt). Jeg har aldri vært spesielt interessert i skøyter, men jeg innser nå at jeg har gått glipp av noe stort. Skøytesportens storhetstid i Norge var jo helt fantastisk! Nå virker det som om jeg ikke vet at Norge har hatt mange gode skøyteløpere. Det vet jeg selvfølgelig, men det jeg ikke visste var hvor SYKT gode de var. Velkommen til Skøytemuseet:

Museet ligger ved Frogner stadion, og inngangspartiet er kanskje ikke det mest imponerende.

Museet består av tre rom, og det koster kun 20 kroner å komme inn. Det får du vite av en utrolig engasjert og koselig eldre mann som sitter bak en pult i det første rommet. «Er du interessert i skøyter du, da?» spurte han forsiktig da jeg kom inn. Jeg var ærlig og fortalte at jeg ikke er spesielt interessert i skøyter, men er fryktelig glad i museum. Svaret var godkjent og han ga meg billetten med et smil og informerte om at jeg kunne ta så mange bilder jeg ville. Jeg var den eneste besøkende, og gikk litt rundt alene, før jeg stilte museumsmannen noen spørsmål og han ga meg en liten omvisning.

Det er pokaler, medaljer og skøyter over alt

Veggene er dekket med bilder av kjente norske skøyteløpere. Jeg kan ikke skrive om alle, selv om alle i grunnen var kule nok til at de fortjener litt plass. Det er greit nok at det var enklere å hevde seg i skøyter før i tiden, da OL var for amatører og man måtte ha jobb ved siden av treningen, men herregud så mye de var flinke i, disse skøyteløperne!

For eksempel Axel Paulsen som var en av skøytehistoriens største pionerer og var verdensstjerne både i hurtigløp og kunstløp (klarer du å se for deg Bøkko hoppe rundt i glinsende paljett-tights mens han gjør piruetter? Det klarer ikke jeg). Det var Axel som fant opp det eneste hoppet i kunstløp med forlengs sats, nemlig hoppet «axel». Det har jo til og med jeg hørt om. Han er kjent som Norges og verdens første Skøytekonge.

Stilig kar, gitt! Og Axel er ikke den eneste som var god i flere ting. Flere av de norske skøyteløperne  tok medaljer i både turn og friidrett samtidig som de vant gull etter gull på skøyter. Akkurat når det kommer til skøytesporten er jeg redd jeg tar den klassiske «alt var bedre før»-tilnærmingen, ass. Jeg, museumsmannen og Odd Børretzen er enig om det. Har du hørt «En sang skrevet til VM på ski, Trondheim 1997», forresten? Det er en av de koseligste sangene jeg vet om, og handler om samme problemstilling for skisporten.

Enda et argument for at skøytesporten var bedre før er at de så ut til å  ha det utrolig mye mer artig enn dagens skøyteløpere. Se på Hjallis, da gitt! Koser seg som bare det:

I dag er Hjalmar Andersen 89 år og han kommer fortsatt innom museet innimellom, ifølge museumsmannen. Og ikke nok med at han er en blid trønder, han vant medaljer i fleng også. I 1951 vant han til og med EM på lånte skøyter, etter en litt for ivrig fotograf blendet ham med blitsen sin under løpet, så Hjallis tryna og ødela skøytene sine. Her er bildet, og sekunder etter ligger han og spreller på isen:

Og på den tiden hadde man bare ett par skøyter, så da fikk han heldigvis låne skøyter av en tilfeldig mosjonist som hadde samme skostørrelse, og fikk gå løpet om igjen. Synes det her er Oddvar Brå brakk staven-spennende, jeg! Det eneste jeg har å utsette på vår alles kjære Hjallis er at han muligens burde revurdere sin preferanser når det kommer til shorts:

Hvis du fortsatt ikke er overbevist om at skøytesporten var bedre før har jeg enda et bevis til deg. Jeg ble litt overrasket da jeg så denne oversikten henge på veggen på museet:

Er det virkelig så mange skøyteløpere som gjorde som Sonja og ble filmstjerner, og attpåtil vant Oscar? Nei, det er selvfølgelig ikke det. Skøytesporten har nemlig en egen pris, kalt opp etter Oscar Mathisen. Personlig synes jeg Mathisenprisen hadde skapt mindre forvirring, men for all del. Det er en hel vegg fylt med bilder av folk som har fått Oscarstatuetten på museet, og de ga et godt bilde av skøytesportens negative utvikling:

I 1962 vant gladgutten Jonny Nilsson. Han ble som du ser kjempeglad for å vinne!

I 1972 vant Tomas Gustavsson. Han ble nesten like glad som Jonny for å vinne.

I 2002 vant Jochem Uytdehaafe. Han var for opptatt med å ha på seg stygge sykkelbriller (med strikk!) til å vise om han var glad for å vinne.

Overbevist? Nei? Jeg har mer, jeg. For det er ikke nødvendig med bilder av at vinneren står å smiler med statuetten for å se hvem som er mest glad og fornøyd.

Her er Gaetan Boucher, som vant Oscar i 1984. Han skøyter fort avgårde, men ser ut som en trivelig kar med livsgleden i behold.

Og 10 år etter vinner fantastiske Johann Olav Koss, såklart! Han ser konsentrert, men trivelig ut.

Men så,  i 2004:

vinner SYKKELBRILLEHELVETE Chan Hedrick. Livsglede er uforenelig med de brillene.

Da var det bevist.

Og til slutt må jeg skrive om skøyteløperen over alle skøyteløpere. Han er faktisk så flott og flink at jeg er litt betatt. Jeg snakker selvfølgelig om opphavet til Oscarstatuetten og Norges flotteste bart, Oscar Mathisen.

Jeg trenger det bildet her. Jeg mener det. Det bildet skal opp på veggen i leiligheten min, om jeg så må melde meg inn i Olsenbanden og stjele det fra museet. Du trenger altså ikke å spørre meg hva jeg ønsker meg til jul i år, for her har du svaret: medaljebildet av Oscar Mathisen i ulltrikot. Han vant mye:

Og det er ikke overraskende at også Kongefamilien likte ham godt.

Rett før jeg skulle til å gå fra museet kom museumsmannen og sa at han ville vise meg noe. Han tok meg med bort til denne lille puten med et smykke på:

Det er en amulett formet som en marihøne som Oscar fikk av Dronning Maud dagen før han skulle konkurrere mot amerikaneren Bobby MacLean om tittelen profesjonell verdensmester på skøyter i 1924. Han tok den på seg og vant, til dronningen og det norske folks store begeistring. Er ikke det superkoselig, så vet ikke jeg. Etter han hadde vist meg amuletten fortalte museumsmannen mer om Oscar Mathisen. Det var så trist at jeg pinlig nok ble stående med tårer i øynene. Plutselig var vi midt i en samtale om selvmord og psykisk syke. Aftenposten har en fin artikkel om hva som skjedde her, hvis du har tid til å lese.

Til tross for en dyster avslutning på museumsbesøket liker jeg Skøytemuseet fryktelig godt. Det har mye å gjøre med den trivelige gamle mannen som jobbet der, men også at de har kortfattet og spennende informasjon som fikk selv meg til å bli interessert i skøyter. Museumsmannen fortalte at museet drives gjennom dugnadsarbeid, og det begynner å bli trangt om plassen. Kupper’n har for eksempel lyst til å donere premiesamlingen sin til museet, men det er ikke plass. De har gjort en god jobb med utstillingen når jeg  helt oppriktig synes det er trist at de ikke får stilt ut medaljene hans. Konklusjonen må være at et museum gjerne kan være slitt, stappfullt, enkelt og litt rotete, så lenge det er gjort med engasjement og sjarm.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s