Det er deilig å mene ting, og da jeg satt på Dromedar tidligere denne uka, mente jeg ekstremt mye om stolen jeg satt på. Det fikk meg til å fundere på stolers viktighet for meg, for kafeen, for alle mennesker som er på kafe, og ja…VERDEN. Jeg har derfor bestemt meg for å anmelde stoler på kafeer. Jeg gidder tross alt ikke sitte særlig lenge hvis stolen er vond. Er det rettferdig for kafeen at jeg bare anmelder stolene? Herregud for et teit spørsmål. Det er liten vits i å gi tilbakemelding på for mye, for da klarer man ikke ta tak i noe. Bare spør alle som har skrevet noe om pedagogikk de siste 10 årene.
Siden jeg er drittlei av vurderingskriterier, skal jeg ikke lage faste kriterier som alle stolene skal vurderes ut fra, men ta det litt som det kommer. Deal with it, people. Hilsen utmattet lærer.
Første stol som skal anmeldes, befinner seg på Dromedar i Olav Tryggvasons gate i Trondheim. Her er den: 
Brunt tre og metall. Ikke spennende, men heller ikke stygg. Den er derimot ganske høy, så selv høyinger som meg kan dingle med bena eller hvile dem på den praktiske stanga foran stolen. Det må nevnes at da jeg tok dette bildet, sto Bård Tufte Johansen rett utenfor vinduet. Det er ganske stas for en trønder som nå har bodd i Trondheim så lenge at jeg blir starstruck av Snorre Valen.
Men alt er ikke fryd og gammen og kjendiseri med denne stolen. Bare se her:
Verdens kortste stolrygg. Prøv å len deg tilbake, og du kommer til å falle ned og skade deg. Kanskje brekke ryggen, til og med, og jeg hører rykter om at det er ganske alvorlig. Jeg har lang overkropp, så jeg ender med å lene meg framover som en slags bamse med for lite fyll når jeg sitter her. Det er verken særlig behagelig eller pent å se på. Jeg har da virkelig nok problemer, om ikke stolen skal ødelegge holdninga mi også. Du kan jo ta det som hverdagstrening, og sitte rett i ryggen uten støtte mens du drikker kaffen din, men det gidder ikke jeg. Jeg drar ikke på kafé for å trene. Heller tvert imot.
Stolen rett bak meg, hadde ikke samme problem:
Men så er det ikke den jeg anmelder, så det kan være det samme. Personen som satt på andre siden av bordet synes forresten jeg er tidenes rareste person nå. Jeg måtte ta bilde i denne vinkelen slik at han ikke trodde spørsmålet «Kan jeg ta bilde av stolen der?» var en unnskyldning for å snike meg til et bilde av ham.
Konklusjon: Pluss for at jeg kan dingle med bena, for tro meg, det skjer ikke ofte. Også pluss for buet rygg, som gjør den litt mer behagelig. Megaminus for at den buete ryggen er ubrukelig, siden den er for kort til å lene seg tilbake på. Også et lite minus for at den trenger en stang foran seg for at den sittende skal få hvile bena. Stoler burde i utgangspunktet klare seg uten hjelp, synes nå jeg.
Terningkast: 3
