MELLOMBELS

Jeg skulle skrive et innlegg om små museum som jeg vil føre opp på besøkslista, men så endte jeg heller med å bruke all tiden på å google «Trysil-Knut». Typisk. Det er mulig du allerede kjenner til historien, spesielt hvis du er skientusiast eller har bodd en stund på Østlandet. Er du trysling ville jeg bare stoppet her. Du trenger jo tross alt ikke å få rippet opp i dette igjen, ta deg heller en tur ut og se på sparken!

Planen var å starte med en gjennomgang  av Sørlistøa Fløtermuseum i Osen, siden jeg fikk vite om det samtidig som Norsk Skogmuseum og det virket akkurat passe lite og rart. Du hører jo på navnet at det må være fantastisk. Sørlistøa Fløtermuseum. Og i tillegg har de den gamle slepebåten M/S Trysilknut fra 1914. For et flott og originalt båtnavn! tenkte jeg. Og ikke nok med det flotte navnet, for når M/S Trysilknut blir ferdig restaurert, vil Sørlistøya Fløtermuseum tilby turer på Osensjøen. Hohoi! Jeg er allerede solgt (til tross for at det finnes et museum som heter Bomsholmen fløtingsmuseum. Artigere navn, men der har de ingen M/S Trysilknut å tilby). Men så påpekte Lene (hun jeg bor med frem til jul) at navnet Trysilknut, i tillegg til å klinge fint, virket kjent, men var usikker på hvorfor. Dette måtte jeg selvfølgelig komme til bunns i.

Trysil-Knut er så kjent at han har fått oppkalt båter, sjokolade, hotell, skirenn, skimuseum(!), fjellgrender og dans- og spelmannslag etter seg. Hvorfor har han det? Jo, for Trysil-Knut var en mann som het Knut og var KJEMPEFLINK til å gå på ski. Bortsett fra de kjente skiferdighetene var visst livet til Knut et mysterium, for i 2010 bestemte en gruppe menn seg for å finne ut hvem Trysil-Knut egentlig var, og dannet Trysilknut-gruppa. De møtte på store problemer, for i Norge finnes det forferdelig mange som heter Knut. Etter nøye undersøkelser sitter de nå igjen med to potensielle Trysil-Knut-er. Tryslingene har gått rundt og trodd at Trysil-Knut var en mann som het Knut Knutsen Linnes fra Skåret, med foreldre fra Østby. Men Trysilknut-gruppa har nå oppdaget at Knut Knutsen Linnes var alt for gammel til å ha vært den ekte Trysil-Knut. De har noen skirenn som bevis (du kan lese heftet gruppa har gitt ut hvis du vil ha flere detaljer. Heftet heter «Jakten på Trysil-Knut». Gi meg det heftet i julegave, takk). Den ekte Trysil-Knut er egentlig Knut Knutsen Ørbekkedalen. Hvis du er godt kjent med norsk geografi begynner du vel allerede nå å ane ugler i mosen. Det viser seg at Trysil-Knut fikk kallenavnet sitt fordi han bodde noen år  hos tanta si i Trysil, hvor han imponerte alle med skiferdighetene sine. Og det må jo da bety at Knut selv ikke var fra Trysil, men fra…Ørbekkdalen! Og hvor er Ørbekkdalen? Vest for Flishøgda. Og hvor er Flishøgda? I Elverum. Jepp, Trysil-Knut er egentlig Elverum-Knut. Og rett skal være rett, så Sørlistøa Fløtermuseum kommer ikke på museumslista før de endrer navnet på båten til M/S Elverumsknut.

Kan man si «gullpenis» til femteklassinger? Jeg synes tydeligvis ikke det, hvis vi skal dømme etter reaksjonen min under forrige omvisning i Egypt-utstillingen. Problemet dukket opp mens jeg fortalte Osiris-myten. Jeg må nesten ta en kjapp versjon av myten for å forklare (og dette er en underlig blanding av en myte som har utviklet seg over flere tusen år, så ikke vær for streng med sammendraget):

Osiris var en gang en mektig og god konge i Egypt. Sammen med søsteren og konen Isis (de gadd ikke lete så lenge etter ektemake på den tiden) regjerte han over riket, og alle var fornøyde. Eller, alle untatt én person, nemlig broren til Osiris, Seth. Seth var skikkelig sjalu på broren og til slutt klarte Seth å drepe Osiris og røve til seg tronen. Dette gjorde han ved å lure Osiris til å legge seg i den vakreste mumiekisten som eksisterte. Da Osiris la seg i kista smekket Seth igjen lokket, og sendte den ned Nilen. Isis ble ute av seg av sorg, men ga ikke opp håpet. Hun lette og lette etter kongen/broren/ektemannen, og da Seth fikk høre dette ble han så bekymret for at de skulle finne og få liv i Osiris at han fant kisten og kutter Osiris opp i 14 deler som han spredte langs Nilen. Men Isis ga likevel ikke opp, og med hjelp fra søsteren Neftys og den sjakalhodede guden Anubis, fant de igjen delene av Osiris. Isis blåste så på magisk vis liv i Osiris, akkurat lenge nok til å gjøre henne gravid. Og her kommer penisproblemet. I noen versjoner av myten sies det at Isis ikke fant alle delene av Osiris. Den eneste delen hun ikke fant var penisen, for den var blitt spist av en fisk. Og da blir det sannelig vanskelig å bli gravid, så hun laget en gull/tre-penis (her strides de lærde) som funket så bra at hun ble gravid likevel. Så får de barnet Horus, og resten av historien er ikke så viktig, i grunnen.

Som regel går denne historien lett som en plett, siden jeg bare hopper over at de ikke fant alle delene, og går rett til at Isis ble gravid og fødte Horus. Men denne gangen forsnakket jeg meg og sa « så fant de nesten alle delene». Da var det selvfølgelig en drittunge (neeeeida (jo)) som rakk opp hånda og spurte «men hvilken del var det som manglet, da?». Jeg ble akutt usikker og flau, og stotret frem noe om at jeg ikke husket hvilken kroppsdel som manglet, og begynte å bable i vei om noe annet. Verken barna eller lærerne virket spesielt imponerte over at jeg plutselig hadde glemt deler av myten. Det er merkelig at å beskrive de mest groteske mumifiseringsprosessene går fullstendig smertefritt, men å si p-ordet føles som tidenes overtramp. Kommer ikke på et synonym som gjør det enklere heller, ass.  En flink formidler kan si «penis» foran femteklassinger, synes du ikke? Skjerpings!

Jeg har som nevnt tidligere en plan om å lage en liste over alle museene i Norge jeg vil besøke. Derfor har jeg delt dem inn i kategorier, og jeg skal jeg nå presentere første kategori: museer med ekstremt bredt fokus. Kommer noen av disse med på lista? Ja, nå kan det vel ikke bli mer spennende!

Jeg fikk høre om Norsk Skogmuseum her en dag, og fikk forklart at det tidligere het Norsk Skogbruksmuseum, men endret navn til Norsk Skogmuseum. Dette synes jeg var en interessant strategi, for her går man plutselig fra forholdsvis snevert til SUPERBREDT fokus. Hvorfor skjedde det? Førte det til store forandringer? Handler det egentlig fortsatt bare om skogbruk? Dette måtte undersøkes! På sidene til Norsk Skogmuseum fant jeg en lang og detaljert oversikt over museets historie. Ekstremt detaljert, faktisk. Men vet du hva de har glemt? Å nevne når og hvorfor de skiftet navn. Det står at ”Norsk Skogbruksmuseum med avdeling for jakt og fiske” ble opprettet i 1954. Så skriver de masse om de ansatte Arne, Magne, Tore og Hjørdis (og Anne Stine, men hun slutta etter kun et år!). Så går de plutselig over til å kalle museet Norsk Skogmuseum, som om det alltid har vært museets navn. Det er galskap! Som museumsgjest forventer jeg noe helt annet av Norsk Skogbruksmuseum med avdeling for jakt og fiske enn av Norsk Skogmuseum. Hvis jeg har lyst til å lære om store samlinger av trær, drar jeg på Norsk Skogmuseum. Hvis jeg er glad i saging, ved og jakt og sånn, så drar jeg på Norsk Skogbruksmuseum med avdeling for jakt og fiske.

Jeg er forvirra og nesten på grensen til irritert. Hadde det ikke vært for at de har multimediarommet «Vindens verden» (hvor jeg har hørt at man får blåst vind på seg mens man ser film), og ikke minst noe de kaller VAFFELVERKSTED, så skulle jeg vurdert å ikke dra. Men der hvor det er vaffelverksted kan jeg garantere deg at jeg kommer til å dukke opp. Lyst til å sjekke ut Norsk Skogmuseum selv, kanskje? Det ligger i (på?) Elverum, og du kan lese mer på den flotte nettsiden www.skogmus.no

Norsk Skogmuseum gjorde at jeg oppdaget mange andre museer i Norge som har helt vanvittig bredt fokus. Her er noen flere:

Norsk Vegmuseum. Museet ligger på Lillehammer, er en del av Statens vegvesen, og «byr på historisk og teknisk veghistorie i et spennende ute- og innemiljø». Flaks at de har miljø ute og inne, ellers hadde det jo vært dritkjipt. Og forresten får man prøve en sånn gul vegvesen-hjelm der, tror jeg. Denne søtingen i midten fikk i hvert fall det:

Men altså: er du interessert i vei er dette museet for deg. Jeg tør vedde på at du har sett en vei før, så her er i hvert fall ikke relevans et problem. Jeg var dessverre ikke i stand til å finne ut om Norsk Vegmuseum tidligere het Norsk stimuseum eller Norsk asfaltmuseum, men det gjorde det nok. Og er du ikke allerede fristet kan jeg informere om at museet har spesialbibliotek med veihistorisk litteratur. Boooya! Nå tenker jeg du setter deg på første tog til Lillehammer, ja! Nei, du gjør ikke det, vettu. Men hadde de heller kalt seg Norsk grusveimuseum hadde jeg stått klar ved åpningstid og banket ivrig på døra.

Norsk Maritimt Museum. Her har vi et museum som har gjort det samme som Norsk Skogmuseum! Jeg finner ingen info om historie på nettsiden, men de avslører seg likevel når de skriver «Norsk Maritimt Museum (tidligere Norsk Sjøfartsmuseum)» et sted i teksten. Norske museer har tydeligvis ingen skrupler når det kommer til å endre fokus og navn uten noe som helst forklaring. Og det går alltid i samme retning – fra snevert til superbredt. Er du interessert i sjøfart er du interessert i alt som har med sjø å gjøre, tenker de. Jeg er uenig og forbeholder meg retten til å være interessert i robåter, men drite i sjøstjerner. Jeg merker at jeg ikke kommer til å gidde å dra til Norsk Maritimt Museum, selv om det er i Oslo. De klarte å friste meg da jeg så link til fotoutstilling av sjømannstatoveringer, men så viste det seg at utstillingen er stengt. Bu!

Jeg har jobbet på Kulturhistorisk museum i flere år, så jeg liker naturlig nok dette museet veldig godt. Bredt, men godt fokus er faktisk mulig hvis man deler museet inn i små nok deler. Og jeg  har ikke tenkt å skrive så mye mer om dette museet enn at du burde skjemmes hvis du ikke har vært på Egypt-omvisningen min. Skjemmes! Den inkluderer en Tore på Sporet-vits. Mhm. Det finnes en vits om Tore på Sporet som er knyttet til mumier, og du har gått glipp av den.

Det er vel liten tvil om at museer med bredt fokus ikke er favorittene mine, så nå gidder jeg ikke gi dem mer oppmerksomhet. Men de kom jo godt ut av det, vil jeg si, siden Norsk Skogmuseum faktisk føres opp på lista over museer jeg har som mål å besøke. Og nå er den ekstreme navneendringen vi ser i museumsverden endelig avslørt. Slutt med det der!

Det blir mye museum her inne, noe som er litt rart, for jeg liker jo ikke museum. Det er noe med ordet som gjør at jeg blir en blanding av frustrert og søvnig på en og samme tid. Så fort jeg kommer inn døra forvandles jeg til en trassig toåring fanget i kroppen til en 80 år gammel dame med leddgikt. Er du ikke enig i at noe av det verste som finnes er å stå på museum? Det ER så slitsomt! Knærne og ryggen begynner å verke bare ved tanken.  Til tross for at jeg ikke liker museum jobber jeg på tre av dem. For jeg elsker formidling! (det er en fancy måte å si at jeg liker å snakke foran folk (som igjen er en pysete måte i si at jeg liker oppmerksomhet)). I tillegg til jobbene, drar jeg på museum forholdsvis ofte, som du kanskje har fått med deg. Jeg har nemlig et usunt forholdt til museum. Jeg hater dem, men jeg klarer ikke å holde meg unna. Mange har det på samme måte med ekskjærester. Du har prøvd, og vet det ikke fungerer. Du har klagd så mye til vennene dine at de har bedt deg lese ”Eat Pray Love”, men likevel klarer du ikke å holde deg unna. Gang på gang drar du tilbake, og hver gang går det galt. Men galt på en sånn måte at det er verdt å prøve igjen. Galt på en sånn måte at du blir trukket tilbake, fordi du innerst inne har et behov for at det skal fungere (det har gått for langt når jeg sammenligner museer med menneskelige relasjoner, har det ikke? Jaja, så var dette stupet mitt)

Jeg tviholder på et håp om at jeg én gang skal jeg finne et museum jeg forstår. Et museum som er laget av mennesker som skjønner at alt som legges i en glassmonter blir kjedelig. En utstilling med tekst som ikke er skrevet for å få deg til å føle deg dum. For hvert museumsbesøk hvor det viser seg at også dette museet er som alle andre, har jeg begynt å fryde meg over alt som er feil og rart med utstillingene. Alle de små og rare detaljene som utstillerne tror er spennende, og alle tema folk kan finne på å tro er interessante. Selv om jeg til tider virker negativ, er én ting sikkert: jeg kommer aldri til å gi opp håpet om at det en gang skal åpnes en utstilling som er laget for et publikum.

For å gjøre det lettere for meg selv å få oversikt over alt som må ses, tenkte jeg å lage en liste over alle museer jeg vil se I VERDEN, men det viser seg at det er en omfattende prosess. Så da tenkte jeg heller å lage en liste over Norge. Det viste seg også å bli litt av en jobb. Men jeg har planer om å gjøre et forsøk på å samle museene jeg vil se i Norge i en fin liten klynge her inne. Kriteriet er: rart. Rart fordi det er ufattelig kjedelig, rart fordi det er alt for omfattende, rart fordi det er alt for snevert, rart fordi det er utrolig komisk, rart fordi det mot alle odds faktisk funker. Ja, du skjønner tegninga. Så nå starter jakten, og jeg setter veldig pris på tips! Akkurat nå sitter jeg og leser om Skogmuseet, som jeg nettopp ble gjort oppmerksom på. Høres kanskje ikke så spennende ut, men det er jo  også poenget. Dette flotte museet er et klassisk eksempel på et museum som kan virke en smule omfattende. Skogmuseet gjorde at jeg også oppdaget at det finnes noe som heter Vegmuseet. Så nå er jo det store spørsmålet: finnes Luftmuseet? Og hva med Gressmuseet? Jeg fikk nettopp vite at Norsk Myrmuseum finnes, forresten. Hit skal jeg definitivt komme meg en gang i løpet av livet: