Jeg dro på kino på tirsdag og så Reisen til julestjernen. Jada, jada, jeg vet jeg burde skjønt at den var forferdelig dårlig, men jeg elsker jul. Sett en nisselue på noe, og jeg kommer til å like det. Så jeg hadde trua da jeg gikk inn i kinosalen, men det viste seg at det morsomste som skjedde de neste 90 minuttene var  kommentarene til den lille gutten på raden foran. Bah. Den var like kjedelig som Skomaker Andersen så jeg gidder ikke skrive mer om den.

Jeg lager heller ei liste over julefavorittkarakterene mine. Nå er det tross alt snart desember så det må da være lov å dele litt av seg sjæl og sine julepreferanser nå. Julenissen og Askepott får forresten ikke være med på lista, for de får da virkelig nok oppmerksomhet i jula likevel. Og jeg må advare om at dette er kommerse saker, men ærlig talt. Jula er ikke en høytid hvor man skal  drive og prøve ut nye ting. Så her kan du velge om du vil mimre, bli inspirert eller samle erteammunisjon for flere år fremover.

Eli Rygg er et av mine store forbilder. Jeg tuller ikke, altså. Det blir ikke triveligere enn Eli i Teodors julekalender (bortsett fra Amalies Jul, da). Hun er trønder, hun ser ikke ut som hun er redd for julebakst, hun er trivelig og snill. Verden trenger flere Eli Rygg-er. Husker du forresten Teodors julekalender? Du kan se litt her, hvis du vil! Det er superkoselig.

Så har vi Clark Griswold fra National Lampoon’s Christmas Vacation. Ja. Jeg synes helt oppriktig den er morsom, og jeg ser den hver jul. Litt fordi den vises på alle kanaler til enhver tid i hele jula, men mest fordi den er artig. Er det noen som har juleånden på plass, så er det Clark.

Snekker Andersen fra Prøysens Snekker Andersen og Julenissen er obligatorisk. Må leses med brei og sjarmerende hedmarksdialekt, selvfølgelig.

Karen i Love Actually må også være med. Folk som ikke liker Love Actually er litt skumle. Jeg liker Karen og Harry-historien best. Emma Thompson, ass.

Mrs. Doubtfire. Og der gjorde jeg det helt klart at jeg overhodet ikke eier skam når det kommer til julefavoritter. Hvis du tror dette er ille skulle du sette julesangfavorittlista mi…

Og nå er det klart for Karen nummer to på lista, nærmere bestemt Karen i Karens Jul, av Amalie Skram. Litt videregåendepensum må det da være lov å lure med her. Se her, da:

De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennå i døden brystet i munnen. Nedover barnekinnet var det silt noen dråper blod fra brystvorten, det lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttæret, men på ansiktet lå det som et stille smil.

Det er så herlig trist og fælt. Men utdraget fra Karens Jul er ikke like fint som den neste favorittjulekarakteren min: Personen i diktet skrevet av mannen jeg aldri slutter å være fjortisforelska i (nå skulle jeg til å skrive «mannen alle nordiskstudenter drømmer om å ha kommet seg i buksa på», men DET hadde ikke tatt seg ut), nemlig Sigbjørn Obstfelder. Julaften er så fint, det. Klikk deg inn og les, hvis du ikke er en sånn dikthater. Det er lov det, altså, men jeg tror til og med den verste dikthateren kan finne på å like Julaften.

Og sist, men ikke minst: EMMA KLINKE fra Den Spanske Flue. Den Spanske Flue er noe av det artigste jeg vet om, og Emma Klinke er en av hovedårsakene. De sender ikke farsen på NRK mer, og jeg er fortsatt trist. Jeg forstår ikke hvordan folk er i stand til å se på dette uten å knekke sammen i latter. Mamma og pappa innrømte for noen år siden at de synes det er like morsomt å se på meg mens jeg ser på Den Spanske Flue, som det er å se på Den Spanske Flue, fordi jeg ler så mye. Det ER så morsomt. Her er et lite klipp, hvis du har tid og lyst til å se (Emma er hun i den lekre rutete joggedressen og skinnlua):

Du burde gi det en sjanse, altså.

Håper du også gleder deg til jul!