Det har oppstått krig i kollektivet. Og ikke en hvilken som helst krig. En luktkrig. Problemet er selvfølgelig Egil igjen. Han røyker pipe på rommet sitt og rett utenfor vinduet mitt og det lukter virkelig helt grusomt. Nå viser det seg at det ikke bare er jeg som er lei av lukten. Valerica har nemlig kjøpt seg dospray med ”blomsterlukt” og han er ikke redd for å bruke den…  ”Psssssssssshhhh” sier det hver gang han går ut. Han holder ned sprayeknappen hele veien fra rommet sitt til do eller kjøkkenet. Sprayen har en utrolig sterk og merkelig kjemisk blomsterlukt, og dette blandet med tørrfiskmiddagene til Thorstein blir virkelig herlige greier, skal jeg si deg.

Så hva gjør jeg? Jo, jeg slenger meg med jeg også. For vet du hva jeg fant på IKEA i går? Duftlys. Og ikke hvilke som helst lys. Duftlys med usunn mat-lukt! Moahahahaha!  Egil kommer til å eksplodere! Jeg hater duftlys, men mine passiv aggressive tendenser tok fullstendig overhånd og jeg måtte bare ha dem. Det ble en pakke med tre lys som lukter sjokoladekake, kanelboller og karamellpudding.  Jeg tente på sjokoladekakelyset med en gang jeg kom hjem, og det lukter faktisk sjokoladekake. Jeg har alltid fått hodepine og blitt kvalm av duftlys, men jeg tror en blanding av skadefryd og at det ikke er blomsterlukt gjør at jeg takler det. Jeg synes nesten det lukter godt. Nå tror forhåpentligvis Egil at jeg spiser sjokoladekake hver dag og blir så sint at han flytter ut, Valerica skjønner at dosprayen ikke er nødvendig, og Thorstein synes det er koselig at det lukter bakst. Og så er det jo riktig så trivelig med levende lys på rommet.

Til tross for mine onde duftlysplaner prøver jeg å være så hyggelig som mulig med Egil. Det hjalp nemlig ikke at han fikk snakket med meg om hvem som skal få komme inn i huset. Da jeg møtte ham utenfor døren i går spurte jeg smilende hvordan han har det. Han så irritert på meg mens han suttet på pipen sin og mumlet ”I’m relaxing” . Så gikk han og stilte seg rett rundt hjørnet av huset. Siden hjørnet er 1 meter fra inngangsdøren, og han stakk hodet fram rundt hjørnet og skulte på meg mens jeg fant fram nøklene, ble det ganske rart. Jeg vet ikke om jeg skal le eller være redd, jeg. Mens jeg skrev dette nå kom det jeg tror er mammaen til Egil og en høy skalla mann med svart frakk som virket veldig oppgitt og banket på. De ville ha tak i Egil, og ga seg ikke før de hadde fått spurt alle som bor om vi vet hvor han er. Jeg krysser fingrene for at det er en psykiater som har kommet for å få ham tvangsinnlagt. Hvis ikke kommer han vel og kjefter på meg for at jeg lot dem komme inn i huset.