Kan man si «gullpenis» til femteklassinger? Jeg synes tydeligvis ikke det, hvis vi skal dømme etter reaksjonen min under forrige omvisning i Egypt-utstillingen. Problemet dukket opp mens jeg fortalte Osiris-myten. Jeg må nesten ta en kjapp versjon av myten for å forklare (og dette er en underlig blanding av en myte som har utviklet seg over flere tusen år, så ikke vær for streng med sammendraget):

Osiris var en gang en mektig og god konge i Egypt. Sammen med søsteren og konen Isis (de gadd ikke lete så lenge etter ektemake på den tiden) regjerte han over riket, og alle var fornøyde. Eller, alle untatt én person, nemlig broren til Osiris, Seth. Seth var skikkelig sjalu på broren og til slutt klarte Seth å drepe Osiris og røve til seg tronen. Dette gjorde han ved å lure Osiris til å legge seg i den vakreste mumiekisten som eksisterte. Da Osiris la seg i kista smekket Seth igjen lokket, og sendte den ned Nilen. Isis ble ute av seg av sorg, men ga ikke opp håpet. Hun lette og lette etter kongen/broren/ektemannen, og da Seth fikk høre dette ble han så bekymret for at de skulle finne og få liv i Osiris at han fant kisten og kutter Osiris opp i 14 deler som han spredte langs Nilen. Men Isis ga likevel ikke opp, og med hjelp fra søsteren Neftys og den sjakalhodede guden Anubis, fant de igjen delene av Osiris. Isis blåste så på magisk vis liv i Osiris, akkurat lenge nok til å gjøre henne gravid. Og her kommer penisproblemet. I noen versjoner av myten sies det at Isis ikke fant alle delene av Osiris. Den eneste delen hun ikke fant var penisen, for den var blitt spist av en fisk. Og da blir det sannelig vanskelig å bli gravid, så hun laget en gull/tre-penis (her strides de lærde) som funket så bra at hun ble gravid likevel. Så får de barnet Horus, og resten av historien er ikke så viktig, i grunnen.

Som regel går denne historien lett som en plett, siden jeg bare hopper over at de ikke fant alle delene, og går rett til at Isis ble gravid og fødte Horus. Men denne gangen forsnakket jeg meg og sa « så fant de nesten alle delene». Da var det selvfølgelig en drittunge (neeeeida (jo)) som rakk opp hånda og spurte «men hvilken del var det som manglet, da?». Jeg ble akutt usikker og flau, og stotret frem noe om at jeg ikke husket hvilken kroppsdel som manglet, og begynte å bable i vei om noe annet. Verken barna eller lærerne virket spesielt imponerte over at jeg plutselig hadde glemt deler av myten. Det er merkelig at å beskrive de mest groteske mumifiseringsprosessene går fullstendig smertefritt, men å si p-ordet føles som tidenes overtramp. Kommer ikke på et synonym som gjør det enklere heller, ass.  En flink formidler kan si «penis» foran femteklassinger, synes du ikke? Skjerpings!