Ny app

 

I dag, før museet åpnet, var det som om reinkarnasjonen av Reidar oppsøkte meg. Jeg satt og forberedte aktiviteter til feiringen av De dødes dag på jobb, da en av vaktene kom bort for å småprate litt. La oss kalle ham vakt nr.1 (siden jeg ikke husker hva han heter. Er det slemt? Beklager). Etter en stund kom enda en vakt bort, en mann i 40/50-åra som smilte lurt mens han gikk mot oss. La oss kalle ham vakt nr.2 (for nei, jeg husker ikke hva han heter heller. Plutselig ble dette historien om at jeg er et forferdelige menneske). Vakt nr.2  pekte på et av papirskjelettene jeg hadde hengt opp, snudde seg mot vakt nr.1 og sa «du trenger ikke bekymre deg for de der. Jeg har bedt dem la deg være i fred». Så lo jeg og vakt nr.1 høflig, og vakt nr.2 lo og lo av seg selv. Det var veldig søtt. Så fortsatte han: «ja for hviiiiis iiikkeeeee…» så griper han tak i et skinnetui i beltereima, trekker opp telefonen, trykker litt og veiver armen opp i en stor brå piskebevegelse mens telefonen hans lager en kjempehøy piskelyd. Det blir stille. Jeg og vakt nr.1 ser forvirret på hverandre før vi tvinger frem et smil og noen desperate forsøk på latter. Vakt nr. 2 er allerede i gang med å le godt av seg selv, og det er såvidt han klarer å stoppe latteranfallet for å si «jeg har fått meg ny app! Barna elsker den!».  Så slenger han rundt på telefonen mens han later som han pisker vakt nr.1 som nå ler febrilsk mens han går raske skritt bakover.

Det var herlig. Jeg savner raringer. Jeg savner Thorstein, ValericaVladim og Reidar. Tenk at jeg skulle skrive det.  Ja, til og med Egil savner jeg. Litt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s