Dagen i går startet så bra, med lang tur, konsert, og trening. Men så fikk jeg plutselig mageknip. Hva er det for noe, liksom. Jeg tror ikke jeg har hatt det siden jeg var liten. Jeg dro hjem og hadde mest lyst til å legge meg og sove, men det hadde ikke Vladim tenkt.  Han og en venninne hadde laget ukrainsk pizza i mikrobølgeovnen som de ville dele, og nektet å høre på unnskyldningen min. Jeg hadde ikke annet valg enn å sette meg ned og spise. Etter hvert kom Egil også, så dette ble vår første nesten komplette kollektivmiddag.

Mye av middagen gikk med på å flytte vannglasset mitt rundt eller holde hånden min over det, så det ikke skulle fylles opp med øl eller vin. Resten av middagen lærte jeg om Ukraina og Latvia, og fikk en lang innføring i russisk google og word.  Elena , Vladims venninne, kunne verken islandsk eller engelsk, men snakket russisk og lo hver gang vi ikke forsto henne. Hun lo altså under ca. hele middagen. Egil og Vladim ser ut til å ha blitt venner igjen, og de snakket blant annet om sønnene sine, som er like gamle. Elena slengte seg også med, for hun har også en gutt i tenårene som hun ikke hadde ansvaret for. Jeg må si det er flott å føle seg utenfor når samtalen dreier seg om sine barn som man ikke har ansvaret for. Egil gikk etter hvert og hentet noen av kokebøkene sine, og han og Elena hadde en lang samtale om mat, som gikk ut på å peke på bilder og si enten ”good” og smile eller ”no” og gjøre grimaser. Så viste Vladim meg youtube-videoer av diskotek i Russland og hvordan man lager drinker som brenner.

Alt i alt var det en hyggelig middag, og etter et par timer gikk vi alle hver til vårt. Vladim og Elena dro ut for å drikke mer, jeg gikk og la meg, og Egil spilte gitar på rommet sitt, og sang kjente sanger hvor han bytter ut all tekst med ordet ”hello”.