Nå driver Thorstein og pakker. Da jeg hjalp ham å bære ut litt ting viste han meg noen av maleriene sine. Han har malt i 20 år, og maler som regel ting han har drømt eller sett. Og noen ganger ser han spøkelser. Han fortalte det med hviskestemme, fordi folk tror ofte at han er gal når ham snakker om det, så ingen andre må få vite det. Spøkelsene ser ut som vanlige mennesker, og når han ser dem vet han som regel ikke at de er spøkelser før de er borte.  Jeg fortalte at jeg aldri har sett spøkelser og at jeg som regel bare drømmer kjedelige ting, noe han syntes var veldig trist. Han viste meg et maleri han har malt fra en drøm han har hatt. Da jeg så det skjønte jeg at jeg umulig kunne beskrive det på en god nok måte, så jeg spurte om jeg fikk ta bilde. Her er drømmen til Thorstein:

Den der runde greia som mannen har hånden sin på er et kommunikasjonsmiddel. De har ikke telefon, men bruker den dingsen. Og gresset utenfor slottet er ei bru, så mannen står og venter på at gresset skal strekke seg over til ham. Han viste meg også et bilde av en død mann som satt på en hest med en kvinne. Han hadde blitt inspirert av en kjent historie om en mann som måtte dra fra konen sin, men lovte å hente henne med en gang han fikk muligheten. Problemet var bare at han døde før han fikk hentet henne. Men han lot ikke det stoppe seg, og hentet henne likevel. Konen merket ikke at han var død før de red bort om natten, og månelystet skinte på ham. Litt av en historie, gitt. Og det var også litt av et maleri. Noen ganger slår det meg hvor fint det egentlig er at jeg havnet i det huset her. Når skulle jeg ellers blitt kjent med så utrolig merkelige mennesker?