Har du sett denne?
Jeg lo. Og det er jo mange som lurer fælt på hva det egentlig betyr å ta master i antropologi, som jeg har gjort, så her har du en fin oppsummering.
Har du sett denne?
Jeg lo. Og det er jo mange som lurer fælt på hva det egentlig betyr å ta master i antropologi, som jeg har gjort, så her har du en fin oppsummering.
I dag har jeg laget 44 hodeskaller med Ida. Mest fordi det er en sykt rå ting å gjøre, men også litt fordi det trengs til jobb på søndag. Ida er ei flott jente, med unntak av hennes forkastelige bruspreferanser. For å være «hyggelig» hadde hun tatt med seg Hamar julebrus og pepperkaker som vi kunne kose oss med mens vi jobbet (det med pepperkakene var jo skikkelig hyggelig, faktisk). Jeg synes juice og vann slår brus ned i støvlene, men jeg er glad i julebrus. Riktig julebrus. Og det er selvfølgelig vår alles kjære E.C. Dahls.
Jeg vet at mange synes det er oppbrukt å krangle om hvilken julebrus som er best, men julebruskrangelen med Ida har blitt en tradisjon. Vi har holdt på i hvert fall fire år nå og til tross for at hun taper hvert år, så gir hun aldri opp. Det er så søtt og imponerende med slikt pågangsmot (det er ingen regler mot kvalm hersketeknikk i julebrusdiskusjoner. Går det an å bruke ordet «søt» som noe annet enn en fornærmelse mer, forresten? Jeg tror ikke det, men den diskusjonen får vi vel kanskje vente med). Så i år måtte jeg igjen smake på denne mølja av en brus og merket straks at den også i år smaker akkurat som den flytende penicillin-kuren jeg fikk da jeg hadde ørebetennelse på barneskolen (husk lue i vinter!).
Jeg har egentlig en juleregel som går ut på at julebrus ikke skal drikkes før i desember og julemusikk må vente til 4. november, men siden Hamars julebrus ikke er ekte julebrus så er det ikke noe problem å smake litt før desember.
I år startet julebruskrangelen noe tidligere enn vanlig, da Ida virkelig slo på stortromma og blandet inn moren sin i diskusjonen. Det er altså på tide å sette i gang for meg også, for hun har visst ikke tenkt å tape 5 år på rad. Så la hetsingen begynne! Hjelp meg gjerne om du skulle se Ida eller hennes julebruskommentarer rundt omkring. Hun trenger hjelp til å bli guidet inn på riktig julebrussti, stakkars. Se bare på de to bildene her, hvor hun er helt utslitt av å ha drukket ekkelt skvip i flere uker, og sniker seg bort til kjøleskapet for å endelig få i seg litt ekte julebrus på en av juletrefestene på Holmen. Hun var så målrettet at hun ikke la merke til at jeg sto klar med kamera rett ved kjøleskapet før det var for sent, engang. Kom over på min side, Ida. Det er mye hyggeligere her.
Vi må flytte fra Holmen. Med unntak av et halvt års feltarbeid har jeg bodd her i seks år. Det er lenge, det. Siden jeg først må flytte tenkte jeg å ta i litt, så jeg flytter 495 km oppi gata her. Der heter det Trondheim. Jeg kom nemlig på at jeg er trønder, og det er jo i Trøndelag vi hører hjemme, vi trøndere. Jeg liker Oslo, men det er på tide med noe nytt. Gammelt nytt, riktignok, men spennende (du skal likevel ikke se bort ifra at jeg flytter tilbake når jeg innser at så og si alle jeg kjenner er i Oslo).
Det er fryktelig praktisk å ha et sted å bo når man flytter, så planen min er å ha et sted å bo i Trondheim. Jeg er veldig fornøyd med den planen. Nå når den må gjennomføres merker jeg derimot at planen med en gang går fra god til slitsom. Kan du kanskje hjelpe meg? Vet du for eksempel om et kjempekoselig kollektiv som trenger noen til å flytte inn i januar? For da blir jeg ekstremt glad i deg. Siden det er skummelt å bo med folk man ikke kjenner vil jeg nå komme med noen grunner til hvorfor det er en super idé å la meg flytte inn på det ledige rommet i kollektivet ditt.
Punkt 1: Jeg er kjempestille! De eneste gangene jeg gir fra meg bittelitt lyd er hvis jeg dulter borti noe, snakker med noen eller ser på noe gøy. Men jeg kan godt lære meg å banne, snakke og le kjempestille hvis du har problemer med lyd. Eller være superbråkete, hvis du foretrekker folk som høres godt.
Punkt 2: Jeg roter kun på rommet mitt. Så med mindre du har tenkt å vandre rundt på rommet mitt (noe som hadde vært litt rart, men for all del) så kommer det til å være ryddig alle andre steder. Hvis ikke du er rotete, da. Det skal du få lov til å være, men det er mulig jeg blir litt oppgitt over deg og klager til vennene mine. Det får du jo uansett aldri vite, så det burde ikke bli et problem!
Punkt 3: Jeg er litt for glad i boller og vafler, og siden jeg ikke har godt av å spise alle selv er det store muligheter for at du får en god del av dem, så jeg ikke spiser meg i hjel/blir så tjukk at jeg tar opp hele sofaen. Det er jo tross alt et kollektiv, så det hadde vært frekt å bruke så mye plass. Er du ikke en person som setter pris på vafler og boller, har vi derimot et stort problem. La meg illustrere dette flåsete utsagnet med noe enda mer flåsete, nemlig klipp fra en tv-serie (med et særdeles merkelig hopp midt i, fordi jeg regner med at du ikke har så lyst til å la meg flytte inn at du gidder å se en hel episode av New Girl, og da måtte det kuttes litt. Det er jeg ikke så flink til, men jeg kan bli bedre hvis det er et krav i kollektivet ditt):
Jeg tror vi alle kan være enige om at det er best å holde seg unna folk som sier de ikke liker dessert. Umulig å forholde seg til.
Punkt 4: Jeg kommer til å huske når du har bursdag. Dette er jo kun positivt hvis du liker oppmerksomhet på bursdagen din, så ikke gi meg datoen hvis du ikke vil ha jubel i stua. Men finnes det noen som ikke setter pris på en bursdagsklem? Bortsett fra de som ikke feirer bursdag, da. Jeg kan huske navnedager også, hvis det er å foretrekke. Jubileum har jeg derimot store problemer med, så vennligst ikke forvent at de skal huskes. Jeg har enda ikke hørt om noen kollektiv som feirer jubileum, så jeg håper det skal gå greit.
Punkt 5: Jeg tar ikke så mye plass. Jeg kommer til å kvitte meg med det meste før jeg flytter opp til Trondheim så jeg kommer ikke til å fylle leiligheten med masse ting. Hvis ikke det er noe som mangler, selvfølgelig. Da kommer jeg til å ha akkurat den tingen som trengs.
Punkt 6: Jeg liker ikke å ha det så varmt, så jeg kommer ikke til å få strømregningen til å fyke i været. Men det betyr også at det er mulig jeg kommer til å klage litt hvis det er veldig varmt inne. Jeg skal prøve å la være, men bah, det er da så slitsomt å gå rundt og være glovarm.
Tilleggsfakta som kommer godt med i kollektiv: Jeg kan strikke sokker (er det ikke forferdelig å fryse på tærne?), jeg er sykt god til å koke egg (hvis du liker ulikt resultat hver gang – spennende!), jeg har komisk dårlig spenst (tenk så fint å bo med noen som kan redde dagen din bare ved å hoppe!), du kommer til å lære utrolig mange fun facts om Henrik Ibsen (jeg har også noen få om Bjørnson, hvis du foretrekker ham, men ingen om Carl Frode Tiller), jeg kan lage sånn klikkelyd med fingeren i munnen (det er skikkelig kult. Som knipsing, bare med innsiden av kinnet! Hvis du ikke skjønner hva jeg mener kan du jo la meg flytte inn, så skal jeg vise deg! Kanskje til og med lære deg. Ka-ching! Samboer-catch!), jeg kan lage tjukklefse med sukkersmør (lærer mye fint på Norsk Folkemuseum, ass!) og sist, men ikke minst: jeg lover å aldri ramse opp hva jeg er flink til igjen.
Og nå avslutter jeg selvfølgelig med referanser fra to av de jeg har bodd lengst med. Jeg kunne brukt de jeg har bodd aller lengst med, altså mamma, pappa og lillebror, men det hadde jo vært fryktelig useriøst å sette familie på referanselista. Så her er heller referanser fra mine to aller beste venner, som jeg bodde med på Holmen i flere år:
Jeg har faktisk blitt spurt om å være samboer-referanse før. Det var da Eirik hadde søkt om hybel et eller annet sted. Tror du han fikk hybelen etter at hybeldamen hadde snakket med meg eller? Jo, det fikk han. Jeg kunne fortelle at han alltid betalte leia tidsnok, var ryddig og holdt orden rundt seg i tillegg til at han er en rolig sjel som aldri lager noe bråk. Selvfølgelig jug alt sammen.
Tonje, derimot, er/ gjør alle disse tingene. Hun er en stillfaren sjel som kun lager bråk når hun popper popcorn. Da sier det sånn «pop, pop, pop» i hele leiligheten, avsluttet med et høyt PLING når popcornet er ferdig. Dessverre gjør hun denne aktiviteten ganske ofte, gjerne hver helg. Hvis du er av dem som må tidlig opp lørdag morgen og har sensitive ører så ville jeg derfor ha styrt unna Tonje som kollektiv-samboer. På en annen side vil du ikke merke at hun er der på strømregningen din, for hun liker verken varme eller lys. Hun vil helst sitte litt frossen i mørket.
Jeg burde vel også trekke frem at etter Eirik flyttet ut så tok Tonje over vervet som teknisk-pratisk-ansvarlig på Holmen. Det var bra for verken Hanne eller jeg vet hva det egentlig vil innebære. Tonje er også veldig god på Google, så sånn sett så passet vervet bra til henne. Og når google ikke har svar på hva som er galt med internett, vaskemaskinen eller andre praktiske og tekniske ting så ringer hun pappa. God å ha, han pappan til Tonje.
En annen konsekvens ved å bo i kollektiv med Tonje er at du kan bli offentlig ydmyket på bloggen hennes når som helst så det gjelder å oppføre seg pent. Jeg håper ikke du er av typen som bommer på toalettet (mulige konsekvenser av det finner du herog her) eller har sauehoder i skapet for da kan du bli offer for offentlig uthenging. Jeg håper heller ikke du har mange produkter i dusjen, eller er et stikkelsbær, for da kan du bli uthengt da også. Det gjelder altså å oppføre seg og takke ja til den fjerde bollen du blir tilbudt ellers kommer det sinte innlegg om at du er en bollehater.
Siv
(Red: jeg lover å ikke henge deg ut på bloggen uten tillatelse. Slikt gjør jeg kun på Island. Der er det nemlig lov.)
Eirik synes Tonje er så vidunderlig å bo med at han lot henne skrive referansen selv, så skulle han skrive under etterpå. Jeg skriver under på hva som helst, sa han. Dette kan være et tegn på ekstrem latskap fra Eiriks side, eller at han vet at den superfantastiske Tonje er så flott å bo med at samme hvor flott det hun skriver er, så er det sant. Eirik tok seg tid til å hjelpe til med korrektur og tips til resten av innlegget, så latskapsteorien er ikke særlig sannsynlig, heldigvis. Men det at Tonje nå skriver om seg selv i 3. person gjør at hun får lyst til å ta livet av seg selv, så hun kan dessverre ikke skrive mer (hun har tross alt jobbet ganske mye med dette innlegget, og det hadde vært synd hvis det skulle bli unødvendig på grunn av selvmord).
Eirik
Oppsummering: jeg trenger et sted å bo. Spre gjerne ordet til folk du kjenner i Trondheim, eller til noen du kjenner som kjenner noen i Trondheim. Tusen takk, du er snill!
Frem til nå har jeg aldri helt skjønt greia med utsikt. Å kunne se langt har ikke fenget så veldig. Jeg har selvfølgelig blitt med opp på fjell og opp i høye bygninger, ja alle steder folk drar for å kunne se så langt som mulig, og i all hemmelighet tenkt at det er skikkelig kjedelig. Men nå har det skjedd noe rart. Plutselig er jeg en av de som synes alt er så vakkert. Fine fjell, flott fjord, nydelig solnedgang. I helga synes jeg til og med ei myr var fin. MYR. Hadde du sagt til meg for noen år siden at jeg skulle stå og beundre torv så hadde jeg ledd høyt. For en gangs skyld er dette en positiv forandring som har kommet med alderen. Det er sannelig mer spennende å gå på tur når man kan gå og beundre alt.
I helga nådde gleden av utsikt nye høyder, da jeg dro til Isfjorden med Siv og Julia. Hvis du har vært der vet du hva jeg snakker om, hvis ikke burde du ta deg en tur. Dessverre for Siv så er ikke jeg og Julia de enkleste å guide rundt på tur, for vi er over gjennomsnittet glad i bær. Da det viste seg at bærplukkerne i Isfjorden hadde oversett opptil flere tyttebær og blåbær, ja da tok turen litt lenger tid enn planlagt.
Likevel rakk vi å få med oss dette før vi snudde av frykt for å måtte snuble ned i mørket.
Et lite tips til deg hvis du skal sprade opp samme vei som oss, er å ikke kommentere at det som kalles stier i Isfjorden er det som kalles bekk eller elv andre steder. Siv (som har mengder med familie i Isfjorden) synes det var en tåpelig påstand, så da kan vi jo tenke oss hvor dårlig mottatt det vil bli av folk som faktisk er derifra.
Her er Julia på vei ned den ene stien.
Siv fant en kjempefin og stor sti, men så var det noen idioter som hadde bygget bro over den. Hun var ikke imponert.
Følger du stien lenge nok får du se på det her. Det var fint. Men er du først i Isfjorden trenger du egentlig ikke gå på tur for å se fine fjell. De er på alle kanter.
Julia og Siv synes jeg er kjempekoselig selskap. Det er det de skriver på mobilene sine mens jeg tok dette bildet.
I dag inviterte Siv på middag, så da tok jeg på meg oppdraget å lage litt snacks til etter middagen. Det heter vel egentlig dessert, men siden jeg valgte å lage kjeks så er det vel ikke lov å si dessert? Kjeks er ikke dessert. Kjeks er snacks, er det ikke? Jo, jeg bestemte det akkurat nå. Kjeks kan også gå for kveldsmat, hvis du legger til melk, sjokomelk, kaffe, te eller kakao. Men dessert? Neh. Grunnen til at jeg bestemte meg for å være en banebryter og heller lage snacks enn dessert var fordi jeg kom over en oppskrift på kjeks som heter «Nutella-Stuffed Brown Butter + Sea Salt Chocolate Chip Cookies {my favorite cookie ever}». Kanskje ikke den beste personen i verden til å finne på kjeksnavn, damen fra www.ambitiouskitchen.com, men jeg ble overbevist om at disse måtte lages. Det var umulig for meg ikke å lage de kjeksene, faktisk.
Jeg skal innrømme at jeg fiksa litt på oppskriften. Mest fordi jeg er blakk som ei kirkerotte for tida, men også fordi jeg mener, med hånda på hjertet, at Sjokoduo er bedre enn Nutella . Ja, jeg skrev det. Nutella er oppskrytt (og her er jeg ikke alene, jeg vet om hele én person som er enig). Nå kommer en oppsummering av hvordan man kan lage verdens beste kjeks litt billigere. Forskjellen gjør kanskje at kjeksene ikke lenger er verdens beste, men vet du hva? Jeg klarer meg med verdens nest beste kjeks. Mer storforlangende er jeg ikke.
Så da ble det altså sjokoladekjeks fylt med sjokoduo. Sjokoduo er et av de billigste sjokoladepåleggene som finnes. Jeg glemte å ta bilde, men heldigvis fant jeg en blogg skrevet av ei som heter Kristin, som har tatt seg bryet med å legge sjokoduoen på et hvitt pelsteppe og fotografere den. Tusen takk til henne, bra jobba:
Og ikke nok med det, jeg bytta også ut lys, mørk og semi-sweet sjokoladebiter, med en stor plate Freia kokesjokolade. Galskap.
Det var overraskende lite problemer underveis, men det kan være fordi kjeks er idiotsikkert. Målet er å få dem sprø. Har man tilgang til en stekeovn så er det umulig å mislykkes med det. Men de ble likevel ikke helt som bloggen med oppskriften. Det startet bra, vil jeg si, med deiglaging og forming av kjeks:
Litt mindre sollys enn bloggendamen på ambitous kitchen, men ikke så veldig ulikt dette:
Men så, etter 10 minutter i stekeovnen, skulle resultatet se slik ut:
Det ser ut som vi tok ca like mye i hendene da vi formet kjeksene, gjør det ikke? Jeg synes det. Men det MÅ ha vært feil, for da vi åpnet stekekovnen møtte dette synet oss:
Det viser seg at når man bytter ut Nutella med Sjokoduo, så går verdens beste kjeks over til å bli verdens største kjeks. Overraskende nok ble vi ikke kjempelei oss for at kjeksene på mystisk vis hadde blitt fem ganger så store som de skulle. Jo større jo bedre er en fin innstilling å ha når det kommer til kjeks, vil nå jeg si.
Nå var det eneste som gjenstod å gafle dem i seg. Det kan jeg. Men jeg synes at når man først har tatt en bit av en kjeks, så er det ingen grunn til å stable alle de andre kjeksene opp i et tårn, for så å legge kjeksen du har spist av på toppen
Men det synes jeg muligens bare fordi jeg er alt for opptatt med å spise kjeks når jeg først får tak på en til å gjøre noe annet enn å bite og tygge. Det du derimot kan gjøre, hvis stabletrangen blir for stor, er å lage et tårn av de ulike typene te du/Siv har
Det var det! Hvis du også vil prøve så er det bare å klikke seg inn på linken i første avsnitt av innlegget, så finner du oppskriften. Det er kjempelett og supergodt! Et tips er å lage dem til en anledning hvor det kommer mer enn to mennesker. Hvis ikke kan du fort ende opp med å få like vondt i magen som jeg har nå. Au 😦
Internett er borte. Det er forferdelig. Men heldigvis har jeg telefon som jeg kan knote på, og lage små innlegg. Det er på tide å dele litt, tenkte jeg. Jeg har egentlig aldri lest tegneserier (ikke Donald engang!), men jeg er glad i M, spesielt den supergamle stripen du ser på bildet. Det er jo sånn alle samtaler med venner er. Vær enig, da. Det er jo det!
Nå var det på tide å komme seg til et museum. Denne gangen dro jeg til Skøytemuseet, som jeg ble tipset om av en vintersportsentusiast. Jeg hadde faktisk så lyst til å komme meg på dette museet at jeg dro dit ALENE (så skulle du få lyst til å nynne på Destiny’s Childs «Independent Women» mens du leser videre, skjønner jeg deg godt). Jeg har aldri vært spesielt interessert i skøyter, men jeg innser nå at jeg har gått glipp av noe stort. Skøytesportens storhetstid i Norge var jo helt fantastisk! Nå virker det som om jeg ikke vet at Norge har hatt mange gode skøyteløpere. Det vet jeg selvfølgelig, men det jeg ikke visste var hvor SYKT gode de var. Velkommen til Skøytemuseet:
Museet ligger ved Frogner stadion, og inngangspartiet er kanskje ikke det mest imponerende.
Museet består av tre rom, og det koster kun 20 kroner å komme inn. Det får du vite av en utrolig engasjert og koselig eldre mann som sitter bak en pult i det første rommet. «Er du interessert i skøyter du, da?» spurte han forsiktig da jeg kom inn. Jeg var ærlig og fortalte at jeg ikke er spesielt interessert i skøyter, men er fryktelig glad i museum. Svaret var godkjent og han ga meg billetten med et smil og informerte om at jeg kunne ta så mange bilder jeg ville. Jeg var den eneste besøkende, og gikk litt rundt alene, før jeg stilte museumsmannen noen spørsmål og han ga meg en liten omvisning.
Det er pokaler, medaljer og skøyter over alt
Veggene er dekket med bilder av kjente norske skøyteløpere. Jeg kan ikke skrive om alle, selv om alle i grunnen var kule nok til at de fortjener litt plass. Det er greit nok at det var enklere å hevde seg i skøyter før i tiden, da OL var for amatører og man måtte ha jobb ved siden av treningen, men herregud så mye de var flinke i, disse skøyteløperne!
For eksempel Axel Paulsen som var en av skøytehistoriens største pionerer og var verdensstjerne både i hurtigløp og kunstløp (klarer du å se for deg Bøkko hoppe rundt i glinsende paljett-tights mens han gjør piruetter? Det klarer ikke jeg). Det var Axel som fant opp det eneste hoppet i kunstløp med forlengs sats, nemlig hoppet «axel». Det har jo til og med jeg hørt om. Han er kjent som Norges og verdens første Skøytekonge.
Stilig kar, gitt! Og Axel er ikke den eneste som var god i flere ting. Flere av de norske skøyteløperne tok medaljer i både turn og friidrett samtidig som de vant gull etter gull på skøyter. Akkurat når det kommer til skøytesporten er jeg redd jeg tar den klassiske «alt var bedre før»-tilnærmingen, ass. Jeg, museumsmannen og Odd Børretzen er enig om det. Har du hørt «En sang skrevet til VM på ski, Trondheim 1997», forresten? Det er en av de koseligste sangene jeg vet om, og handler om samme problemstilling for skisporten.
Enda et argument for at skøytesporten var bedre før er at de så ut til å ha det utrolig mye mer artig enn dagens skøyteløpere. Se på Hjallis, da gitt! Koser seg som bare det:
I dag er Hjalmar Andersen 89 år og han kommer fortsatt innom museet innimellom, ifølge museumsmannen. Og ikke nok med at han er en blid trønder, han vant medaljer i fleng også. I 1951 vant han til og med EM på lånte skøyter, etter en litt for ivrig fotograf blendet ham med blitsen sin under løpet, så Hjallis tryna og ødela skøytene sine. Her er bildet, og sekunder etter ligger han og spreller på isen:
Og på den tiden hadde man bare ett par skøyter, så da fikk han heldigvis låne skøyter av en tilfeldig mosjonist som hadde samme skostørrelse, og fikk gå løpet om igjen. Synes det her er Oddvar Brå brakk staven-spennende, jeg! Det eneste jeg har å utsette på vår alles kjære Hjallis er at han muligens burde revurdere sin preferanser når det kommer til shorts:
Hvis du fortsatt ikke er overbevist om at skøytesporten var bedre før har jeg enda et bevis til deg. Jeg ble litt overrasket da jeg så denne oversikten henge på veggen på museet:
Er det virkelig så mange skøyteløpere som gjorde som Sonja og ble filmstjerner, og attpåtil vant Oscar? Nei, det er selvfølgelig ikke det. Skøytesporten har nemlig en egen pris, kalt opp etter Oscar Mathisen. Personlig synes jeg Mathisenprisen hadde skapt mindre forvirring, men for all del. Det er en hel vegg fylt med bilder av folk som har fått Oscarstatuetten på museet, og de ga et godt bilde av skøytesportens negative utvikling:
I 1962 vant gladgutten Jonny Nilsson. Han ble som du ser kjempeglad for å vinne!
I 1972 vant Tomas Gustavsson. Han ble nesten like glad som Jonny for å vinne.
I 2002 vant Jochem Uytdehaafe. Han var for opptatt med å ha på seg stygge sykkelbriller (med strikk!) til å vise om han var glad for å vinne.
Overbevist? Nei? Jeg har mer, jeg. For det er ikke nødvendig med bilder av at vinneren står å smiler med statuetten for å se hvem som er mest glad og fornøyd.
Her er Gaetan Boucher, som vant Oscar i 1984. Han skøyter fort avgårde, men ser ut som en trivelig kar med livsgleden i behold.
Og 10 år etter vinner fantastiske Johann Olav Koss, såklart! Han ser konsentrert, men trivelig ut.
vinner SYKKELBRILLEHELVETE Chan Hedrick. Livsglede er uforenelig med de brillene.
Da var det bevist.
Og til slutt må jeg skrive om skøyteløperen over alle skøyteløpere. Han er faktisk så flott og flink at jeg er litt betatt. Jeg snakker selvfølgelig om opphavet til Oscarstatuetten og Norges flotteste bart, Oscar Mathisen.
Jeg trenger det bildet her. Jeg mener det. Det bildet skal opp på veggen i leiligheten min, om jeg så må melde meg inn i Olsenbanden og stjele det fra museet. Du trenger altså ikke å spørre meg hva jeg ønsker meg til jul i år, for her har du svaret: medaljebildet av Oscar Mathisen i ulltrikot. Han vant mye:
Og det er ikke overraskende at også Kongefamilien likte ham godt.
Rett før jeg skulle til å gå fra museet kom museumsmannen og sa at han ville vise meg noe. Han tok meg med bort til denne lille puten med et smykke på:
Det er en amulett formet som en marihøne som Oscar fikk av Dronning Maud dagen før han skulle konkurrere mot amerikaneren Bobby MacLean om tittelen profesjonell verdensmester på skøyter i 1924. Han tok den på seg og vant, til dronningen og det norske folks store begeistring. Er ikke det superkoselig, så vet ikke jeg. Etter han hadde vist meg amuletten fortalte museumsmannen mer om Oscar Mathisen. Det var så trist at jeg pinlig nok ble stående med tårer i øynene. Plutselig var vi midt i en samtale om selvmord og psykisk syke. Aftenposten har en fin artikkel om hva som skjedde her, hvis du har tid til å lese.
Til tross for en dyster avslutning på museumsbesøket liker jeg Skøytemuseet fryktelig godt. Det har mye å gjøre med den trivelige gamle mannen som jobbet der, men også at de har kortfattet og spennende informasjon som fikk selv meg til å bli interessert i skøyter. Museumsmannen fortalte at museet drives gjennom dugnadsarbeid, og det begynner å bli trangt om plassen. Kupper’n har for eksempel lyst til å donere premiesamlingen sin til museet, men det er ikke plass. De har gjort en god jobb med utstillingen når jeg helt oppriktig synes det er trist at de ikke får stilt ut medaljene hans. Konklusjonen må være at et museum gjerne kan være slitt, stappfullt, enkelt og litt rotete, så lenge det er gjort med engasjement og sjarm.
Det er klart takka må frem når jeg er hjemme! Jeg og mamma prøvde oss på Hardangerlefseoppskrifta vi lager på museet. Det ble supergodt (mamma er en mesterbaker som kan alt), men det var også overraskende artig. Klarer man å kjevle ei lefse slik at den blir helt rund er man klar til å gifte seg, og det viser seg at mamma ikke er i nærheten av gifteklar. Det er vanskeligere å få til kjevlingen enn det høres ut, og til mammas store frustrasjon og min store latterkrampefornøyelse, ble lefsen til mamma helt på jordet. Ah, jeg lo og lo og lo. Det er mulig man måtte være der og ikke minst kjenne mamma og pappa for å synes det er morsomt (de har vært forlovet i 26 år, men har fortsatt ikke giftet seg. Og forresten er dette innlegget selvfølgelig godkjent av min fantastiske mamma).
Her er jeg i gang. Absolutt ikke gifteklar-materiale, men i grunnen ikke så verst. Det ligner i det minste en sirkel:
Her er mamma i gang, og det begynner allerede å gå galt:
På dette tidspunktet var jeg nærmest ute av stand til å ta bilder fordi jeg lo sånn at jeg hadde lyst til å legge meg ned på gulvet og slå meg på låret. Her er resultatet (med mamma sin lefse til høyre):
Til tross for at jeg oppførte meg forferdelig og gapskrattet mens jeg knipset bilder og hetset kjevlingen hennes, klarte hun å få frem et smil. Resten av lefsene hennes ble dessverre helt perfekte, så de gidder jeg ikke skrive om eller vise bilder av. Ganske sikker på at det er bare den første som teller.
I dag var vi på det jeg tror er et av verdens kuleste museum, og så var det stengt! Og jeg aner ikke når de har åpent, for vakten nektet å godta at jeg ikke skjønte hva han sa. Han tok den klassiske taktikken å si akkurat det samme om og om igjen, bare høyere for hver gang jeg spurte om noe. Museet har ingen skilt, og man må gå inn i et begravelsesbyrå i et svært kontorbygg og spørre om å få se utstillingen. Da vi kom inn sto det en dame der og snakket med resepsjonisten. Damen hadde tårer i øyene og snakket om mammaen sin (som sannsynligvis nettopp har dødd) så det føltes ikke så bra å stå der og hyle med vakten. Vi trakk oss derfor rolig tilbake og furtet i flere timer etterpå. Men forhåpentligvis rekker vi å dra tilbake (vi MÅ jo få sett den utstillingen!).
I går kveld var vi på fonteneshow. Det er alltid fint å få tips av venner om hva man skal gjøre på ferie, for da lærer man jo litt om hva vennene liker i samme slengen. Et av tipsene vi fikk var å dra på fonteneshow fordi det var så stort og flott, med vakker klassisk musikk. Jaja, tenkte vi, det kan vi jo alltids prøve. Og vet du hva vi lærte om disse vennene på fonteneshowet? At de har et ekstremt merkelig eller et svært inkluderende syn på hva som er klassisk musikk. Her er et lite klipp fra showet. Lyden er dårlig, men hvis du hører godt etter så kjenner du nok igjen sangen:
Og ja, du må snu hodet. Det tåler du. Men hørte du sangen? Det var Timbaland og One Republic’s Apologize. Og det stoppet ikke der. Everybody, Wonderwall, Thriller og Smells Like Teen Spirit er bare et utvalg av slagerne som dundret ut av høyttalerne mens vannet sprutet og folket jublet. Men vi kan more oss med folket, vi. Og hjelpes så mange det var av dem. I tillegg til jubel, musikk og folkemasser hadde den lokale danseskolen oppvisning på fontenekanten. Vi slang oss med, siden stemninga ble så god av all den flotte musikken og sprutende neonfarget vann. Jentene hadde valgt hvite kjoler for anledningen, noe som er et flott valg siden de var ca 12 år og sto rett ved sprutende vann. Så takk til Rosa og Eirik for tipset om fonteneshow med klassisk musikk, men vi må nok ta oss en liten prat om musikk når vi kommer tilbake.
Her er et utvalg bilder av at vi koser oss glugg ihjel:
Og til slutt vil vi vise et bilde av disse to. Jeg er villig til å betale mye for å få tak i feriealbumet deres (og bak dem ser dere alle menneskene. Det var så mange der!)
Da er vi her! Og som du ser har vi allerede den perfekte forvirra turist-looken. Vi sto opp klokka 8(!) i dag og dro på stranda. For å underholde oss hadde vi tatt med strandtennis, og vet du hva rekorden ble? Trykk deg inn og sjekk! Spennendeeeeee!