Det er klart takka må frem når jeg er hjemme! Jeg og mamma prøvde oss på Hardangerlefseoppskrifta vi lager på museet. Det ble supergodt (mamma er en mesterbaker som kan alt), men det var også overraskende artig. Klarer man å kjevle ei lefse slik at den blir helt rund er man klar til å gifte seg, og det viser seg at mamma ikke er i nærheten av gifteklar. Det er vanskeligere å få til kjevlingen enn det høres ut, og til mammas store frustrasjon og min store latterkrampefornøyelse, ble lefsen til mamma helt på jordet. Ah, jeg lo og lo og lo. Det er mulig man måtte være der og ikke minst kjenne mamma og pappa for å synes det er morsomt (de har vært forlovet i 26 år, men har fortsatt ikke giftet seg. Og forresten er dette innlegget selvfølgelig godkjent av min fantastiske mamma).

Her er jeg i gang. Absolutt ikke gifteklar-materiale, men i grunnen ikke så verst. Det ligner i det minste en sirkel:

Her er mamma i gang, og det begynner allerede å gå galt:

På dette tidspunktet var jeg nærmest ute av stand til å ta bilder fordi jeg lo sånn at jeg hadde lyst til å legge meg ned på gulvet og slå meg på låret. Her er resultatet (med mamma sin lefse til høyre):

HÆHÆ!

Til tross for at jeg oppførte meg forferdelig og gapskrattet mens jeg knipset bilder og hetset kjevlingen hennes, klarte hun å få frem et smil. Resten av lefsene hennes ble dessverre helt perfekte, så de gidder jeg ikke skrive om eller vise bilder av. Ganske sikker på at det er bare den første som teller.