Kategori: Velkommen til hodet mitt

Så spiser han bokstavkjeks ved vinduet

Noen ganger er det fint å være lærer, og noen ganger føles det litt for tøft. 1 av 3 nyutdanna lærere bytter yrke i løpet av de tre første årene. Både jeg og kommunen er enige i at det er ganske mange. Vi er derimot ikke enige i hva som er løsningen på problemet, men mer om det senere (hint: den sinte e-posten jeg sendte til arrangørene av et seminar for nyutdanna lærere ble brukt som undervisningsmateriell for kommunens lærermentorer). Enn så lenge kan vi kose oss med et dikt av Gro Dahle, som viser at det er overraskende store likheter mellom en vanskelig dag på jobben for paver og lærere:

DSC_0021

Fra Karneval. Dikt i utvalg av Gro Dahle.

Fikk du med deg innlegget jeg skrev om at jeg synes voldtektsvitser ofte er pysete og ekstremt lite morsomt? Vel, en av bloggerne jeg følger postet nettopp en voldtektssketsj som jeg synes er skikkelig artig. Har du sett denne?

Jeg lo! Men så er det lettere å le av overgripere enn offer.

Les videre

Hilsen surfis

Jeg har herved sendt min første surmaga e-post til en journalist. La meg forklare hvorfor, før du får se hvor pirkete jeg kan være når jeg først bestemmer meg for det. Jeg er veldig glad i Astrid Lindgren. Hun var ei vanvittig kul dame på alle mulige måter, og skrev bøker som jeg en gang i framtida drømmer om å lese til egne barn (og som jeg fortsatt leser selv, rett som det er. Hva er vel mer passende om våren enn å lese om Ronja Røverdatters vårhyl?). E-posten handlet ikke om en tilfeldig skrivefeil. Slikt driver jeg ikke med. Den handlet derimot om en sak om Astrid Lingren, hvor journalisten ramset opp Lindgrens karakterer i en faktaboks:

  • Skapte sterke jenteskikkelser som Pippi Langstrømpe, Madicken og Ronja Røverdatter
  • Har skapt flere andre udødelige skikkelser som Emil i Lønneberget, Karlson på taket, Mio, min Mio, Jonatan og Karl Løvehjerte.

Jentene er sterke, guttene er udødelige. Er ikke det litt unødvendig? Hvorfor skille slik mellom karakterene til en forfatter som så tydelig prøvde å bryte med typiske kjønnsstereotypier? Det er nok helt sikker ikke gjort med vilje, men likevel provoserende nok til at jeg sendte denne e-posten:

Hei Anne Cathrine,

Vi er nok like glade i Astrid Lindgren, og jeg synes saken om Astrid og Sara var spennende, men jeg reagerte litt på faktaboksen:

  • Skapte sterke jenteskikkelser som Pippi Langstrømpe, Madicken og Ronja Røverdatter
  • Har skapt flere andre udødelige skikkelser som Emil i Lønneberget, Karlson på taket, Mio, min Mio, Jonatan og Karl Løvehjerte.

Jeg synes flere av jenteskikkelsene også er udødelige, nemlig. Det gjør helt sikkert du også, og det var nok ikke ment som at jentene er sterke og guttene er udødelige, men det framstår litt sånn likevel.

Hilsen Tonje

Håper ikke Anne Cathrine blir fornærmet. Hun er vel vant til å få e-poster fra surfiser som meg.  Noen ganger virker små detaljer viktige for å skape en bedre hverdag for barn flest.

Oppdatering! Jeg har fått svar, og makan til trivelig journalist skal vi da sannelig lete lenge etter. Anne Cathrine takker for tilbakemelding, mener jeg helt sikkert har rett, og sier at hun skal se på formuleringen. Og vet du hva? Det har hun faktisk gjort! Se hva det står nå:

  • Skapte sterke jenteskikkelser som Pippi Langstrømpe, Madicken og Ronja Røverdatter

  • Har også skapt flere andre minneverdige figurer som Emil i Lønneberget, Karlson på taket, Mio, min Mio, Jonatan og Karl Løvehjerte.

Hurra!

Foto: Ulf Stråhle/SVT Bild

Foto: Ulf Stråhle/SVT Bild

Tyholt er det nye Bromstad, kiiiiiiiies

Jeg har bodd 9 år i kollektiv. Det er lenge. Nå som jeg er 28 merker jeg at det er på tida å prøve å bo et sted uten å forholde meg til så mange mennesker.  Kollektivlivet har vært fint, men nå skal jeg flytte. Flytte! Jeg gleder meg helt sjukt til bare å forholde meg til én person. På Tyholt. Tyholt er det nye Bromstad, kiiiiiiiies.

Her er en liste over ting jeg gleder meg til å gjøre nå som jeg ikke lenger skal bo i kollektiv:

  • Bruke krydder fra krydderhylla uten å bekymre meg for at det har stått der i ca. 10 år
  • Slippe å ta med tannkosten fra badet om morgenen når jeg skal spise frokost, av frykt for at noen i kollektivet velger å dusje en halvtime når jeg skal pusse tennene
  • Invitere hvem jeg vil når jeg vil, uten å spørre noen om det er greit først
  • Aldri mer forholde meg til vaskelister
  • Spille musikk når jeg vil
  • Bruke steikeovnen når jeg vil
  • Sette fram kopper og kar på kjøkkenet uten å være redd for at det knuser på mystisk vis
  • Vite hvem jeg skal skule på hvis det ikke er vasket opp etter middag.
  • Gå i så lite klær jeg vil når som helst!
  • Se hva jeg vil på TV uten å bli flau ( Hello «Drømmen om landsbygda»-maraton)
  • Sove så lenge jeg vil i helgene, uten å bli flau når jeg rusler ut på badet og møter på samboere i treningsklær som har vært ute og mosjonert i flere timer

Siden den lista der fikk meg til å virke som verdens kjipeste menneske, vil jeg nå prøve å veie opp ved å lage ei liste over hva jeg kommer til å savne:

  • Det utrolig koselige rommet mitt på Bakklandet. For seriøst, det er så koselig. Store vinduer, lavt under taket, sovekrok, knirkete gulv og gigantiske rosebusker utenfor vinduet som lever selv om jeg har klipt dem i stykker flere ganger i året.
  • Det gigantiske runde bordet på kjøkkenet, som har en ekstremt harry men også fryktelig praktisk snurreskive på midten.
  • Å kunne gå opp på kjøkkenet og skravle når som helst, fordi det alltids er noen hjemme
  • Seng på kjøkkenet
  • Lære om ting jeg aldri hadde visst noe om hvis jeg ikke bodde med folk som driver med karate, elsker sykling, tror på ånder, tar impulsive turer til plastiske kirurger, kan alt om TV-serier eller er soppeksperter. Takk for det, dere.
  • Få det aller beste kallenavnet jeg noensinne har fått, Tonyeh West, helt uten grunn
  • Dele strømregninga på 5
  • Ha mitt eget rom hvor jeg kan sette fram så rare lamper jeg bare vil, uten at jeg burde ta hensyn til at andre ikke har samme lampesmak som meg (hei Knut)
  • Ha mitt eget rom hvor jeg kan henge opp så mange og store veggtepper jeg bare vil, uten å ta hensyn til andres veggteppehat (hei igjen, Knut)
  • Miste muligheten til å bli så inspirert av The Bloggess at jeg kjøper den utstoppa beveren på Sirkulus og setter den fram på rommet mitt. Er det egentlig lov å hate både veggtepper OG utstoppa dyr? Ganske sikker på at man må velge.
lampe

Farvel, rare lampe

 

veggteppe

Knut vet det ikke ennå, men du skal nok få flytte inn på Tyholt med meg du også, verdens fineste veggteppe

Nå er det altså snart Tyholt som gjelder. Si fra hvis du vil komme på middag!

 

 

The worst cat

Jeg humrer meg nesten ihjel av den sida her, så jeg tenkte kanskje du også var interessert. Det er en samling bilder av en forferdelig katt. Høres kanskje ikke så morsomt ut, men tro meg, det er hysterisk. Og den oppdateres! Trykk og fnis, om du har tid: http://worstcats.tumblr.com/

Lena Dunham

Lena Dunham skrives om på alle blogger i hele verden for tida. Og jeg vil ikke være utenfor! For jeg liker Lena Dunham, jeg liker at hun har skrevet bok og jeg liker at hun har laget 12 videoer hvor hun svarer på spørsmål, som reklame for boka si.

Så hvis du får et rolig øyeblikk i helga, kan du høre på litt råd fra ei sjukt kul dame:

Jeg har tid til å jogge rundt

Jeg er sjuk. Det liker jeg ikke. Mulig dette er noe av grunnen til at jeg nå kommer med et grinete innlegg. For noen dager siden måtte jeg og febersvetten min på butikken. På vei ned bakken, ble jeg møtt av mengder med svette 40-åringer som løp mens de kastet plastkopper vilt rundt seg. Det viste seg at Trondheim triatlonklubb hadde lagt deler at triatlonet sitt til Bakklandet, med svingen ved huset mitt som drikkestasjon. De brukte fortauet som løpebane, og ble ekstremt oppgitt over at vanlige mennesker våget å bruker fortauet til å gå på, når triatlonklubben helt tydelig hadde markert med hvit spray at dette var deres løpebane. Alle uten tights måtte vandre ut i veien, for biler føltes mye mindre truende enn senete menn med pulsklokke.

Det gjør meg så rasende. Ikke fordi jeg hater triatlon, men fordi det forventes at denne typen ekstremtrening skal imponere meg. Jeg burde visst forstå hvorfor det er viktigere at Kåre på 47 får løpe i rett linje enn at jeg får gå trygt på fortauet til butikken. Men det går jeg ikke med på. Mulig Kåre har trent lenge til dette triatlonet, men det at Kåre aldri kan levere barna sine i barnehagen fordi han må løpe 1 mil hver morgen før jobb gjør meg ikke imponert, det gjør meg oppgitt. 

Hvorfor er det så imponerende med folk som jobber kjempehardt for å bli best i én ting? De bruker jo store deler av livet sitt på denne ene tingen, for guds skyld. Det er galskap. Kjedelig galskap som har spredt seg blandt folket i rasende fart. Plutselig skal alle bli best. Noe jeg har blitt advart mot skremmende ofte nå som jeg er ny lærer, er foreldre med ambisjoner om Champions League for gutta sine. Fotball over skole. Det er så absurd at jeg blir helt svimmel.

Det kan da umulig være bare jeg som er lei av at nyhetene utsettes på grunn av fotballkamper, at Birken kan settes på CV-en som en relevant prestasjon for konsulentbransjen, og at avisene fortsatt skriver saker om at en skiløper kjørte i fylla i mai. Jeg vil bare påpeke at mai er 3 måneder siden. Det er nok nå, Adressa

Men det her betyr ikke at jeg hater idrett. Jeg kan godt kose meg med en RBK-kamp og blir kjempeglad når Johaug vinner et skiløp. Jeg mener likevel det er fullstendig absurd å se på disse menneskene som forbilder. For ikke nok med at det høres ekstremt kjedelig ut, men det er også imponerende egoistisk å vie livet sitt til seg selv og denne ene hobbyen. Et forbilde burde da vel være alt annet enn en person som bruker store deler av  livet sitt på å dyrke seg selv. Idretsstjerner er ikke forbilder. Sykepleiere er forbilder.  

Med fare for å høres ut som Per Fugellis ekko, vil jeg slå et slag for å være gjennomsnittlig. Selv om jeg ikke er hobbyekspert, vil jeg påstå det er sunt og bra med mer enn én hobby. For meg høres det mye mer fornuftig ut å være helt ok i innebandy, baking og spikking, enn å bruke all fritid på å forberede deg til neste maraton. Og jada, jeg vet det er sunt å trene. Men du lever nok akkurat like lenge om knærne dine slipper den 6. løpeturen på asfalt i uka, skal du se. Jeg jogger litt selv, og kan informere om at det er fullt mulig å løpe uten forventninger om at andre mennesker på fortauet skal flytte seg fordi jeg har mål å nå og mennesker å slå. Jeg har tid til å jogge rundt. 

 

Takk for sist

Innrømmelse: jeg blir superstressa av folk som takker for sist. Denne «takk for sist»-greia er ikke noe jeg har trengt å forholde meg til så lenge. Det var først da jeg reiste til Oslo jeg ble utsatt for dette rare fenomenet, og da jeg kom tilbake til Trondheim har alle begynt med det her også. Mulig trøndere har drevet med det til alle tider her også, men det er jo ikke sånt man sier til barn og unge. Heldige, heldige smårollinger.

La meg prøve å forklare hvorfor. Jeg er en klumsete person. Jeg faller og søler og gjør pinlige ting. Så kommer det folk bort til meg etter jeg ikke har sett dem på en stund og sier «takk for sist» med sånn lur, glad stemme. Folk sier det alltid på den måten. Og da blir jeg stressa. Hva skjedde da jeg møtte deg sist? Hvorfor ser du så lur ut nå? Så går hodekverna da, vettu. Så klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg helt sikkert pilla meg i nesa mens jeg knuste en vase fra 1600-tallet da vi møttes sist, og nå ler denne personen som en gærning innvendig.

Og hvorfor sier folk egentlig «takk for sist?». Mange virker jo som de sier det uansett hva vi gjorde sist vi møttes. Jeg synes det er så rart. Du trenger ikke takke meg for at vi møttes på bussen. Det er ikke en opplevelse man trenger å takke for. Og med mindre målet er at vi skal huske alle gangene vi møter alle vi kjenner til enhver tid, så må vi bare slutte med det her. Slutt.

I dag elsker jeg gulv

Jeg har det med å henge meg opp i ting. I de siste ukene har denne tingen vært litt rarere enn vanlig. Dette innlegget har interiørblogg-tendenser, men jeg har så gledelige nyheter at det får gå: Linoleumsgulvet er på vei tilbake (håper jeg, litt desperat).Jeg elsker linoleumsgulv. Og Ibsen elsker det. Jeg og Ibsen elsker linoleumsgulv. Her er et bilde av et av Ibsens flotte linoleumsgulv, forresten. Og ikke nok med at jeg og verdens beste forfatter liker det, det er også miljøvennlig. Gulvet framstilles av linolje, harpiks og kork og legges på grov strie. Lett å vaske er det og!

Linoleumsinteressen ble ikke mindre da jeg var innom bloggen til en av sjefene mine på Folkemuseet som driver og pusser opp et enormt hus, og hadde linket til en kanadisk prøvebok over linoleumsgulv fra 1926.

Jeg drømmer om egen leilighet med linoleumsflis på kjøkkenet. Akk

Glassblåserdrømmen er død

Plutselig har bucket list blitt et begrep som alle bruker og skjønner hva er. Det føles litt som den dagen jeg våknet og alle hadde hørt om elghufs utenom meg. Heldigvis har folk sluttet å snakke om elghufs nå. La oss fortsette sånn. Bucket list er en liste over ting du vil gjøre før du dør. Jeg har ingen bucket list. Det virker livsfarlig, og ikke minst irriterende. Tenk om jeg hadde fått høre om bucket list-konseptet da jeg var 8 år, for eksempel. Da hadde lista sett ca. slik ut:

1. Bli glassblåser.

2. Gifte meg med Roger (den kule miljøarbeideren på SFO med langt hår som spilte i band og ikke kunne koke Toro tomatsuppe uten å røyklegge skolen).

3. Flytte inn i huset på etiketten på Villa-brusen med farmor.

4. Besøke alle fornøyelsesparker i verden.

6. Bli verdensmester i hoppetau

På denne lista er det kun nummer tre jeg fortsatt hadde likt å gjøre. Og jeg er ganske så sikker på at om jeg skriver en bucket list nå, kommer jeg til å være helt uenig i flere av punktene om noen år. Drømmen om å eie alle lavavaser fra Øst- og Vest-Tyskland er for eksempel kanskje ikke ( forhåpentligvis ikke, vil nok noen si) like sterk om noen år som nå. Jeg har heldigvis funnet en løsning for å gjøre listeskrivingen mye mindre slitsom. Eller nei, jeg har funnet noen som har funnet løsningen (også mye mindre slitsomt). The Bloggess, som du nå burde ha fått med deg at jeg ELSKER, har en bucket list, men skriver den i motsatt rekkefølge. Hun skriver altså ned ting hun allerede har fått til på lista si. Mye lurere! Noen ganger får jeg jo til ting som jeg ikke hadde tenkt at jeg kom til å gjøre. En ekstra bonus med denne lista, er at jeg slipper å hate meg selv når jeg ligger på dødsleiet, til tross for at jeg ikke gifta meg med en langhåra fyr som er over dobbelt så gammel som meg. Da har jeg sannsynligvis mye annet å tenke på enn Roger. La oss håpe det, i hvert fall. Og jeg er godt igang med lista. I dag førte jeg for eksempel opp et nytt punkt: Spiste en hel pose moreller på under 15 minutt. Ja, jeg vet. Jeg er et imponerende menneske.