MELLOMBELS

Jeg har jo ikke fortalt dere om Johanne! Hun tar master i sos.ant. i Trondheim, og jeg møtte henne på flyet til Reykjavik. Hun skal også gjøre feltarbeid her, men om noe annet enn meg. Hun bor 5 min. unna, og gjør dagene mye mindre ensomme enn jeg hadde fryktet. Hun har virkelig vært en engel de siste dagene.  Jeg ble nemlig syk i går og tilbrakte natten liggende på baderomsgulvet. Det gulvet er så ekkelt at det ikke finnes ord til å beskrive det, men jeg var så svimmel at jeg måtte legge meg ned (nei, jeg var ikke full). Da jeg våknet til meg selv og oppdaget at jeg lå på baderomsgulvet ble jeg så kvalm at jeg ble svimmel, og sånn fortsatte det. Mine hypokondertendenser blandet med lukten og bakteriene på gulvet gjorde at overskriftene i VG kom poppende opp i hodet mitt: ”Norsk student spist av morderbakterier!  Funnet da ektepar skulle dusje sammen. Se s. 5 og 6, hvor huseier Reidar gjenskaper situasjonen på do ”.  Tenk å dø på do. Det er trist, det. Men nå som Johanne har gitt meg medisin, potetgull og Cola har jeg det mye bedre. Og det betyr jo at jeg fikk smake den islandske Colaen, som visstnok skal være verdens beste. Den smakte Cola. Men så er jo ikke jeg så glad i brus, så jeg ville ikke hørt på meg når det kommer til det her. Favorittbrusen min er tross alt Mozell…

Johanne har løst mysteriet om den rare lukten i leiligheten min. Da jeg var på besøk til henne ba hun meg lukte på varmvannet fra kranen. Det viser seg nemlig at varmt vann på Island lukter en blanding av råtne egg og bæsj. Det er denne lukten som har spredd seg i leiligheten. Det forklarer også hvorfor islendingene som bor her ikke skjønner hva jeg snakker om. De har jo levd i stanken hele livet, og legger ikke lenger merke til den.

Jeg beklager at jeg ikke har lagt ut noen bilder enda. Jeg har fortsatt ikke fått internett, så jeg sitter heller alt for lenge på den koselige kafeen rett ved der jeg bor og tar opp plass. Grunnen til at jeg ikke har internett er fordi man må ha islandsk personnummer for å få det, og mitt islandske personnummer har fortsatt ikke kommet.  Islendinger har ikke fått med seg at et personnummer er hemmelig, så de krever det til alt fra å være med på språkkurs til å leie film. Det skulle ta 1-2 dager før jeg fikk det i posten, men nå har det gått over en uke og det har fortsatt ikke kommet. Det er mulig at mannen med den skumle tatoveringen eller den østeuropeiske popmusikkgutten har tatt posten min, siden den bare slenges inn gjennom en luke i ytterdøren. Jeg har nå kjøpt inn fancy dopapir og håndsåpe til badet, i håp om at de skal få dårlig samvittighet og gi den tilbake.

Når det kommer til feltarbeidet går det ikke i rasende fart, men det blir nok bedre når jeg kommer skikkelig i gang. Jeg går i det minste på språkkurs hver dag, og har nå lært at ingen ting slipper unna bøyningstyranniet. De bøyer til og med navn. Navn!  Det er sykt. Ellers vandrer jeg rundt og observerer, som en antropolog skal. Folk er faktisk så hippe og trendy som jeg hadde forventet. Det er utrolig hva folk kan finne på å ha på seg, altså.

Og heldigvis er det masse fedre med små barn rundt omkring, og det lover bra for oppgaven.

Da har jeg kommet fram! Reykjavik er en kjempesøt by, altså. Jeg bor midt i sentrum, som består av masse små hus. Noen av husene er trehus, men de fleste er egentlig laget av malt bølgeblikk og ser ut som trehus. Jeg bor rett ved Hallgrímskirkja, noe som er veldig praktisk med min retningssans. Huset jeg bor i er, i motsetning til Reykjavik, ganske så kjipt. Rommet mitt består av en seriøst gigantisk seng, og ikke noe som helst annet. Det er en halvmeter med plass på hver sin side av sengen, hvor jeg har satt opp en merkelig kreasjon som kan minne om et klesskap hvis man virkelig legger godviljen til. Takk gud for IKEA! Jeg har også byttet ut gardinene og alt annet som kunne byttes ut i rommet, så det blir bedre og bedre.

Ifølge han jeg leier av er de andre jeg bor med på min alder. Her på Island er nemlig alle mellom 20 og 50 på samme alder. Jeg bor med 5 andre, og jeg har bare møtt 3 av dem. I 2. etg. bor ekteparet Olga og Thorstein som er ca. 50 år og liker å dusje sammen. Thorstein er en trivelig fyr som tok med seg kona og flyttet til hovedstaden for å gå på skole. Han snakker dansk og smiler konstant. Olga er russisk, pusser tennene hver dag kl 13.30 og liker å skule på folk. Mer vet jeg ikke om henne. I 1. etg. bor Egil, som er et umulig navn på uttale på islandsk. Han er en kortvokst, hyggelig islending som røyker pipe og er rundt 30 år. Resten av de jeg bor med har jeg ikke møtt. Jeg har sett han som bor lengst inn i gangen gå ut av badet en gang, så jeg vet at han er stor og har en skummel tatovering på overarmen. Han som bor rett over gangen fra meg elsker østeuropisk listepop-radio. Litt av en gjeng, altså. Leiligheten har også en svært mystisk lukt som jeg ikke klarer å finne ut hva kommer av. Jeg skal nok finne det ut i løpet av disse 6 månedene!  Og dere er selvfølgelig så heldige at dere skal holdes oppdatert på luktesituasjonen. Min teori så langt er at det kommer fra vannet og rørene. Ingen av de andre jeg har snakket med i leiligheten har lagt merke til lukten, noe som er svært mysisk siden den er kjempesterk og helt forferdelig.

Han jeg leier av kunne heller ikke forklare lukten, men siden han er det teiteste mennesket jeg noen gang har møtt, så ble jeg ikke overrasket over det. Nå tror du kanskje at det er fordi han leier ut det ekle huset at han er teit. Men nånei, du, det finnes så mange andre grunner!  La oss kalle ham Reidar, siden det er det han heter. Reidar har en dymo-maskin som han er svært fascinert og stolt av. Hvis du ikke vet hva en dymo-maskin er, så ser den sånn ut:

Det er en maskin som skriver ut lapper med navnet ditt på. Rett etter jeg hadde kommet spurte han om jeg ville ha navnet mitt på døren. Jeg sa ja. Det skulle jeg aldri ha gjort. Han sprang da til kontoret sitt, som uheldigvis er i huset ved siden av, og hentet dymo- maskinen sin. Jeg mistenker at han har levd i en boks de siste 30 årene, for han tror dette er siste skrik innen teknologi, og brukte en halvtime på å forklare den. De fleste hadde ikke klart å bruke en halvtime på å forklare en dymo-maskin, men Reidar kan ikke å bruke den. Den er rett og slett for komplisert, og hver gang den ikke gjør som han vil, river han den opp og rister på den. Merkelig nok hjelper ikke det. Han synes det er veldig vanskelig å skrive inn navnet til folk, så jeg endte med å  gjøre det selv. Da jeg var ferdig sto han der sjokkert over mine dymo-maskin-skills og fant ut at han heller skulle imponere meg med noe annet.

Han tok meg med til bygget ved siden av for å vise meg noe kjempekult. Jeg kunne ikke forestille meg at noe kunne overgå dymo-maskinen, men der tok jeg sannelig feil. For å gjøre en lang historie kort har han koblet ringeklokken utenfor bygget til mobiltelefonen sin. Dette viste han meg ved at jeg måtte stille meg ti meter unna ringeklokken med mobilen hans mens hans ringte på ringeklokken. Jeg måtte så ta telefonen og snakke med ham, mens han snakket til ringeklokken. Det var vanskelig å spille imponert over ringeklokke-mobil-koblingen, men jeg tror jeg klarte det. Han hadde ingen forklaring på HVORFOR MAN GJØR NOE SÅ IDIOTISK, desverre.

Jeg må vel påpeke at han ikke forklarte alle de nyteknologiske tingene sine på en søt og uvitende måte, men på en kvalm og slesk måte, som jeg tror bare Reidar er i stand til.  Han kom innom leiligheten igjen i går, tilsynelatende kun for å fortelle at de jeg bor med aldri treffer doskålen når de går på do (og det visste jeg fra før, takk). Han latet så som han var de jeg bor med (med bevegelser og det hele) «when they piss ouside the toilet», som han så smakfullt sa. Han viste meg så hvordan han går på do. Han setter seg ned «like a lady». Jeg har nå noen stygge, stygge bilder i hodet av at Reidar sitter på do.

Der har du altså bosituasjonen. Den er ikke ideell, men feltarbeidet skal jo være litt kjipt, så det er nok bra. Jeg har ikke internett enda, men skal få ordnet det i løpet av neste uke. Da skal jeg oppdatere bloggen litt oftere, og til og med legge ut litt bilder. Nå sitter jeg på en av Reykjaviks koselige kafeer som spiller det som høres ut som en klassisk versjon av Halvdan Sivertsens «Ti tusen tommeltotta» Det er veldig trivelig, men jeg burde vel avslutte og gjøre noe mer fornuftig og feltarbeidsaktig. Jeg har allerede møtt noen av de jeg har vært i kontakt med før jeg dro, og de er alle kjempekoselige og hjelpsomme. En god start på feltarbeidet, altså.