Jeg har glemt pc-laderen min. PÅ LEVANGER. Dette går rett inn på lista over topp 5 verste ting som har skjedd i livet mitt (og nei, det her er ikke tidspunktet å påpeke at det betyr at jeg har hatt et enkelt/begivenhetsfattig/fint liv).
Så da blir det mobilblogging til jeg får tilbake laderen. Jeg er i 20-åra, vøtt. Ekke no’ problem for meg det. Det nye og hippe er forresten innlegg uten bilder.
Jeg kjøpte meg en boken «Is Everyone Hanging Out Without Me?» av Mindy Kaling i sommer. Uheldigvis var den ganske kjedelig, noe som er litt rart, siden Mindy Kaling egentlig er hysterisk morsom. Men jeg fant noe jeg likte som jeg vil dele med deg.
Men først: en innrømmelse. Jeg har lenge vært en av de som sier de er dårlige med navn. Ja, ofte lagt på litt ekstra og sagt at jeg er uvanlig dårlig med navn, og kommet med skrekkeksempel fra min historie som person som aldri husker navn.
Nå skal det derimot bli andre boller, for i Kalings bok fant jeg et sitat som fikk meg til å innse at jeg har vært en dust. Det her er jo så sant:
“I don’t think it should be socially acceptable for people to say they are “bad with names.” No one is bad with names. That is not a real thing. Not knowing people’s names isn’t a neurological condition; it’s a choice. You choose not to make learning people’s names a priority. It’s like saying, “Hey, a disclaimer about me: I’m rude.”
Så de nå av skal jeg bli flinkere. For jeg er ikke slem.
Jeg har nettopp begynt å se Breaking Bad. Jeg vet, jeg vet, jeg henger alt for langt etter. Pinlig langt etter. Men imponerende nok har jeg klart å unngå spoilers. Det er sjukt godt gjort, spør du meg. Men i dag satt jeg og klikket rundt, og plutselig dukket det opp et sitat som avslørte hele siste episode. Det sto der og lyste mot meg, uten noen som helst advarsel om at det var en spoiler. Og hvem var sitatet fra? Britney Spears. Oh yes. Det var Britney Sprears som spoilet Breaking Bad for meg. Og jeg kan da virkelig ikke bli sint for det. Jeg ligger jo mange sesonger etter.
Det har vært mye snakk om spoilers for tiden, og de fleste jeg kjenner er enige i at det er slemt å avsløre slutten på bøker, filmer og tv-serier. Men nå er denne tanken i ferd med å forsvinne, visstnok. I hvert fall i følge denne artikkelen, som har den beskrivende overskriften «Sorry, You Can’t Avoid Spoilers Anymore» og avsluttes med setningen «Acceptance is the first step to not being so angry all the time». Og vet du hva? Jeg er enig. Joda, det er utrolig irriterende når folk avslører hva som skjer i neste episode av den serien du elsker men ikke har rukket å se enda. Jeg skjønner det. Men det er vanskelig ikke å ødelegge for alle disse ettersleperne som ikke klarer å henge med i svingene. Som meg. Enten får du se serier når de kommer ut, eller så får du godta at folk kommer til å snakke. Hva skal vi ellers finne på i lunsjen, liksom. Det hjelper i hvert fall ikke å bli sur eller holde hendene for ørene og synge høyt. Jeg er ferdig med å godta slik oppførsel. Hvis dere ikke vil høre så får dere gå. Ha det.
Jeg har skrevet et gjesteinnlegg på en matblogg. Og ikke en hvilken som helst matblogg, men matbloggen til Siv. Hun er den morsomste og beste dama jeg vet om. Hun er også ekstremt flink til å lage mat. Siden jeg ikke er flink til å lage mat, er det stor sannsynlighet for at Siv lot meg skrive et gjesteinnlegg på matbloggen hennes fordi vi har vært venner i 20 år. Hvis du vil lese om hva Siv aldri ville spist, trykk her eller på bildet under.
Det er kun et år siden jeg var student, men så fort går det tydeligvis å komme ut av rutinen med eksamenslesing og oppgaveskriving. Så nå ligger jeg sånn her, og alt står heeeelt stille i hodet mitt. Men heldigvis er det 4.november snart. Da er det lov å høre på julemusikk (men julebrusen må vente til 1. desember!) så da blir nok alt mye bedre.
I 10 uker fremover er jeg deltaker på et sangkurs for folk som ikke kan synge. For det kan jeg ikke. Synge, altså. Det viser seg at alle de andre som ikke kan synge i Trondheim er over 50. Eller så er ikke kurs noe man starter med før barna har flyttet ut (ei av damene på kurset skapte spontan applaus da hun fortalte at yngstesønnen hadde flyttet ut samme dag som kurset startet). Men altså, jeg koser meg likevel, jeg.
Første sang vi lærte var «Vinsjan på Kaia». Den glemte jeg helt å øve på, og jeg husket ikke at vi hadde fått sanglekse før jeg satt på toget (jeg ER så lei av tog) på vei rett fra Levanger til sangkurs. Jeg ble sittende og vurdere om det var mulig å finne et sted på toget hvor jeg kunne synge uten å bli hørt og/eller sett rart på, og kom frem til at do var mitt beste alternativ. Da jeg gikk ut til doen, satt det en gruppe gutter rett utenfor døra, og vet du hva? Jeg er ikke så tøff at jeg setter meg på do og synger «Vinsjan på Kaia» med en gjeng tenåringer utenfor.
Så fra nå av skal jeg øve hjemme, og det setter nok de andre fire i kollektivet pris på. Leksa til neste gang er «Den Finast Eg Veit» av Hellbillies og Trond-Viggo Torgersens «Tenke Sjæl», så nå kan det vel ikke bli særlig mye triveligere på det kurset.
Jeg skriver ei bok! Der. Nå er det offentlig. Jeg har en skikkelig slitsom uforløst kunstner i magen, og han gir seg ikke. Jeg vil ikke si hva boka handler om, men jeg kan røpe at det ikke er skjønnlitteratur. Jeg tenkte kanskje du ville ta deg tid til å mase litt på meg om hvordan det går med skrivinga innimellom? Det er fryktelig vanskelig å prioritere skriving, nemlig, for det er så mye annet viktig/hyggelig/underholdende som foregår. Og så er det så skummelt. Men nå som jeg vet at du vet, får jeg i det minste litt press på meg.
Det er av en eller annen grunn ganske flaut å være en av disse som skriver bøker. Det er jo mange av oss, og veldig få får utgitt det de knoter med. Men jeg har kommet frem til at det er enda verre ikke å prøve. Så får du heller le av meg når jeg sitter der som 50-åring uten en eneste utgivelse. Da har jeg i det minste kost meg skikkelig mens jeg har skrevet. For det er så fint å skrive, ass. De gangene jeg faktisk gjør det.
Som du kanskje har fått med deg, går jeg et år påbygning pedagogikk på NTNU i år, og nå skal jeg ut i praksis. På Levanger. Nå skal jeg prøve ikke å være for negativ, for jeg har ikke vært så veldig ofte på Levanger. Men det er vanskelig å være positiv når skolen ligger en og en halv time unna med tog. En og en halv time. Det er så langt det. Og sånn må jeg pendle i seks uker.
Men det er viktig å gjøre det beste ut av det, så nå skal jeg slutte å klage. Jeg har heller brukt litt tid på å finne ut hva man egentlig kan gjøre Levanger. For tenk om jeg mister toget og må vente et par time på neste, for eksempel. Vet du tilfeldigvis hva som er mottoet til Levanger kommune? Det vet jeg, og jeg elsker det: Levanger – triveligst i Trøndelag. Det er sørenmeg litt av en påstand, så nå håper jeg de leverer. Heldigvis viser det seg etter etter litt googling at Levanger er en gullgruve når det kommer til fritidsaktiviteter. Dette er noe av det jeg vil prøve å få med meg:
Museet med det rare i. Du hører at det her blir bra. Her er en beskrivelse av museet, skrevet av en eller annen entusiastiske sjel, ansatt i kommunen:
Martin Friberg er et unikum når det gjelder historiske gjenstander, og har laget sitt eget museum på gården Nordenget i Markabygda. Her finnes så å si det aller meste innen norsk bygdehistorie. Rifleløp, bajonett og kanonkule fra general Armfeldt vandring i 1718, bulldozere fra 1950-åra, fotoapparat fra 1800-tallet og nær sagt alt det som finnes mellom himmel og jord av øvrige bruksgjenstander, dingser og rariteter. Åpent i månedsskifte august/september. Museet kan for øvrig besøkes etter avtale med Martin Friberg, tlf. 74095376.
Her er Martin. Stilig kar!
SCORE! Håper jeg rekker å ringe Martin for å få sette rifleløp og dingser på Museet med det rare i.
Men så har vi også dette fantastiske museet. Kan bli litt prakk å komme seg dit, men altså, de har skuvsenger og skobeslag. Jeg vil dit. Jeg mener det:
Åsen museum
Ligger rett ved E6 i Åsen sentrum, 20 min. kjøring sør for Levanger. Her finnes et enormt mangfold av gamle gjenstander, fra skuvseng til gravferdsvogn, gra gamle brannpumper til skobeslag, fra tobakklader dyrket i Åsen under kringe til Åsen kinos gamle kinomaskin. Og selvfølgelig taustloftet.
Dette er litt enklere å komme seg til, og hvis jeg er riktig så heldig så er det spennende også:
Bilhistorisk museum
I Sjøgata 12 i Levanger sentrum finnes det gamle ”Hveding auto”. Kan besøkes etter avtale med Bymuseet.
Og sist, men ikke minst:
Arboretet
Et stille fristed i gangavstand fra Levanger sentrum. Et planterikt område med 1.100 forskjellige sorter av tre og busker fra innland og utland, alle behørig merket med norske og latinske navn.
Jeg elsker planter fra inn- og utland, spesielt når de er merket med både norske og latinske navn.
Så joda, det er mulig jeg må stå opp klokka 5, men jeg skal sannelig kose meg likevel! Og hvis du skulle ha noen gode Levangertips så setter jeg veldig pris på at du deler!
Jeg har svaret. Svaret alle har ventet på. Det evige maset om feminisme, kvotering og permisjon er endelig over! For jeg har nå oppdaget hva som gjør at vi kvinner aldri helt når opp til mennenes nivå. Vi prøver og prøver, men får det ikke helt til. Hvorfor? Jo, svaret er overraskende enkelt: vi gjør for mange feil. Kvinner gjør feil hele tiden, og da er det jo ikke rart vi kommer til kort. Heldigvis er hjelp tilgjengelig. Hver dag setter en tapper journalist seg ned og skriver en artikkel for å hjelpe oss. Disse hjelpsomme journalistene skriver ofte for dameblader. Dessverre er det nesten bare KK som legger ut de hjelpsomme artiklene sine på nett, men hvis du drar til hvilken som helst kiosk nær deg, vil du finne den hjelpen du trenger i bladhylla. Jeg har laget en liste for å hjelpe deg på vei. Trykk på bildene og start livet ditt som feilfri (det gjelder selvfølgelig kun hvis du er kvinne. Hvis du er mann kan du klappe deg selv på skulderen og bade i feilfriheten din resten av livet).
Da var tiden kommet for å presentere Norsk kartozoologisk forening, som jeg mener slår Rotfruktrådet i rarhet. Usikker på hva kartozoologi er?
Kartozoologi n. Studiet av dyr hvis omriss fremtrer paradigmatisk i gatebildet i bykart, særlig med hensyn til fysiske tegn på dyrenes tilstedeværelse i det korresponderende terreng.
Dette er en fantastisk forening med like fantastiske generalsekretærer:
Dette erEilert Sundt, Tor Åge Bringsværd og Roger Pihl. Tor Åge Bringsværd, ass. Jeg elsker’n. Her er et eksempel på kartozoologi, hentet fra foreningens nettside:
Som du helt sikkert ser, er dette en Frognersk Riesenterrier. Frister det kanskje å bli med på moroa? Vel, det er faktisk ganske lett:
Kartozoologiens venneforening står åpen for envher som oppfyller opptakskriteriene (se under), som i sitt daglige virke utviser et sant kartozoologisk sinnelag og som betaler medlemskontingenten på kr. 20,50. Den som vil søke opptak i Kartozoologiens venner må vedlegge søknaden et eksempel på dyr eller fugl eller fisk – levende, såvel som utdødde – virkelige, såvel som fantastiske – som søkeren, på egen hånd, har oppdaget på et kartblad over en by eller et bymessig område, og selv har tegnet inn på nevnte kartblad, på en slik måte som beskrives nedenfor:
Dyret skal tre frem – fullt synlig for enhver – ved å tegne opp gatene som utgjør dyrets kropp.
(Se Dyreliv for eksempler).
Dyret skal henge sammen.
Dyret skal fremvises i tre faser: a) Som ikke tilstedeværende (dvs et uberørt kart), b) Som tydelig inntegnet og c) Som utklipp
Hvis du vil vite mer om Norsk kartozoologisk forening og se flere eksempler på kartozoologi, kan du trykke her. Det anbefales på det sterkeste.
Er du ikke enig i at det startes alt for få foreninger, forresten? Jeg er ikke med i en eneste en. Kunne ønske jeg kom på en bra forening jeg kunne starte. Har du noen gode tips er det bare å si fra!
MELLOMBELS 