Religionssnylting: Orgelmeditasjon i Nidarosdomen

Orgelmeditasjon. Det høres skummelt ut. Fordomsfull som jeg er, synes jeg meditasjon er forbeholdt yoga-entusiaster, folk med dreads og flagreklær, eller gærne sjefer som nettopp har vært på kurs om mindfulness. Så viser det seg at man kan meditere i Nidarosdomen. Det måtte jeg prøve, for jeg er veldig glad i Nidarosdomen. Jeg må selvfølgelig være det, siden jeg er trønder, men makan til flott katedral, altså. Orgelmeditasjon arrangeres hver lørdag klokka 13.30, og beskrives slik på Nidarosdomens nettsider:

Orgelmeditasjoner
Hver lørdag kl. 13.30 – hele året – kan du nyte orgelmeditasjon og en stund i ettertenksomhet. 

«En stund i ettertenksomhet» kan vi jo alle trenge innimellom, og det høres veldig fint ut. Det jeg var mer skeptisk til, var orgelmusikken. Jeg hadde nemlig fått for meg at jeg misliker orgel. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg mistenker at det kan ha noe å gjøre med julegudstjenestene på ungdomsskolen, hvor vi alltid måtte sitte 10 minutter og tenke etter gudstjenesten, og organisten i Charlottenlund kirke så sitt snitt til virkelig å slå seg løs. Organisten i Nidarosdomen var derimot kjempeflink. Det ble både Bach og Wagner, og jeg kan ikke si annet enn at jeg kosa meg, der jeg satt på en liten trestol i en stor kirke. En liten bonus med at det er i ei kirke, er at til og med jeg har vett nok til å legg bort mobilen. Her har du altså en halvtime helt for deg selv, med dine egne tanker. Jeg vet at man helst ikke skal tenke så mye under meditasjon, men vet du hva? Det synes jeg er tullete. Så jeg tenkte ivei, og det synes jeg du også skal gjøre.

Så til spørsmålene:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Nei. Ikke noe godis så langt øyet kunne se. Men hvis du er skikkelig snavvelsjuk, er det absolutt muligheter for å lure med seg noe i vesker eller lommer . Jeg kan ikke forstå at meditasjonen blir dårligere av at man koser seg med et drops.

2) Er folkene hyggelige?

Aner ikke. Her trenger man ikke å snakke med noen, det er bare å finne seg en stol og sette seg ned. Siden det er vanvittig mange stoler å velge mellom, og folk generelt har beslutningsvegring, var de første minuttene av meditasjonen en slags forvirra versjon av stolleken, hvor folk surret rundt og prøvde ut stoler. Hvis man er over gjennomsnittet nysgjerrig, som meg, kan man slå seg ned i nærheten av noen som ser litt artige ut, og sniklytte på hva de sier. Jeg satt bak et par som ikke kunne huske om de satt på samme plass da de var i Nidarosdomen med Sander. De kom til slutt fram til at de sannsynligvis satt på andre siden av rommet, men de var sannelig ikke sikre. Spennende saker.

Til sammen var vi kanskje 50 stykk, men jeg tror ikke alle 50 var klar over at det var meditasjonstid, for rett før arrangementet er det nemlig åpen kirke for turister. De må betale for å komme inn, mens vi som vil meditere får komme inn gratis(tror jeg. Jeg betalte i hvert fall ikke noe). Et eksempel, var en far med eksepsjonelt forseggjort hockeysveis, som vandret rundt i kirka under hele meditasjonen. Han kunne ikke bry seg mindre om at folk satt stille på hver sin stol, og med familien på slep, vandret han opp og ned midtgangen som om han eide stedet. Han så intet mindre enn fantastisk ut. Det var også mange vennepar, par og familier. Jordfargede eller svarte klær med tilbehør i knallrødt var mest populært blant de besøkende, og gjerne også en tovet hatt.

3) Synges det fine sanger?

Fryktelig fin musikk, men ingen synging. Hvis du vil lage tekst til noe av Wagner eller Bach, så kan du sikkert sette deg i en krok alene og synge litt. Jeg har aldri hørt at en stund i ettertenksomhet ikke kan inkludere en aldri så liten trall. Presten ber mellom et par av sangene, så da vil jeg anbefale deg at du synger litt ekstra stille.

4) Er lokalet trivelig?

Trivelig er vel ikke helt riktig ord her, men det er jo sjukt fint. Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men det er så utrolig flott å bare sitte stille inne i Nidarosdomen og se seg rundt. Mange av fjesene på søyler og vegger ser helt gærne ut, for eksempel. Og glassvinduene er så fine atte HJÆLP. Så mangelen på trivelighet veies lett opp av at det er så utrolig vakkert. Hilsen bestemor.

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Utrolig lett. Kan vel ikke bli lettere. Det er ingen som snakker til deg, enormt lokale med mørke kroker og høy musikk som dekker over lyden hvis du snubler i en stol eller et kors, eller noe.

Konklusjon: dra på orgelmeditasjon i Nidarosdomen! Det er spennede, fint, og føles godt i sjela, selv om du ikke tror på Jesus.

Religionssnylting

Jeg foreslo at jeg skulle starte et nytt prosjekt hvor jeg prøver ut ulike kristne trossamfunn for noen uker siden, og siden jeg fikk mange gode tips og invitasjoner, så velger jeg å gjøre et forsøk. Noen var bekymret for at prosjektet kunne bli slemt, og det må jeg selvfølgelig unngå. Jeg vil poengtere at dette ikke er et forsøk på å henge ut noen. Det er mange grunner til at jeg gjør det. Mest som et forsøk på å skrive noe morsomt, selvfølgelig, men også for å dempe nysgjerrigheten. For hvordan er det å være med i disse ulike trossafunnene? Det er jo så mange av dem! Og de har så mange medlemmer!

Som nevnt tidligere, er jeg egentlig litt misunnelig på kristne. I hodet mitt er det en evig sirkel av vafler, synging, glede og klemming. Men jeg kan vel snylte litt på stemninga, selv om jeg ikke klarer å tro på Jesus? Og så kan jeg skrive om det her, så du kan velge om du vil snylte litt du også.

Jeg har bestemt meg for å ha med noen faste spørsmål hver gang, for å skape en slags sammenheng/rød tråd. Det viktigste jeg vil finne ut om arrangementet i  hvert trossamfunn er:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

2) Er folkene hyggelige?

3) Synges det fine sanger?

4) Er lokalet trivelig?

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Som du ser er det lite fokus på hva de sier og tror på. Siden jeg i utgangspunktet ikke er kristen, så virker det mest fornuftig å se på andre ring. Send gjerne forslag, hvis du har noen god spørsmål som burde være med! Så langt har jeg vært på orgelmeditasjon, gudstjeneste med Jehovas Vitner og  nattgudstjeneste i Den russisk-ortodokse kirke. Det er bare å gjøre seg klar til å lese fremover!

Vil du ha verdens beste bedrift?

Da må du trykke deg inn på gjesteinnlegget mitt på bloggen til Assad Nasir! Jeg er gruelig stolt over at jeg fikk skrive gjesteinnlegg på bloggen til en lærer, forfatter OG antropolog! Innlegget mitt er som vanlig svært fjasete, så trykktrykk.

A tracking system for assholes

Jeg vet jeg har skrevet om The Bloggess før, men hun er så fantastisk at jeg gjør det igjen. Leser du bloggen hennes? Hun er virkelig hysterisk morsom, og har en greie for å kle ut utstoppa dyr, noe som gjør at jeg får lyst til å fylle opp rommet mitt med søtinger som dette (men jeg innser at den voksende samlingen min av lavavaser fra Vest-Tyskland får være nok enn så lenge):

Men til poenget: hun har kommet med en fryktelig god ide! Forrige uke var det ei jente som hadde laget glitterpiller som hun mente man kunne åpne og slenge rundt seg hvis man følte seg litt nedfor. Dette virker kanskje trivelig, helt til man har det hersens glitteret over hele seg. Og tro meg, glitter er sørenmeg umulig å få bort. Så The Bloggess foreslo heller at vi kan kaste glitterpillene på folk som er slemme. Hun skriver

[…] you’ll be able to tell assholes as first sight because they’ll always have glitter on them.  It’s like a tracking system for assholes.
Genialt! Det finnes litt for mange slemme folk rundt omkring, tross alt. Så dette er en advarsel: vær snill eller glitre for resten av livet.

Jesus og sånn

Jeg er fullt klar over at dette er rare greier, men jeg synes alle de ulike kirkesamfunnene vi har i Norge er fryktelig spennende. Jeg får stadig brosjyrer om forskjellige gudstjenester og møter som jeg har ekstremt lyst til å dra på, bare for å se hva i all verden som foregår. Et par hyggelige mormonere inviterte meg med for å spille biljard, til og med. Men siden jeg ikke er kristen, er jeg redd for at det skal oppfattes som frekt. Det er virkelig ikke ment frekt, jeg synes helt oppriktig det er fascinerende, og det er nesten så jeg kunne ønske jeg var i stand til å være kristen selv. Men som ei venninne så fint sa en gang «hvis du ikke tror du Jesus, er du ikke kristen, Tonje». Så da er spørsmålet: kan jeg bli med og spise vafler og ta en trall likevel?

Jeg får vel innrømme at jeg allerede har juksa og prøvd. Håkon Bleken har laget en stor og flott altervegg i St. Olav domkirke, som snart skal rives (uten å redde alterveggen!), og det føltes helt utrolig rart å være der under gudstjenesten, selv om jeg bare brukte det som en unnskyldning for å se alterveggen. Jeg har aldri vært på ei katolsk gudstjeneste før, så jeg ble helt satt ut av hvor ulikt det var fra en protestantisk gudstjenestene. Noen eksempler er at de putter vann i ansiktet når de går inn og kneler i tide og utide. Tenk hvordan det er på gudstjeneste i Adventskirken rett borti gata her, da. Eller på et møte med Jehovas vitner om det onde og Gud. Jeg vil dra! Men er det greit? Kan dette bli et nytt bloggprosjekt, nå som jeg har vært på alle byens museer opptil flere ganger?

 

Gjesteinnlegg!

Jeg har skrevet et gjesteinnlegg på matbloggen til Siv! Hun er ei venninne som er supergod til å lage mat, og skriver om det på bloggen sin. Heldigvis for meg synes hun jeg er underholdende dårlig til å lage mat, og lar meg fortelle om hvor dårlig jeg er på bloggen hennes. Stas! Sist gang jeg skrev gjesteinnlegg, laget jeg en sunn tikka masala (som i hovedsak var sunn fordi du ikke klarte å spise noe av den siden den brente av deg tunga). Denne gangen har jeg laget bananbrød, fordi jeg mener det er bedre enn heroin. Ikke det at jeg har prøvd heroin, men hadde jeg vært narkoman, er jeg ganske sikker på at jeg hadde foretrukket bananbrød fremfor heroin. Men nok babling, trykk deg inn på bloggen til Siv for å se hvorfor sjokoladebananbrød er avhengighetsskapende! Og hvorfor bildet av denne svarte klumpen er med i innlegget:

IMAG0518

Breaking news: ostepop til middag

Hvorfor i alle dager har ingen fortalt meg at man kan lage middagstilbehør som smaker ostepop? Jeg ELSKER ostepop. Og da mener jeg virkelig elsker. Ikke sånn at jeg spiser det med gaffel mens jeg klager over at det lukter fis. Jeg stapper det inn i kjeften helt til skåla er tom. Ingen snakkepauser underveis, for her skal ostepopen inn i munnen. Og vet du hva som er ekstra godt? Hvis du åpner den dagen før, så den er seig. Aaaaah, én dag gammel ostepop er selve lykken.

Men tilbake til middagstilbehøret som smaker ostepop. Det jeg snakker om heter parmesanpolenta. Eller cheesy grits, om du foretrekker engelsk språk. Oppskrifta finner du her. Grits og polenta er forresten så å si det samme (mais begge to), og siden de har polenta på Rema, så var valget lett, gitt.

 

Konklusjon: hvis du vil spise ostepop som tilbebehør til middagen i dag vet du hva du må gjøre! Eller så kan du jo bare kjøpe deg en pose ostepop og kalle det middag. Jeg dømmer ikke.

 

 

Nepal + Åndalsnes = <3

På Åndalsnes har de satt opp en utkikkspost/dødsfelle/stupebrett ut fra ei fjellside. Det er godt mulig dette er vanlig nå til dags, men jeg har altså ikke fått med meg at sånt er mulig, engang. Jeg var på tur i helga og siden det ikke var snø, prøvde vi oss på en aldri så liten gåtur opp Nesaksla for å se på den fancy nye stien som fire sherpaer fra Nepal har fiksa (! jeg tuller ikke, altså). Vil du se? Hvis ikke får du bare krysse bort den sida her, for nå kommer det opptil flere bilder:

ÆÆÆÆÆh

ÆÆÆÆÆh

Neida, jeg tør å stå.

Neida, jeg tør å stå.

Siv tøffer seg med tøying. Tøffastøying er det nye. Du leste det her først.

Siv tøffer seg med tøying. Tøffastøying er det nye. Du leste det her først.

Eirik hater visst livet sitt, men smiler likevel.

Eirik hater visst livet sitt, men smiler likevel.

Vi kan vel slå fast at det var god utsikt

Vi kan vel slå fast at det var god utsikt

Vet du hva som også hører med?  Å si "Hei Turid! Takk for at vi fikk låne huset"

Vet du hva som også hører med? Å si «Hei Turid! Takk for at vi fikk låne huset. Isfjorden er best!»

Konklusjon: bra jobba sherpaer! Og hurra for at vi overlevde turen ned. Vi var ikke helt sikre på det, nemlig.

Livin’ on the edge

Nå som jeg har postet bilder av søte dyr her inne er all skam og frykt for klisjéer borte. Så hva kommer nå? Jo, et dikt! Og jeg har ikke skrevet det selv, engang. Jeg har nok ikke lov til å skrive av dikt og legge det ut her inne, men noen ganger må man bare leve litt på kanten. Jeg er i praksis på en ungdomsskole for tida, og etter vinterferien skal vi jobbe med lyrikk. På jakt etter fine dikt som ikke er skrevet av folk som er døde (vanskelig!) har jeg funnet mye flott, men ikke så mye som jeg kan dele med elevene. Derfor vil jeg dele det med deg! Eller med meg selv. Dette er kanskje en av postene hvor jeg burde tenkt mer på mottaker, skal jeg innrømme, men hvorfor kan man ikke bare skrive til seg selv noen ganger? Uansett om denne posten er skrevet til meg eller deg, så må jeg innse at jeg nå har gått langt over grensa til babling. Her kommer et dikt av Finn Øglænd som får meg til å tenke «SÅNN ER DET!». Jeg elsker den følelsen.

Eg byrjar kjenne meg sjølv
(etter Fernando Pessoa)

Eg byrjar kjenne meg sjølv. Eg finst ikkje.
Eg er rommet mellom det eg ønskjer å bli
og det andre har gjort av meg.
Eller halve det rommet,
for det er liv der òg…
Så det er altså meg.
Sløkk lyset, steng døra, slutt å tasse
i tøflene dine der ute i gangen.
Bare lat meg vere i fred og åleine
i mitt rom.
Det er ei billig verd.