Takk for sist

Innrømmelse: jeg blir superstressa av folk som takker for sist. Denne «takk for sist»-greia er ikke noe jeg har trengt å forholde meg til så lenge. Det var først da jeg reiste til Oslo jeg ble utsatt for dette rare fenomenet, og da jeg kom tilbake til Trondheim har alle begynt med det her også. Mulig trøndere har drevet med det til alle tider her også, men det er jo ikke sånt man sier til barn og unge. Heldige, heldige smårollinger.

La meg prøve å forklare hvorfor. Jeg er en klumsete person. Jeg faller og søler og gjør pinlige ting. Så kommer det folk bort til meg etter jeg ikke har sett dem på en stund og sier «takk for sist» med sånn lur, glad stemme. Folk sier det alltid på den måten. Og da blir jeg stressa. Hva skjedde da jeg møtte deg sist? Hvorfor ser du så lur ut nå? Så går hodekverna da, vettu. Så klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg helt sikkert pilla meg i nesa mens jeg knuste en vase fra 1600-tallet da vi møttes sist, og nå ler denne personen som en gærning innvendig.

Og hvorfor sier folk egentlig «takk for sist?». Mange virker jo som de sier det uansett hva vi gjorde sist vi møttes. Jeg synes det er så rart. Du trenger ikke takke meg for at vi møttes på bussen. Det er ikke en opplevelse man trenger å takke for. Og med mindre målet er at vi skal huske alle gangene vi møter alle vi kjenner til enhver tid, så må vi bare slutte med det her. Slutt.

I dag elsker jeg gulv

Jeg har det med å henge meg opp i ting. I de siste ukene har denne tingen vært litt rarere enn vanlig. Dette innlegget har interiørblogg-tendenser, men jeg har så gledelige nyheter at det får gå: Linoleumsgulvet er på vei tilbake (håper jeg, litt desperat).Jeg elsker linoleumsgulv. Og Ibsen elsker det. Jeg og Ibsen elsker linoleumsgulv. Her er et bilde av et av Ibsens flotte linoleumsgulv, forresten. Og ikke nok med at jeg og verdens beste forfatter liker det, det er også miljøvennlig. Gulvet framstilles av linolje, harpiks og kork og legges på grov strie. Lett å vaske er det og!

Linoleumsinteressen ble ikke mindre da jeg var innom bloggen til en av sjefene mine på Folkemuseet som driver og pusser opp et enormt hus, og hadde linket til en kanadisk prøvebok over linoleumsgulv fra 1926.

Jeg drømmer om egen leilighet med linoleumsflis på kjøkkenet. Akk

Glassblåserdrømmen er død

Plutselig har bucket list blitt et begrep som alle bruker og skjønner hva er. Det føles litt som den dagen jeg våknet og alle hadde hørt om elghufs utenom meg. Heldigvis har folk sluttet å snakke om elghufs nå. La oss fortsette sånn. Bucket list er en liste over ting du vil gjøre før du dør. Jeg har ingen bucket list. Det virker livsfarlig, og ikke minst irriterende. Tenk om jeg hadde fått høre om bucket list-konseptet da jeg var 8 år, for eksempel. Da hadde lista sett ca. slik ut:

1. Bli glassblåser.

2. Gifte meg med Roger (den kule miljøarbeideren på SFO med langt hår som spilte i band og ikke kunne koke Toro tomatsuppe uten å røyklegge skolen).

3. Flytte inn i huset på etiketten på Villa-brusen med farmor.

4. Besøke alle fornøyelsesparker i verden.

6. Bli verdensmester i hoppetau

På denne lista er det kun nummer tre jeg fortsatt hadde likt å gjøre. Og jeg er ganske så sikker på at om jeg skriver en bucket list nå, kommer jeg til å være helt uenig i flere av punktene om noen år. Drømmen om å eie alle lavavaser fra Øst- og Vest-Tyskland er for eksempel kanskje ikke ( forhåpentligvis ikke, vil nok noen si) like sterk om noen år som nå. Jeg har heldigvis funnet en løsning for å gjøre listeskrivingen mye mindre slitsom. Eller nei, jeg har funnet noen som har funnet løsningen (også mye mindre slitsomt). The Bloggess, som du nå burde ha fått med deg at jeg ELSKER, har en bucket list, men skriver den i motsatt rekkefølge. Hun skriver altså ned ting hun allerede har fått til på lista si. Mye lurere! Noen ganger får jeg jo til ting som jeg ikke hadde tenkt at jeg kom til å gjøre. En ekstra bonus med denne lista, er at jeg slipper å hate meg selv når jeg ligger på dødsleiet, til tross for at jeg ikke gifta meg med en langhåra fyr som er over dobbelt så gammel som meg. Da har jeg sannsynligvis mye annet å tenke på enn Roger. La oss håpe det, i hvert fall. Og jeg er godt igang med lista. I dag førte jeg for eksempel opp et nytt punkt: Spiste en hel pose moreller på under 15 minutt. Ja, jeg vet. Jeg er et imponerende menneske.

 

 

Hva gjør du på fritida?

«Hva gjør du på fritida?». Det er et av de skumleste spørsmålene jeg kan få. Rett etter «Men du?» og «Jeg skal flytte! Hva skal du på torsdag?». For hva gjør jeg egentlig på fritida? Jeg gjør jo ting, men ikke så store ting. Ikke nok av én ting til at jeg kan påstå at jeg gjør det på fritida. Jeg strikker litt, men egentlig bare i små perioder på høsten og vinteren. Jeg skriver litt, men bare når jeg føler meg morsom nok (eller egentlig burde lese til eksamen), jeg jogger litt, men ikke i nærheten av nok til å si at jeg trener på fritida. Jeg ser også på tv-serier og går tur, men det gjør jo alle, så da føles det rart å si at jeg gjør det på fritida. Det blir litt som å si at jeg går på do på fritida. Eller spiser knekkebrød.

Så da er spørsmålet: burde jeg skaffe meg en mer tidkrevende hobby, eller finne en ny måte å svare på dette umulige spørsmålet? «Litt av alt» er jo et ok svar, nå som jeg tenker over det, men særlig spennende er det ikke. Det er vanskelig å fortsette samtalen etter det svaret. Mitt forslag er at vi kutter ut spørsmålet «hva gjør du på fritida?» og bytter det ut med «hva liker du å gjøre?». For jeg liker å gjøre ganske mye, selv om jeg ikke gjør det nok til å si at det er dette jeg driver med på fritida. Det er kanskje ikke lettere å fortsette samtalen etter jeg har fortalt at jeg liker å dra på små og merkelige museum, krasje gudstjenester og snakke om hvor rar Henrik Ibsen er, men det gjør situasjonen mye lettere for meg. Og det er tross alt det viktigste.

 

Blod-couture

Det er altfor lenge siden jeg har hatt en Rarere enn Rotfruktrådet-post! So here it goes:

Nå er det slutt på å snike tamponger i lomma før du går på do, mensenmoten er her! Jeg kan til og med lage min egen tampong-couture. Gleder meg allerede til denne samtalen:

Kollega: Hva har du der, Tonje?

Meg: Jo, du skjønner det at jeg har mensen, og siden fargen blå og leoparder er en viktig del av min identitet, skal disse blå tampongene med leopardmønster få bli med meg på do.

Jeg har hatt et fag på Universitetet i Oslo hvor vi diskuterte hvor tabu det var å ha mensen i en hel time (sos.ant…). Lite visste foreleseren at Libresse skulle revolusjonere synet på mensen med noe så enkelt som design. Hurra!

Nå som mensen ikke er flaut mer, er det vel ikke så farlig å anbefale en rap battle som heter Tampon vs. Mooncup, heller. Det er intet mindre enn en Love your vagina production. Kos deg:

Religionssnylting: Jehovas vitner

For et par uker siden opplevde jeg noe jeg sannsynligvis aldri vil oppleve igjen: folk stilte seg i kø for å hilse på meg. Jeg ruslet ekstremt nervøs inn i en sal full av mennesker, gjorde meg så anonym som mulig (noe som er vanskelig, når jeg er den eneste dama i bukse i hele rommet), og fant meg en stol helt bakerst i lokalet. Jeg var på Jehovas vitne-møte, med temaet Gud og det onde, og det var tydeligvis alle de triveligste menneskene i Trondheim også. Etter jeg hadde hilst på rekken med mennesker som hadde samlet seg ved meg, og smilt til de andre som sto rundt i rommet og stirret på meg, fant folk plassene sine. På dette tidspunktet svettet jeg.som.en.gris.

Ei dame på min alder kom og satte seg ved siden av meg. Sekunder etter kom mannen hennes med et Vakttårnet-hefte til meg. Praktisk! Det var påske, og på denne dagen skulle samme tale holdes for alle Jehovas vitner i hele verden. I talen var det fullt av sitater fra bibelen. Den hadde ikke jeg tatt med meg, men heldigvis for meg hadde dama ved siden av meg en enorm bibel, og var en reser på å slå opp på riktig side. Hun la den i fanget mitt hver gang vi ble bedt om å lese et sitat, og viste meg med fingeren hva jeg burde lese. Det var ekstremt snilt gjort, men bittelitt irriterende, siden jeg faktisk måtte høre på talen, heller enn å se på alle menneskene som satt rundt meg. I tillegg til at jeg hadde på bukse og glemt egen bibel, hjalp det ikke akkurat med et ukontrollert fnis da vi skulle lese et sitat fra profeten Habakkuk. Hva kan jeg si, jeg var nervøs og hadde nettopp spist altfor mye is. Unnskyld.

Etter talen var det tid for felles lesing av Vakttårnet. Du vet, det heftet du får av smilende mennesker på gata. Det fungerte slik at en gutt leste et utdrag av heftet, og så ble det stilt kontrollspørsmål fra avsnittet, for å se om alle hadde fått med seg hva som ble lest. Slik holdt de på i en halvtime. Jeg ble utålmodig etter et kvarter, og reiste meg for å snike med ut. Det gikk selvfølgelig ikke, og dama ved siden av meg fulgte meg ut og takket for at jeg kom. Jeg har aldri følte meg så velkommen og så frika ut noensinne. Kunne ønske det var et møte hvor de hyllet prim, eller noe. Da hadde alle disse menneskene vært mine nye bestevenner. For de var virkelig utrolig koselige.

Så til de faste spørsmålene:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Vet du hva, det tror jeg, hvis jeg bare hadde blitt igjen til kirkekaffen. Men dette er altså ikke en garanti, for jeg så ingen kaker.

2) Er folkene hyggelige?

Ekstremt hyggelige. Dette er stedet å dra hvis du ønsker å få oppmerksomhet og føle deg velkommen. I hvert fall hvis du er kvinne og ønsker å snakke med andre kvinner. Det var menn der også, men de snakket jeg ikke noe med, men de så ut til å kose seg sammen.

3) Synges det fine sanger?

Jehovas vitner har en egen liten sangbok, med sanger som ingen får til å synge. Her var ekstremt lyse og sjukt mørke toner samlet i skjønn forening, men alle sang med den stemmen de hadde, og vi kom oss gjennom det. Sammen.

4) Er lokalet trivelig?

Veldig flott og nytt bygg, med behagelige stoler. Rommet var lyst og fint, med stor scene og god lyd. Tommelen opp!

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Umulig. Seriøst, bare drit i det, du kommer ikke til å få det til. Noen kommer til å følge deg ut og tilby deg nummeret deres. Men det er bare å takke høflig nei, de er vant til det.

Konklusjon: dette ble for mye for meg. Men føler du deg litt ensom en dag, vet du hvor du kan dra for litt oppmerksomhet.

Religionssnylting: Orgelmeditasjon i Nidarosdomen

Orgelmeditasjon. Det høres skummelt ut. Fordomsfull som jeg er, synes jeg meditasjon er forbeholdt yoga-entusiaster, folk med dreads og flagreklær, eller gærne sjefer som nettopp har vært på kurs om mindfulness. Så viser det seg at man kan meditere i Nidarosdomen. Det måtte jeg prøve, for jeg er veldig glad i Nidarosdomen. Jeg må selvfølgelig være det, siden jeg er trønder, men makan til flott katedral, altså. Orgelmeditasjon arrangeres hver lørdag klokka 13.30, og beskrives slik på Nidarosdomens nettsider:

Orgelmeditasjoner
Hver lørdag kl. 13.30 – hele året – kan du nyte orgelmeditasjon og en stund i ettertenksomhet. 

«En stund i ettertenksomhet» kan vi jo alle trenge innimellom, og det høres veldig fint ut. Det jeg var mer skeptisk til, var orgelmusikken. Jeg hadde nemlig fått for meg at jeg misliker orgel. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg mistenker at det kan ha noe å gjøre med julegudstjenestene på ungdomsskolen, hvor vi alltid måtte sitte 10 minutter og tenke etter gudstjenesten, og organisten i Charlottenlund kirke så sitt snitt til virkelig å slå seg løs. Organisten i Nidarosdomen var derimot kjempeflink. Det ble både Bach og Wagner, og jeg kan ikke si annet enn at jeg kosa meg, der jeg satt på en liten trestol i en stor kirke. En liten bonus med at det er i ei kirke, er at til og med jeg har vett nok til å legg bort mobilen. Her har du altså en halvtime helt for deg selv, med dine egne tanker. Jeg vet at man helst ikke skal tenke så mye under meditasjon, men vet du hva? Det synes jeg er tullete. Så jeg tenkte ivei, og det synes jeg du også skal gjøre.

Så til spørsmålene:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Nei. Ikke noe godis så langt øyet kunne se. Men hvis du er skikkelig snavvelsjuk, er det absolutt muligheter for å lure med seg noe i vesker eller lommer . Jeg kan ikke forstå at meditasjonen blir dårligere av at man koser seg med et drops.

2) Er folkene hyggelige?

Aner ikke. Her trenger man ikke å snakke med noen, det er bare å finne seg en stol og sette seg ned. Siden det er vanvittig mange stoler å velge mellom, og folk generelt har beslutningsvegring, var de første minuttene av meditasjonen en slags forvirra versjon av stolleken, hvor folk surret rundt og prøvde ut stoler. Hvis man er over gjennomsnittet nysgjerrig, som meg, kan man slå seg ned i nærheten av noen som ser litt artige ut, og sniklytte på hva de sier. Jeg satt bak et par som ikke kunne huske om de satt på samme plass da de var i Nidarosdomen med Sander. De kom til slutt fram til at de sannsynligvis satt på andre siden av rommet, men de var sannelig ikke sikre. Spennende saker.

Til sammen var vi kanskje 50 stykk, men jeg tror ikke alle 50 var klar over at det var meditasjonstid, for rett før arrangementet er det nemlig åpen kirke for turister. De må betale for å komme inn, mens vi som vil meditere får komme inn gratis(tror jeg. Jeg betalte i hvert fall ikke noe). Et eksempel, var en far med eksepsjonelt forseggjort hockeysveis, som vandret rundt i kirka under hele meditasjonen. Han kunne ikke bry seg mindre om at folk satt stille på hver sin stol, og med familien på slep, vandret han opp og ned midtgangen som om han eide stedet. Han så intet mindre enn fantastisk ut. Det var også mange vennepar, par og familier. Jordfargede eller svarte klær med tilbehør i knallrødt var mest populært blant de besøkende, og gjerne også en tovet hatt.

3) Synges det fine sanger?

Fryktelig fin musikk, men ingen synging. Hvis du vil lage tekst til noe av Wagner eller Bach, så kan du sikkert sette deg i en krok alene og synge litt. Jeg har aldri hørt at en stund i ettertenksomhet ikke kan inkludere en aldri så liten trall. Presten ber mellom et par av sangene, så da vil jeg anbefale deg at du synger litt ekstra stille.

4) Er lokalet trivelig?

Trivelig er vel ikke helt riktig ord her, men det er jo sjukt fint. Mulig det er et tegn på at jeg begynner å bli gammel, men det er så utrolig flott å bare sitte stille inne i Nidarosdomen og se seg rundt. Mange av fjesene på søyler og vegger ser helt gærne ut, for eksempel. Og glassvinduene er så fine atte HJÆLP. Så mangelen på trivelighet veies lett opp av at det er så utrolig vakkert. Hilsen bestemor.

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Utrolig lett. Kan vel ikke bli lettere. Det er ingen som snakker til deg, enormt lokale med mørke kroker og høy musikk som dekker over lyden hvis du snubler i en stol eller et kors, eller noe.

Konklusjon: dra på orgelmeditasjon i Nidarosdomen! Det er spennede, fint, og føles godt i sjela, selv om du ikke tror på Jesus.