Lena Dunham

Lena Dunham skrives om på alle blogger i hele verden for tida. Og jeg vil ikke være utenfor! For jeg liker Lena Dunham, jeg liker at hun har skrevet bok og jeg liker at hun har laget 12 videoer hvor hun svarer på spørsmål, som reklame for boka si.

Så hvis du får et rolig øyeblikk i helga, kan du høre på litt råd fra ei sjukt kul dame:

Religionssnylting: kapellene i Nidarosdomen

Jeg har vært i Nidarosdomen. Igjen. Denne gangen var jeg med på omvisning i noen av Nidarosdomens mange kapell, og det var skikkelig stas! For 150 kroner fikk jeg bli med en liten gruppe mennesker og en hyggelig guide rundt i veggene til Nidarosdomen. De trange trappene og mørke gangene var nok mer populært blant oss i gruppen som er under 1.80. Det kan virke som at frykt kan få den uheldige konsekvensen ekstremluft i magen, for det lukta sannelig fis der oppe. Heldigvis for bloggere som meg, viste det seg at det var lov å ta bilder. Tjohei! Som du ser var det ganske trangt:

IMAG0702

Vi fikk besøke Mariakapellet, Mikaelskapellet og Olavskapellet, som befinner seg i andre etasje og normalt ikke er tilgjengelig for besøkende.

Det første kapellet vi fikk se var det minste, og oppkalt etter Erkeengelen Mikael, som er kirkenes beskytter:

IMAG0700Alle tre kapellene hadde glassmalerier av Oddmund Kristiansen. Her har Oddmund laget veldig forståelige maleri av at Mikael slåss mot en drage (Satan) og veier sjelen ved dommedag. Det setter jeg pris på. Erkeengelen Mikael har i tillegg til et kapell, fått en bronsestatue helt øverst på nordre vestfronttårn. Den ble laget på 60-tallet, så statuen har passende nok ansiktet til Bob Dylan. Skaperen av statuen, Kristofer (ja, med en f) Leirdal, tok seg visse kunstneriske friheter. Mikaelskapellet ble visstnok brukt til å holde taler til folket som ikke fikk plass i kirka. Presten stilte seg i dette vinduet:

IMAG0698og sa hva enn han ville. Ekstrainfo fra guiden om å stå utenfor ei kirke: før i tida ble barn ofte døpt ute, fordi man ikke fikk gå inn i kirka før man ble døpt. Dette førte til mange dødsfall fordi det ble ansett som viktig at dåpsvannet var iskaldt, og presten pøste virkelig på med vann under dåpen, for å være på den sikre siden. Det er ikke spesielt heldig for spebarn i minusgrader. Og forresten: hvis du ser godt etter på prakteksempelet av et mobilbilde over her, så ser du at det er rett linje fra vinduet, ned til Olav Tryggvason og videre ned til Munkholmen. Forholdsvis fiffig.

Det neste kapellet vi snublet oss til, var Mariakapellet. Det var utrolig koselig

IMAG0704Her har Oddmund Kristiansen slått seg løs med abstrakt glassmalerikunst om livet til Maria. Han er, som Steinerskolen, inspirert av Goethes fargelære. Forstå det den som kan. Mariakapellet var ganske mye større enn Mikaelskapellet, ja her kan man til og med gifte seg, hvis man ikke har mer enn sånn 10 gjester. Det artigste med Mariakapellet var siderommene,  på hver side av glassmaleriene. Der var det små rom som ble kalt enmannskapell. I enmannskapellet på høyre side var det satt fram litt ekstra kos:

IMAG0707Jeg liker å tro at en prest har sendt snap med emneknaggen #rødtiglasset herifra.

I det siste kapellet, Olavskapellet, har Oddmund fortsatt med den abstrakte stilen, men med innslag av litt mer forståelige malerier knyttet til Olav  den hellige og slaget ved Stiklestad:

IMAG0714Over ser du ett av vinduene, som viser store røde tungeløse munner, fordi Olav den hellige var kjent for å skjære av tungene til folk. Sjarmerende kar, det der. I dette kapellet var de litt hemmelige enmannskapellene gjemt oppe på veggen på hver side av maleriene, så man måtte klatre opp den første biten med stige. Enda mer stas!

IMAG0709

Vi fikk se noen kapeller i første etasje også, men ærlig talt, det er for kjedelig å skrive om. De kan jo alle se. Men vi kan ikke avslutte før jeg har svart på de faste Religionssnyltingsspørsmålene!

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Nei. Du må  betale 150 kroner for å bli med på noe som ikke inkluderer kake. Kjipt. Du kan riktignok kjøpe en vaffel i kafeen før eller etter omvisning, men det koster 25 kroner for ETT HJERTE. Det er sørenmeg sjukt.

2) Er folkene hyggelige?

Veldig hyggelige! Selv om enkelte slet litt med luft i magen. Og du kan jo satse på å bli med en like hyggelig gruppe som meg. Guiden var morsom og kunne svare på de merkeligste spørsmål.

3) Synges det fine sanger?

Ingen musikk. Det hadde vært utrolig fint om det var musikk, når jeg tenker meg om. Tenk å stå i veggen på Nidarosdomen og høre på orgelet.

4) Er lokalet trivelig?

Triveligere blir det ikke. På en litt skummel og spennende måte.

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Det er både umulig og ulovlig. Men ærlig talt, når du betaler 150 kroner for å være med på noe så stikker du ikke av.

Konklusjon: dra på kapellomvisning i Nidarosdomen. Det er skikkelig kult!

Jeg har tid til å jogge rundt

Jeg er sjuk. Det liker jeg ikke. Mulig dette er noe av grunnen til at jeg nå kommer med et grinete innlegg. For noen dager siden måtte jeg og febersvetten min på butikken. På vei ned bakken, ble jeg møtt av mengder med svette 40-åringer som løp mens de kastet plastkopper vilt rundt seg. Det viste seg at Trondheim triatlonklubb hadde lagt deler at triatlonet sitt til Bakklandet, med svingen ved huset mitt som drikkestasjon. De brukte fortauet som løpebane, og ble ekstremt oppgitt over at vanlige mennesker våget å bruker fortauet til å gå på, når triatlonklubben helt tydelig hadde markert med hvit spray at dette var deres løpebane. Alle uten tights måtte vandre ut i veien, for biler føltes mye mindre truende enn senete menn med pulsklokke.

Det gjør meg så rasende. Ikke fordi jeg hater triatlon, men fordi det forventes at denne typen ekstremtrening skal imponere meg. Jeg burde visst forstå hvorfor det er viktigere at Kåre på 47 får løpe i rett linje enn at jeg får gå trygt på fortauet til butikken. Men det går jeg ikke med på. Mulig Kåre har trent lenge til dette triatlonet, men det at Kåre aldri kan levere barna sine i barnehagen fordi han må løpe 1 mil hver morgen før jobb gjør meg ikke imponert, det gjør meg oppgitt. 

Hvorfor er det så imponerende med folk som jobber kjempehardt for å bli best i én ting? De bruker jo store deler av livet sitt på denne ene tingen, for guds skyld. Det er galskap. Kjedelig galskap som har spredt seg blandt folket i rasende fart. Plutselig skal alle bli best. Noe jeg har blitt advart mot skremmende ofte nå som jeg er ny lærer, er foreldre med ambisjoner om Champions League for gutta sine. Fotball over skole. Det er så absurd at jeg blir helt svimmel.

Det kan da umulig være bare jeg som er lei av at nyhetene utsettes på grunn av fotballkamper, at Birken kan settes på CV-en som en relevant prestasjon for konsulentbransjen, og at avisene fortsatt skriver saker om at en skiløper kjørte i fylla i mai. Jeg vil bare påpeke at mai er 3 måneder siden. Det er nok nå, Adressa

Men det her betyr ikke at jeg hater idrett. Jeg kan godt kose meg med en RBK-kamp og blir kjempeglad når Johaug vinner et skiløp. Jeg mener likevel det er fullstendig absurd å se på disse menneskene som forbilder. For ikke nok med at det høres ekstremt kjedelig ut, men det er også imponerende egoistisk å vie livet sitt til seg selv og denne ene hobbyen. Et forbilde burde da vel være alt annet enn en person som bruker store deler av  livet sitt på å dyrke seg selv. Idretsstjerner er ikke forbilder. Sykepleiere er forbilder.  

Med fare for å høres ut som Per Fugellis ekko, vil jeg slå et slag for å være gjennomsnittlig. Selv om jeg ikke er hobbyekspert, vil jeg påstå det er sunt og bra med mer enn én hobby. For meg høres det mye mer fornuftig ut å være helt ok i innebandy, baking og spikking, enn å bruke all fritid på å forberede deg til neste maraton. Og jada, jeg vet det er sunt å trene. Men du lever nok akkurat like lenge om knærne dine slipper den 6. løpeturen på asfalt i uka, skal du se. Jeg jogger litt selv, og kan informere om at det er fullt mulig å løpe uten forventninger om at andre mennesker på fortauet skal flytte seg fordi jeg har mål å nå og mennesker å slå. Jeg har tid til å jogge rundt. 

 

Det er bilde av deg!

Du sitter i dette øyeblikk og leser bloggen til en superkjendis. I hvert fall bloggen til en person som har vært i VG. Så hvis du er skikkelig kjip kan du bytte ut superkjendis med agurknytt, men ærlig talt, du er da snillere enn som så. Siden jeg ikke leser VG selv (eller Dagbladet. Jeg blir altfor frista til å trykke på saken om mannen som mista penis da han snubla i handleposten til Ryan Gosling, så da er det bedre å bare kutte ut avisene) ble jeg tipsa av ei venninne, som skrev

Det er bilde av deg! http://www.vg.no/forbruker/reise/reisereportasjer/sommerferie-i-gamledager/a/23268722/.
Ganske dårlig et, men bilde er bilde

Sekundene fra jeg leste det der til jeg fikk åpnet saken, gir overraskende god tid til å se for meg ekstremt stygge bilder av meg selv. Dobbelthaker og skjelende øyne fløy rundt i hodet mitt. Takk for midlertidig ekstrempanikk og innsyn i hvor forfengelig jeg faktisk er, Siv. Det viser seg at Siv mener et dårlig bilde av meg, er et bilde hvor jeg nesten ikke vises:

Saken er om Historisk Ferieskole på Folkemuseet, hvis du er interessert i sånt. Nå skal jeg gå ut og gi noen autografen min. Det vil de nok sette pris på når de hører om det bildet der.

Takk for sist

Innrømmelse: jeg blir superstressa av folk som takker for sist. Denne «takk for sist»-greia er ikke noe jeg har trengt å forholde meg til så lenge. Det var først da jeg reiste til Oslo jeg ble utsatt for dette rare fenomenet, og da jeg kom tilbake til Trondheim har alle begynt med det her også. Mulig trøndere har drevet med det til alle tider her også, men det er jo ikke sånt man sier til barn og unge. Heldige, heldige smårollinger.

La meg prøve å forklare hvorfor. Jeg er en klumsete person. Jeg faller og søler og gjør pinlige ting. Så kommer det folk bort til meg etter jeg ikke har sett dem på en stund og sier «takk for sist» med sånn lur, glad stemme. Folk sier det alltid på den måten. Og da blir jeg stressa. Hva skjedde da jeg møtte deg sist? Hvorfor ser du så lur ut nå? Så går hodekverna da, vettu. Så klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg helt sikkert pilla meg i nesa mens jeg knuste en vase fra 1600-tallet da vi møttes sist, og nå ler denne personen som en gærning innvendig.

Og hvorfor sier folk egentlig «takk for sist?». Mange virker jo som de sier det uansett hva vi gjorde sist vi møttes. Jeg synes det er så rart. Du trenger ikke takke meg for at vi møttes på bussen. Det er ikke en opplevelse man trenger å takke for. Og med mindre målet er at vi skal huske alle gangene vi møter alle vi kjenner til enhver tid, så må vi bare slutte med det her. Slutt.

I dag elsker jeg gulv

Jeg har det med å henge meg opp i ting. I de siste ukene har denne tingen vært litt rarere enn vanlig. Dette innlegget har interiørblogg-tendenser, men jeg har så gledelige nyheter at det får gå: Linoleumsgulvet er på vei tilbake (håper jeg, litt desperat).Jeg elsker linoleumsgulv. Og Ibsen elsker det. Jeg og Ibsen elsker linoleumsgulv. Her er et bilde av et av Ibsens flotte linoleumsgulv, forresten. Og ikke nok med at jeg og verdens beste forfatter liker det, det er også miljøvennlig. Gulvet framstilles av linolje, harpiks og kork og legges på grov strie. Lett å vaske er det og!

Linoleumsinteressen ble ikke mindre da jeg var innom bloggen til en av sjefene mine på Folkemuseet som driver og pusser opp et enormt hus, og hadde linket til en kanadisk prøvebok over linoleumsgulv fra 1926.

Jeg drømmer om egen leilighet med linoleumsflis på kjøkkenet. Akk

Glassblåserdrømmen er død

Plutselig har bucket list blitt et begrep som alle bruker og skjønner hva er. Det føles litt som den dagen jeg våknet og alle hadde hørt om elghufs utenom meg. Heldigvis har folk sluttet å snakke om elghufs nå. La oss fortsette sånn. Bucket list er en liste over ting du vil gjøre før du dør. Jeg har ingen bucket list. Det virker livsfarlig, og ikke minst irriterende. Tenk om jeg hadde fått høre om bucket list-konseptet da jeg var 8 år, for eksempel. Da hadde lista sett ca. slik ut:

1. Bli glassblåser.

2. Gifte meg med Roger (den kule miljøarbeideren på SFO med langt hår som spilte i band og ikke kunne koke Toro tomatsuppe uten å røyklegge skolen).

3. Flytte inn i huset på etiketten på Villa-brusen med farmor.

4. Besøke alle fornøyelsesparker i verden.

6. Bli verdensmester i hoppetau

På denne lista er det kun nummer tre jeg fortsatt hadde likt å gjøre. Og jeg er ganske så sikker på at om jeg skriver en bucket list nå, kommer jeg til å være helt uenig i flere av punktene om noen år. Drømmen om å eie alle lavavaser fra Øst- og Vest-Tyskland er for eksempel kanskje ikke ( forhåpentligvis ikke, vil nok noen si) like sterk om noen år som nå. Jeg har heldigvis funnet en løsning for å gjøre listeskrivingen mye mindre slitsom. Eller nei, jeg har funnet noen som har funnet løsningen (også mye mindre slitsomt). The Bloggess, som du nå burde ha fått med deg at jeg ELSKER, har en bucket list, men skriver den i motsatt rekkefølge. Hun skriver altså ned ting hun allerede har fått til på lista si. Mye lurere! Noen ganger får jeg jo til ting som jeg ikke hadde tenkt at jeg kom til å gjøre. En ekstra bonus med denne lista, er at jeg slipper å hate meg selv når jeg ligger på dødsleiet, til tross for at jeg ikke gifta meg med en langhåra fyr som er over dobbelt så gammel som meg. Da har jeg sannsynligvis mye annet å tenke på enn Roger. La oss håpe det, i hvert fall. Og jeg er godt igang med lista. I dag førte jeg for eksempel opp et nytt punkt: Spiste en hel pose moreller på under 15 minutt. Ja, jeg vet. Jeg er et imponerende menneske.

 

 

Hva gjør du på fritida?

«Hva gjør du på fritida?». Det er et av de skumleste spørsmålene jeg kan få. Rett etter «Men du?» og «Jeg skal flytte! Hva skal du på torsdag?». For hva gjør jeg egentlig på fritida? Jeg gjør jo ting, men ikke så store ting. Ikke nok av én ting til at jeg kan påstå at jeg gjør det på fritida. Jeg strikker litt, men egentlig bare i små perioder på høsten og vinteren. Jeg skriver litt, men bare når jeg føler meg morsom nok (eller egentlig burde lese til eksamen), jeg jogger litt, men ikke i nærheten av nok til å si at jeg trener på fritida. Jeg ser også på tv-serier og går tur, men det gjør jo alle, så da føles det rart å si at jeg gjør det på fritida. Det blir litt som å si at jeg går på do på fritida. Eller spiser knekkebrød.

Så da er spørsmålet: burde jeg skaffe meg en mer tidkrevende hobby, eller finne en ny måte å svare på dette umulige spørsmålet? «Litt av alt» er jo et ok svar, nå som jeg tenker over det, men særlig spennende er det ikke. Det er vanskelig å fortsette samtalen etter det svaret. Mitt forslag er at vi kutter ut spørsmålet «hva gjør du på fritida?» og bytter det ut med «hva liker du å gjøre?». For jeg liker å gjøre ganske mye, selv om jeg ikke gjør det nok til å si at det er dette jeg driver med på fritida. Det er kanskje ikke lettere å fortsette samtalen etter jeg har fortalt at jeg liker å dra på små og merkelige museum, krasje gudstjenester og snakke om hvor rar Henrik Ibsen er, men det gjør situasjonen mye lettere for meg. Og det er tross alt det viktigste.

 

Blod-couture

Det er altfor lenge siden jeg har hatt en Rarere enn Rotfruktrådet-post! So here it goes:

Nå er det slutt på å snike tamponger i lomma før du går på do, mensenmoten er her! Jeg kan til og med lage min egen tampong-couture. Gleder meg allerede til denne samtalen:

Kollega: Hva har du der, Tonje?

Meg: Jo, du skjønner det at jeg har mensen, og siden fargen blå og leoparder er en viktig del av min identitet, skal disse blå tampongene med leopardmønster få bli med meg på do.

Jeg har hatt et fag på Universitetet i Oslo hvor vi diskuterte hvor tabu det var å ha mensen i en hel time (sos.ant…). Lite visste foreleseren at Libresse skulle revolusjonere synet på mensen med noe så enkelt som design. Hurra!

Nå som mensen ikke er flaut mer, er det vel ikke så farlig å anbefale en rap battle som heter Tampon vs. Mooncup, heller. Det er intet mindre enn en Love your vagina production. Kos deg:

Religionssnylting: Jehovas vitner

For et par uker siden opplevde jeg noe jeg sannsynligvis aldri vil oppleve igjen: folk stilte seg i kø for å hilse på meg. Jeg ruslet ekstremt nervøs inn i en sal full av mennesker, gjorde meg så anonym som mulig (noe som er vanskelig, når jeg er den eneste dama i bukse i hele rommet), og fant meg en stol helt bakerst i lokalet. Jeg var på Jehovas vitne-møte, med temaet Gud og det onde, og det var tydeligvis alle de triveligste menneskene i Trondheim også. Etter jeg hadde hilst på rekken med mennesker som hadde samlet seg ved meg, og smilt til de andre som sto rundt i rommet og stirret på meg, fant folk plassene sine. På dette tidspunktet svettet jeg.som.en.gris.

Ei dame på min alder kom og satte seg ved siden av meg. Sekunder etter kom mannen hennes med et Vakttårnet-hefte til meg. Praktisk! Det var påske, og på denne dagen skulle samme tale holdes for alle Jehovas vitner i hele verden. I talen var det fullt av sitater fra bibelen. Den hadde ikke jeg tatt med meg, men heldigvis for meg hadde dama ved siden av meg en enorm bibel, og var en reser på å slå opp på riktig side. Hun la den i fanget mitt hver gang vi ble bedt om å lese et sitat, og viste meg med fingeren hva jeg burde lese. Det var ekstremt snilt gjort, men bittelitt irriterende, siden jeg faktisk måtte høre på talen, heller enn å se på alle menneskene som satt rundt meg. I tillegg til at jeg hadde på bukse og glemt egen bibel, hjalp det ikke akkurat med et ukontrollert fnis da vi skulle lese et sitat fra profeten Habakkuk. Hva kan jeg si, jeg var nervøs og hadde nettopp spist altfor mye is. Unnskyld.

Etter talen var det tid for felles lesing av Vakttårnet. Du vet, det heftet du får av smilende mennesker på gata. Det fungerte slik at en gutt leste et utdrag av heftet, og så ble det stilt kontrollspørsmål fra avsnittet, for å se om alle hadde fått med seg hva som ble lest. Slik holdt de på i en halvtime. Jeg ble utålmodig etter et kvarter, og reiste meg for å snike med ut. Det gikk selvfølgelig ikke, og dama ved siden av meg fulgte meg ut og takket for at jeg kom. Jeg har aldri følte meg så velkommen og så frika ut noensinne. Kunne ønske det var et møte hvor de hyllet prim, eller noe. Da hadde alle disse menneskene vært mine nye bestevenner. For de var virkelig utrolig koselige.

Så til de faste spørsmålene:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Vet du hva, det tror jeg, hvis jeg bare hadde blitt igjen til kirkekaffen. Men dette er altså ikke en garanti, for jeg så ingen kaker.

2) Er folkene hyggelige?

Ekstremt hyggelige. Dette er stedet å dra hvis du ønsker å få oppmerksomhet og føle deg velkommen. I hvert fall hvis du er kvinne og ønsker å snakke med andre kvinner. Det var menn der også, men de snakket jeg ikke noe med, men de så ut til å kose seg sammen.

3) Synges det fine sanger?

Jehovas vitner har en egen liten sangbok, med sanger som ingen får til å synge. Her var ekstremt lyse og sjukt mørke toner samlet i skjønn forening, men alle sang med den stemmen de hadde, og vi kom oss gjennom det. Sammen.

4) Er lokalet trivelig?

Veldig flott og nytt bygg, med behagelige stoler. Rommet var lyst og fint, med stor scene og god lyd. Tommelen opp!

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Umulig. Seriøst, bare drit i det, du kommer ikke til å få det til. Noen kommer til å følge deg ut og tilby deg nummeret deres. Men det er bare å takke høflig nei, de er vant til det.

Konklusjon: dette ble for mye for meg. Men føler du deg litt ensom en dag, vet du hvor du kan dra for litt oppmerksomhet.