Tyholt er det nye Bromstad, kiiiiiiiies

Jeg har bodd 9 år i kollektiv. Det er lenge. Nå som jeg er 28 merker jeg at det er på tida å prøve å bo et sted uten å forholde meg til så mange mennesker.  Kollektivlivet har vært fint, men nå skal jeg flytte. Flytte! Jeg gleder meg helt sjukt til bare å forholde meg til én person. På Tyholt. Tyholt er det nye Bromstad, kiiiiiiiies.

Her er en liste over ting jeg gleder meg til å gjøre nå som jeg ikke lenger skal bo i kollektiv:

  • Bruke krydder fra krydderhylla uten å bekymre meg for at det har stått der i ca. 10 år
  • Slippe å ta med tannkosten fra badet om morgenen når jeg skal spise frokost, av frykt for at noen i kollektivet velger å dusje en halvtime når jeg skal pusse tennene
  • Invitere hvem jeg vil når jeg vil, uten å spørre noen om det er greit først
  • Aldri mer forholde meg til vaskelister
  • Spille musikk når jeg vil
  • Bruke steikeovnen når jeg vil
  • Sette fram kopper og kar på kjøkkenet uten å være redd for at det knuser på mystisk vis
  • Vite hvem jeg skal skule på hvis det ikke er vasket opp etter middag.
  • Gå i så lite klær jeg vil når som helst!
  • Se hva jeg vil på TV uten å bli flau ( Hello «Drømmen om landsbygda»-maraton)
  • Sove så lenge jeg vil i helgene, uten å bli flau når jeg rusler ut på badet og møter på samboere i treningsklær som har vært ute og mosjonert i flere timer

Siden den lista der fikk meg til å virke som verdens kjipeste menneske, vil jeg nå prøve å veie opp ved å lage ei liste over hva jeg kommer til å savne:

  • Det utrolig koselige rommet mitt på Bakklandet. For seriøst, det er så koselig. Store vinduer, lavt under taket, sovekrok, knirkete gulv og gigantiske rosebusker utenfor vinduet som lever selv om jeg har klipt dem i stykker flere ganger i året.
  • Det gigantiske runde bordet på kjøkkenet, som har en ekstremt harry men også fryktelig praktisk snurreskive på midten.
  • Å kunne gå opp på kjøkkenet og skravle når som helst, fordi det alltids er noen hjemme
  • Seng på kjøkkenet
  • Lære om ting jeg aldri hadde visst noe om hvis jeg ikke bodde med folk som driver med karate, elsker sykling, tror på ånder, tar impulsive turer til plastiske kirurger, kan alt om TV-serier eller er soppeksperter. Takk for det, dere.
  • Få det aller beste kallenavnet jeg noensinne har fått, Tonyeh West, helt uten grunn
  • Dele strømregninga på 5
  • Ha mitt eget rom hvor jeg kan sette fram så rare lamper jeg bare vil, uten at jeg burde ta hensyn til at andre ikke har samme lampesmak som meg (hei Knut)
  • Ha mitt eget rom hvor jeg kan henge opp så mange og store veggtepper jeg bare vil, uten å ta hensyn til andres veggteppehat (hei igjen, Knut)
  • Miste muligheten til å bli så inspirert av The Bloggess at jeg kjøper den utstoppa beveren på Sirkulus og setter den fram på rommet mitt. Er det egentlig lov å hate både veggtepper OG utstoppa dyr? Ganske sikker på at man må velge.
lampe

Farvel, rare lampe

 

veggteppe

Knut vet det ikke ennå, men du skal nok få flytte inn på Tyholt med meg du også, verdens fineste veggteppe

Nå er det altså snart Tyholt som gjelder. Si fra hvis du vil komme på middag!

 

 

Men hvordan var stolen?

Det er deilig å mene ting, og da jeg satt på Dromedar tidligere denne uka, mente jeg ekstremt mye om stolen jeg satt på. Det fikk meg til å fundere på stolers viktighet for meg, for kafeen, for alle mennesker som er på kafe, og ja…VERDEN. Jeg har derfor bestemt meg for å anmelde stoler på kafeer. Jeg gidder tross alt ikke sitte særlig lenge hvis stolen er vond. Er det rettferdig for kafeen at jeg bare anmelder stolene? Herregud for et teit spørsmål. Det er liten vits i å gi tilbakemelding på for mye, for da klarer man ikke ta tak i noe. Bare spør alle som har skrevet noe om pedagogikk de siste 10 årene.

Siden jeg er drittlei av vurderingskriterier, skal jeg ikke lage faste kriterier som alle stolene skal vurderes ut fra, men ta det litt som det kommer. Deal with it, people. Hilsen utmattet lærer.

Første stol som skal anmeldes, befinner seg på Dromedar i Olav Tryggvasons gate i Trondheim. Her er den: IMAG0771

Brunt tre og metall. Ikke spennende, men heller ikke stygg. Den er derimot ganske høy, så selv høyinger som meg kan dingle med bena eller hvile dem på den praktiske stanga foran stolen. Det må nevnes at da jeg tok dette bildet, sto Bård Tufte Johansen rett utenfor vinduet. Det er ganske stas for en trønder som nå har bodd i Trondheim så lenge at jeg blir starstruck av Snorre Valen.

IMAG0774Men alt er ikke fryd og gammen og kjendiseri med denne stolen. Bare se her:

IMAG0770Verdens kortste stolrygg. Prøv å len deg tilbake, og du kommer til å falle ned og skade deg. Kanskje brekke ryggen, til og med, og jeg hører rykter om at det er ganske alvorlig. Jeg har lang overkropp, så jeg ender med å lene meg framover som en slags bamse med for lite fyll når jeg sitter her. Det er verken særlig behagelig eller pent å se på. Jeg har da virkelig nok problemer, om ikke stolen skal ødelegge holdninga mi også. Du kan jo ta det som hverdagstrening, og sitte rett i ryggen uten støtte mens du drikker kaffen din, men det gidder ikke jeg. Jeg drar ikke på kafé for å trene. Heller tvert imot.

Stolen rett bak meg, hadde ikke samme problem:

IMAG0775Men så er det ikke den jeg anmelder, så det kan være det samme. Personen som satt på andre siden av bordet synes forresten jeg er tidenes rareste person nå. Jeg måtte ta bilde i denne vinkelen slik at han ikke trodde spørsmålet «Kan jeg ta bilde av stolen der?» var en unnskyldning for å snike meg til et bilde av ham.

Konklusjon: Pluss for at jeg kan dingle med bena, for tro meg, det skjer ikke ofte. Også pluss for buet rygg, som gjør den litt mer behagelig. Megaminus for at den buete ryggen er ubrukelig, siden den er for kort til å lene seg tilbake på. Også et lite minus for at den trenger en stang foran seg for at den sittende skal få hvile bena. Stoler burde i utgangspunktet klare seg uten hjelp, synes nå jeg.

Terningkast: 3

 

 

 

The worst cat

Jeg humrer meg nesten ihjel av den sida her, så jeg tenkte kanskje du også var interessert. Det er en samling bilder av en forferdelig katt. Høres kanskje ikke så morsomt ut, men tro meg, det er hysterisk. Og den oppdateres! Trykk og fnis, om du har tid: http://worstcats.tumblr.com/

Diakonissenes oblatmonopol

En av mine mest trofaste lesere inviterte meg med på gudstjeneste for noen uker siden. Hun er med i et kor som skulle synge ved en gudstjeneste på Zion helse- og veldferdssenter (eller gamlehjem, som vi kalte det før i tida). Jeg takket selvfølgelig ja, siden dette passer perfekt inn i Religionssnylting-konseptet mitt.

Fellesrommet var fullt av beboerne på Zion og medlemmer av Strinda menighet. Og meg og ei venninne, da. Gudstjenesten var veldig lik alle andre gudstjenester, men skilte seg ut på noen måter. En av tingene som gjorde at denne gudstjenesten var ulike andre, var en av beboerne på Zion, med rom inn mot fellesarealet. Rundt hele fellesarealet var det dører inn til beboernes rom. En av de som droppa å møte opp på gudstjeneste, valgte helle å høre på Justin Timerblake mens hun støvsugde rommet sitt. Døra sto på vidt gap, og lyden ble skrudd høyere og høyere, for å overdøve både gudstjeneste og ekstremt høylydt støvsuger. Men det var jo forfriskende med litt popmusikk melom all korsagen, forsåvidt. En annen måte denne gudstjeneste skilte seg fra andre, var at presten gikk rundt med nattverden. De få gangene jeg har vært på gudstjenester, har jeg ikke brukt å gå fram til presten under nattverden. Det føles litt vel snyltete å skulle spise deler av den guden man egentlig ikke tror på, selv for en religionssnylter som meg. Men her kom altså presten, og vet du hva? Jeg klarte ikke å takke nei til verken Jesu legeme eller blod. Og det var her jeg fant ut hva dette blogginnlegget må handle om. Jeg skulle jo egentlig skrive om hvor trivelig det var på Zion, med fin korsang, stort kakebord og gamle damer i utrolig fargerike og flotte klær, men jeg er redd det må vike for noe mye viktigere, nemlig nattverdoblater.

Jeg skjønner at poenget med å spise Jesu blod og legeme ikke er at det skal smake godt, men det får da være måte på. Har du smakt nattverdoblat i det siste? Jeg ble så overrasket over at noe i kjeksform kan smake så guffent at jeg søkte opp hvem som lager oblatene. Det viser seg å være Diakonissehusets oblatbakeri. Dette har de drevet med siden 1888, og har eneansvaret for å forsyne Den norske kirke, misjonen og andre kristne organisasjoner med oblater. MONOPOL, altså. På verdens kjipeste kjeks. Noen må ringe Dan Brown, for det her er krise. Og hva koster de? 1 krone pr. stykk. Det er for mye. Jeg lo høyt da jeg fant dette sitatet på bakeriets nettside:

Oblater er ferskvare og vi kan derfor ikke oppbevare store lager, men produserer etter bestilling. Normal leveringstid vil være to til tre uker. […] Oblatene må oppbevares mørkt og tørt. Sett gjerne eskene i en kakeboks. De bør ikke lagres for lenge.

Det er ikke lov å servere papp, og påstå at det er ferskvare som må oppbevares mørkt og kaldt i en kakeboks. Alle som har smakt på disse oblatene kjenner at det ikke er det minste tegn til fuktighet i dem. Det er så tørt. Helt fullstendig knusktørt. Og det er et hån mot alle verdens kakebokser å legge nattverdoblater i dem.

Oblatene lages på denne maskina:

nattverdoblatDere lurer ingen, diakonisser. Alle ser at det der er den ene veggen i ei pappeeske, trykt godt sammen og stemplet med Jesus.  Jeg foreslår at Den norske kirke spanderer på seg en stor hullemaskin og en pakke A4-ark. Der sparte dere de millionene.

Lena Dunham

Lena Dunham skrives om på alle blogger i hele verden for tida. Og jeg vil ikke være utenfor! For jeg liker Lena Dunham, jeg liker at hun har skrevet bok og jeg liker at hun har laget 12 videoer hvor hun svarer på spørsmål, som reklame for boka si.

Så hvis du får et rolig øyeblikk i helga, kan du høre på litt råd fra ei sjukt kul dame:

Religionssnylting: kapellene i Nidarosdomen

Jeg har vært i Nidarosdomen. Igjen. Denne gangen var jeg med på omvisning i noen av Nidarosdomens mange kapell, og det var skikkelig stas! For 150 kroner fikk jeg bli med en liten gruppe mennesker og en hyggelig guide rundt i veggene til Nidarosdomen. De trange trappene og mørke gangene var nok mer populært blant oss i gruppen som er under 1.80. Det kan virke som at frykt kan få den uheldige konsekvensen ekstremluft i magen, for det lukta sannelig fis der oppe. Heldigvis for bloggere som meg, viste det seg at det var lov å ta bilder. Tjohei! Som du ser var det ganske trangt:

IMAG0702

Vi fikk besøke Mariakapellet, Mikaelskapellet og Olavskapellet, som befinner seg i andre etasje og normalt ikke er tilgjengelig for besøkende.

Det første kapellet vi fikk se var det minste, og oppkalt etter Erkeengelen Mikael, som er kirkenes beskytter:

IMAG0700Alle tre kapellene hadde glassmalerier av Oddmund Kristiansen. Her har Oddmund laget veldig forståelige maleri av at Mikael slåss mot en drage (Satan) og veier sjelen ved dommedag. Det setter jeg pris på. Erkeengelen Mikael har i tillegg til et kapell, fått en bronsestatue helt øverst på nordre vestfronttårn. Den ble laget på 60-tallet, så statuen har passende nok ansiktet til Bob Dylan. Skaperen av statuen, Kristofer (ja, med en f) Leirdal, tok seg visse kunstneriske friheter. Mikaelskapellet ble visstnok brukt til å holde taler til folket som ikke fikk plass i kirka. Presten stilte seg i dette vinduet:

IMAG0698og sa hva enn han ville. Ekstrainfo fra guiden om å stå utenfor ei kirke: før i tida ble barn ofte døpt ute, fordi man ikke fikk gå inn i kirka før man ble døpt. Dette førte til mange dødsfall fordi det ble ansett som viktig at dåpsvannet var iskaldt, og presten pøste virkelig på med vann under dåpen, for å være på den sikre siden. Det er ikke spesielt heldig for spebarn i minusgrader. Og forresten: hvis du ser godt etter på prakteksempelet av et mobilbilde over her, så ser du at det er rett linje fra vinduet, ned til Olav Tryggvason og videre ned til Munkholmen. Forholdsvis fiffig.

Det neste kapellet vi snublet oss til, var Mariakapellet. Det var utrolig koselig

IMAG0704Her har Oddmund Kristiansen slått seg løs med abstrakt glassmalerikunst om livet til Maria. Han er, som Steinerskolen, inspirert av Goethes fargelære. Forstå det den som kan. Mariakapellet var ganske mye større enn Mikaelskapellet, ja her kan man til og med gifte seg, hvis man ikke har mer enn sånn 10 gjester. Det artigste med Mariakapellet var siderommene,  på hver side av glassmaleriene. Der var det små rom som ble kalt enmannskapell. I enmannskapellet på høyre side var det satt fram litt ekstra kos:

IMAG0707Jeg liker å tro at en prest har sendt snap med emneknaggen #rødtiglasset herifra.

I det siste kapellet, Olavskapellet, har Oddmund fortsatt med den abstrakte stilen, men med innslag av litt mer forståelige malerier knyttet til Olav  den hellige og slaget ved Stiklestad:

IMAG0714Over ser du ett av vinduene, som viser store røde tungeløse munner, fordi Olav den hellige var kjent for å skjære av tungene til folk. Sjarmerende kar, det der. I dette kapellet var de litt hemmelige enmannskapellene gjemt oppe på veggen på hver side av maleriene, så man måtte klatre opp den første biten med stige. Enda mer stas!

IMAG0709

Vi fikk se noen kapeller i første etasje også, men ærlig talt, det er for kjedelig å skrive om. De kan jo alle se. Men vi kan ikke avslutte før jeg har svart på de faste Religionssnyltingsspørsmålene!

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Nei. Du må  betale 150 kroner for å bli med på noe som ikke inkluderer kake. Kjipt. Du kan riktignok kjøpe en vaffel i kafeen før eller etter omvisning, men det koster 25 kroner for ETT HJERTE. Det er sørenmeg sjukt.

2) Er folkene hyggelige?

Veldig hyggelige! Selv om enkelte slet litt med luft i magen. Og du kan jo satse på å bli med en like hyggelig gruppe som meg. Guiden var morsom og kunne svare på de merkeligste spørsmål.

3) Synges det fine sanger?

Ingen musikk. Det hadde vært utrolig fint om det var musikk, når jeg tenker meg om. Tenk å stå i veggen på Nidarosdomen og høre på orgelet.

4) Er lokalet trivelig?

Triveligere blir det ikke. På en litt skummel og spennende måte.

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Det er både umulig og ulovlig. Men ærlig talt, når du betaler 150 kroner for å være med på noe så stikker du ikke av.

Konklusjon: dra på kapellomvisning i Nidarosdomen. Det er skikkelig kult!