Men hvordan var stolen?

Det er deilig å mene ting, og da jeg satt på Dromedar tidligere denne uka, mente jeg ekstremt mye om stolen jeg satt på. Det fikk meg til å fundere på stolers viktighet for meg, for kafeen, for alle mennesker som er på kafe, og ja…VERDEN. Jeg har derfor bestemt meg for å anmelde stoler på kafeer. Jeg gidder tross alt ikke sitte særlig lenge hvis stolen er vond. Er det rettferdig for kafeen at jeg bare anmelder stolene? Herregud for et teit spørsmål. Det er liten vits i å gi tilbakemelding på for mye, for da klarer man ikke ta tak i noe. Bare spør alle som har skrevet noe om pedagogikk de siste 10 årene.

Siden jeg er drittlei av vurderingskriterier, skal jeg ikke lage faste kriterier som alle stolene skal vurderes ut fra, men ta det litt som det kommer. Deal with it, people. Hilsen utmattet lærer.

Første stol som skal anmeldes, befinner seg på Dromedar i Olav Tryggvasons gate i Trondheim. Her er den: IMAG0771

Brunt tre og metall. Ikke spennende, men heller ikke stygg. Den er derimot ganske høy, så selv høyinger som meg kan dingle med bena eller hvile dem på den praktiske stanga foran stolen. Det må nevnes at da jeg tok dette bildet, sto Bård Tufte Johansen rett utenfor vinduet. Det er ganske stas for en trønder som nå har bodd i Trondheim så lenge at jeg blir starstruck av Snorre Valen.

IMAG0774Men alt er ikke fryd og gammen og kjendiseri med denne stolen. Bare se her:

IMAG0770Verdens kortste stolrygg. Prøv å len deg tilbake, og du kommer til å falle ned og skade deg. Kanskje brekke ryggen, til og med, og jeg hører rykter om at det er ganske alvorlig. Jeg har lang overkropp, så jeg ender med å lene meg framover som en slags bamse med for lite fyll når jeg sitter her. Det er verken særlig behagelig eller pent å se på. Jeg har da virkelig nok problemer, om ikke stolen skal ødelegge holdninga mi også. Du kan jo ta det som hverdagstrening, og sitte rett i ryggen uten støtte mens du drikker kaffen din, men det gidder ikke jeg. Jeg drar ikke på kafé for å trene. Heller tvert imot.

Stolen rett bak meg, hadde ikke samme problem:

IMAG0775Men så er det ikke den jeg anmelder, så det kan være det samme. Personen som satt på andre siden av bordet synes forresten jeg er tidenes rareste person nå. Jeg måtte ta bilde i denne vinkelen slik at han ikke trodde spørsmålet «Kan jeg ta bilde av stolen der?» var en unnskyldning for å snike meg til et bilde av ham.

Konklusjon: Pluss for at jeg kan dingle med bena, for tro meg, det skjer ikke ofte. Også pluss for buet rygg, som gjør den litt mer behagelig. Megaminus for at den buete ryggen er ubrukelig, siden den er for kort til å lene seg tilbake på. Også et lite minus for at den trenger en stang foran seg for at den sittende skal få hvile bena. Stoler burde i utgangspunktet klare seg uten hjelp, synes nå jeg.

Terningkast: 3

 

 

 

The worst cat

Jeg humrer meg nesten ihjel av den sida her, så jeg tenkte kanskje du også var interessert. Det er en samling bilder av en forferdelig katt. Høres kanskje ikke så morsomt ut, men tro meg, det er hysterisk. Og den oppdateres! Trykk og fnis, om du har tid: http://worstcats.tumblr.com/

Diakonissenes oblatmonopol

En av mine mest trofaste lesere inviterte meg med på gudstjeneste for noen uker siden. Hun er med i et kor som skulle synge ved en gudstjeneste på Zion helse- og veldferdssenter (eller gamlehjem, som vi kalte det før i tida). Jeg takket selvfølgelig ja, siden dette passer perfekt inn i Religionssnylting-konseptet mitt.

Fellesrommet var fullt av beboerne på Zion og medlemmer av Strinda menighet. Og meg og ei venninne, da. Gudstjenesten var veldig lik alle andre gudstjenester, men skilte seg ut på noen måter. En av tingene som gjorde at denne gudstjenesten var ulike andre, var en av beboerne på Zion, med rom inn mot fellesarealet. Rundt hele fellesarealet var det dører inn til beboernes rom. En av de som droppa å møte opp på gudstjeneste, valgte helle å høre på Justin Timerblake mens hun støvsugde rommet sitt. Døra sto på vidt gap, og lyden ble skrudd høyere og høyere, for å overdøve både gudstjeneste og ekstremt høylydt støvsuger. Men det var jo forfriskende med litt popmusikk melom all korsagen, forsåvidt. En annen måte denne gudstjeneste skilte seg fra andre, var at presten gikk rundt med nattverden. De få gangene jeg har vært på gudstjenester, har jeg ikke brukt å gå fram til presten under nattverden. Det føles litt vel snyltete å skulle spise deler av den guden man egentlig ikke tror på, selv for en religionssnylter som meg. Men her kom altså presten, og vet du hva? Jeg klarte ikke å takke nei til verken Jesu legeme eller blod. Og det var her jeg fant ut hva dette blogginnlegget må handle om. Jeg skulle jo egentlig skrive om hvor trivelig det var på Zion, med fin korsang, stort kakebord og gamle damer i utrolig fargerike og flotte klær, men jeg er redd det må vike for noe mye viktigere, nemlig nattverdoblater.

Jeg skjønner at poenget med å spise Jesu blod og legeme ikke er at det skal smake godt, men det får da være måte på. Har du smakt nattverdoblat i det siste? Jeg ble så overrasket over at noe i kjeksform kan smake så guffent at jeg søkte opp hvem som lager oblatene. Det viser seg å være Diakonissehusets oblatbakeri. Dette har de drevet med siden 1888, og har eneansvaret for å forsyne Den norske kirke, misjonen og andre kristne organisasjoner med oblater. MONOPOL, altså. På verdens kjipeste kjeks. Noen må ringe Dan Brown, for det her er krise. Og hva koster de? 1 krone pr. stykk. Det er for mye. Jeg lo høyt da jeg fant dette sitatet på bakeriets nettside:

Oblater er ferskvare og vi kan derfor ikke oppbevare store lager, men produserer etter bestilling. Normal leveringstid vil være to til tre uker. […] Oblatene må oppbevares mørkt og tørt. Sett gjerne eskene i en kakeboks. De bør ikke lagres for lenge.

Det er ikke lov å servere papp, og påstå at det er ferskvare som må oppbevares mørkt og kaldt i en kakeboks. Alle som har smakt på disse oblatene kjenner at det ikke er det minste tegn til fuktighet i dem. Det er så tørt. Helt fullstendig knusktørt. Og det er et hån mot alle verdens kakebokser å legge nattverdoblater i dem.

Oblatene lages på denne maskina:

nattverdoblatDere lurer ingen, diakonisser. Alle ser at det der er den ene veggen i ei pappeeske, trykt godt sammen og stemplet med Jesus.  Jeg foreslår at Den norske kirke spanderer på seg en stor hullemaskin og en pakke A4-ark. Der sparte dere de millionene.

Lena Dunham

Lena Dunham skrives om på alle blogger i hele verden for tida. Og jeg vil ikke være utenfor! For jeg liker Lena Dunham, jeg liker at hun har skrevet bok og jeg liker at hun har laget 12 videoer hvor hun svarer på spørsmål, som reklame for boka si.

Så hvis du får et rolig øyeblikk i helga, kan du høre på litt råd fra ei sjukt kul dame:

Religionssnylting: kapellene i Nidarosdomen

Jeg har vært i Nidarosdomen. Igjen. Denne gangen var jeg med på omvisning i noen av Nidarosdomens mange kapell, og det var skikkelig stas! For 150 kroner fikk jeg bli med en liten gruppe mennesker og en hyggelig guide rundt i veggene til Nidarosdomen. De trange trappene og mørke gangene var nok mer populært blant oss i gruppen som er under 1.80. Det kan virke som at frykt kan få den uheldige konsekvensen ekstremluft i magen, for det lukta sannelig fis der oppe. Heldigvis for bloggere som meg, viste det seg at det var lov å ta bilder. Tjohei! Som du ser var det ganske trangt:

IMAG0702

Vi fikk besøke Mariakapellet, Mikaelskapellet og Olavskapellet, som befinner seg i andre etasje og normalt ikke er tilgjengelig for besøkende.

Det første kapellet vi fikk se var det minste, og oppkalt etter Erkeengelen Mikael, som er kirkenes beskytter:

IMAG0700Alle tre kapellene hadde glassmalerier av Oddmund Kristiansen. Her har Oddmund laget veldig forståelige maleri av at Mikael slåss mot en drage (Satan) og veier sjelen ved dommedag. Det setter jeg pris på. Erkeengelen Mikael har i tillegg til et kapell, fått en bronsestatue helt øverst på nordre vestfronttårn. Den ble laget på 60-tallet, så statuen har passende nok ansiktet til Bob Dylan. Skaperen av statuen, Kristofer (ja, med en f) Leirdal, tok seg visse kunstneriske friheter. Mikaelskapellet ble visstnok brukt til å holde taler til folket som ikke fikk plass i kirka. Presten stilte seg i dette vinduet:

IMAG0698og sa hva enn han ville. Ekstrainfo fra guiden om å stå utenfor ei kirke: før i tida ble barn ofte døpt ute, fordi man ikke fikk gå inn i kirka før man ble døpt. Dette førte til mange dødsfall fordi det ble ansett som viktig at dåpsvannet var iskaldt, og presten pøste virkelig på med vann under dåpen, for å være på den sikre siden. Det er ikke spesielt heldig for spebarn i minusgrader. Og forresten: hvis du ser godt etter på prakteksempelet av et mobilbilde over her, så ser du at det er rett linje fra vinduet, ned til Olav Tryggvason og videre ned til Munkholmen. Forholdsvis fiffig.

Det neste kapellet vi snublet oss til, var Mariakapellet. Det var utrolig koselig

IMAG0704Her har Oddmund Kristiansen slått seg løs med abstrakt glassmalerikunst om livet til Maria. Han er, som Steinerskolen, inspirert av Goethes fargelære. Forstå det den som kan. Mariakapellet var ganske mye større enn Mikaelskapellet, ja her kan man til og med gifte seg, hvis man ikke har mer enn sånn 10 gjester. Det artigste med Mariakapellet var siderommene,  på hver side av glassmaleriene. Der var det små rom som ble kalt enmannskapell. I enmannskapellet på høyre side var det satt fram litt ekstra kos:

IMAG0707Jeg liker å tro at en prest har sendt snap med emneknaggen #rødtiglasset herifra.

I det siste kapellet, Olavskapellet, har Oddmund fortsatt med den abstrakte stilen, men med innslag av litt mer forståelige malerier knyttet til Olav  den hellige og slaget ved Stiklestad:

IMAG0714Over ser du ett av vinduene, som viser store røde tungeløse munner, fordi Olav den hellige var kjent for å skjære av tungene til folk. Sjarmerende kar, det der. I dette kapellet var de litt hemmelige enmannskapellene gjemt oppe på veggen på hver side av maleriene, så man måtte klatre opp den første biten med stige. Enda mer stas!

IMAG0709

Vi fikk se noen kapeller i første etasje også, men ærlig talt, det er for kjedelig å skrive om. De kan jo alle se. Men vi kan ikke avslutte før jeg har svart på de faste Religionssnyltingsspørsmålene!

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Nei. Du må  betale 150 kroner for å bli med på noe som ikke inkluderer kake. Kjipt. Du kan riktignok kjøpe en vaffel i kafeen før eller etter omvisning, men det koster 25 kroner for ETT HJERTE. Det er sørenmeg sjukt.

2) Er folkene hyggelige?

Veldig hyggelige! Selv om enkelte slet litt med luft i magen. Og du kan jo satse på å bli med en like hyggelig gruppe som meg. Guiden var morsom og kunne svare på de merkeligste spørsmål.

3) Synges det fine sanger?

Ingen musikk. Det hadde vært utrolig fint om det var musikk, når jeg tenker meg om. Tenk å stå i veggen på Nidarosdomen og høre på orgelet.

4) Er lokalet trivelig?

Triveligere blir det ikke. På en litt skummel og spennende måte.

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Det er både umulig og ulovlig. Men ærlig talt, når du betaler 150 kroner for å være med på noe så stikker du ikke av.

Konklusjon: dra på kapellomvisning i Nidarosdomen. Det er skikkelig kult!

Jeg har tid til å jogge rundt

Jeg er sjuk. Det liker jeg ikke. Mulig dette er noe av grunnen til at jeg nå kommer med et grinete innlegg. For noen dager siden måtte jeg og febersvetten min på butikken. På vei ned bakken, ble jeg møtt av mengder med svette 40-åringer som løp mens de kastet plastkopper vilt rundt seg. Det viste seg at Trondheim triatlonklubb hadde lagt deler at triatlonet sitt til Bakklandet, med svingen ved huset mitt som drikkestasjon. De brukte fortauet som løpebane, og ble ekstremt oppgitt over at vanlige mennesker våget å bruker fortauet til å gå på, når triatlonklubben helt tydelig hadde markert med hvit spray at dette var deres løpebane. Alle uten tights måtte vandre ut i veien, for biler føltes mye mindre truende enn senete menn med pulsklokke.

Det gjør meg så rasende. Ikke fordi jeg hater triatlon, men fordi det forventes at denne typen ekstremtrening skal imponere meg. Jeg burde visst forstå hvorfor det er viktigere at Kåre på 47 får løpe i rett linje enn at jeg får gå trygt på fortauet til butikken. Men det går jeg ikke med på. Mulig Kåre har trent lenge til dette triatlonet, men det at Kåre aldri kan levere barna sine i barnehagen fordi han må løpe 1 mil hver morgen før jobb gjør meg ikke imponert, det gjør meg oppgitt. 

Hvorfor er det så imponerende med folk som jobber kjempehardt for å bli best i én ting? De bruker jo store deler av livet sitt på denne ene tingen, for guds skyld. Det er galskap. Kjedelig galskap som har spredt seg blandt folket i rasende fart. Plutselig skal alle bli best. Noe jeg har blitt advart mot skremmende ofte nå som jeg er ny lærer, er foreldre med ambisjoner om Champions League for gutta sine. Fotball over skole. Det er så absurd at jeg blir helt svimmel.

Det kan da umulig være bare jeg som er lei av at nyhetene utsettes på grunn av fotballkamper, at Birken kan settes på CV-en som en relevant prestasjon for konsulentbransjen, og at avisene fortsatt skriver saker om at en skiløper kjørte i fylla i mai. Jeg vil bare påpeke at mai er 3 måneder siden. Det er nok nå, Adressa

Men det her betyr ikke at jeg hater idrett. Jeg kan godt kose meg med en RBK-kamp og blir kjempeglad når Johaug vinner et skiløp. Jeg mener likevel det er fullstendig absurd å se på disse menneskene som forbilder. For ikke nok med at det høres ekstremt kjedelig ut, men det er også imponerende egoistisk å vie livet sitt til seg selv og denne ene hobbyen. Et forbilde burde da vel være alt annet enn en person som bruker store deler av  livet sitt på å dyrke seg selv. Idretsstjerner er ikke forbilder. Sykepleiere er forbilder.  

Med fare for å høres ut som Per Fugellis ekko, vil jeg slå et slag for å være gjennomsnittlig. Selv om jeg ikke er hobbyekspert, vil jeg påstå det er sunt og bra med mer enn én hobby. For meg høres det mye mer fornuftig ut å være helt ok i innebandy, baking og spikking, enn å bruke all fritid på å forberede deg til neste maraton. Og jada, jeg vet det er sunt å trene. Men du lever nok akkurat like lenge om knærne dine slipper den 6. løpeturen på asfalt i uka, skal du se. Jeg jogger litt selv, og kan informere om at det er fullt mulig å løpe uten forventninger om at andre mennesker på fortauet skal flytte seg fordi jeg har mål å nå og mennesker å slå. Jeg har tid til å jogge rundt. 

 

Det er bilde av deg!

Du sitter i dette øyeblikk og leser bloggen til en superkjendis. I hvert fall bloggen til en person som har vært i VG. Så hvis du er skikkelig kjip kan du bytte ut superkjendis med agurknytt, men ærlig talt, du er da snillere enn som så. Siden jeg ikke leser VG selv (eller Dagbladet. Jeg blir altfor frista til å trykke på saken om mannen som mista penis da han snubla i handleposten til Ryan Gosling, så da er det bedre å bare kutte ut avisene) ble jeg tipsa av ei venninne, som skrev

Det er bilde av deg! http://www.vg.no/forbruker/reise/reisereportasjer/sommerferie-i-gamledager/a/23268722/.
Ganske dårlig et, men bilde er bilde

Sekundene fra jeg leste det der til jeg fikk åpnet saken, gir overraskende god tid til å se for meg ekstremt stygge bilder av meg selv. Dobbelthaker og skjelende øyne fløy rundt i hodet mitt. Takk for midlertidig ekstrempanikk og innsyn i hvor forfengelig jeg faktisk er, Siv. Det viser seg at Siv mener et dårlig bilde av meg, er et bilde hvor jeg nesten ikke vises:

Saken er om Historisk Ferieskole på Folkemuseet, hvis du er interessert i sånt. Nå skal jeg gå ut og gi noen autografen min. Det vil de nok sette pris på når de hører om det bildet der.