Jeg kjøpte meg en boken «Is Everyone Hanging Out Without Me?» av Mindy Kaling i sommer. Uheldigvis var den ganske kjedelig, noe som er litt rart, siden Mindy Kaling egentlig er hysterisk morsom. Men jeg fant noe jeg likte som jeg vil dele med deg.

Men først: en innrømmelse. Jeg har lenge vært en av de som sier de er dårlige med navn. Ja, ofte lagt på litt ekstra og sagt at jeg er uvanlig dårlig med navn, og kommet med skrekkeksempel fra min historie som person som aldri husker navn.

Nå skal det derimot bli andre boller, for i Kalings bok fant jeg et sitat som fikk meg til å innse at jeg har vært en dust. Det her er jo så sant:

“I don’t think it should be socially acceptable for people to say they are “bad with names.” No one is bad with names. That is not a real thing. Not knowing people’s names isn’t a neurological condition; it’s a choice. You choose not to make learning people’s names a priority. It’s like saying, “Hey, a disclaimer about me: I’m rude.”

Så de nå av skal jeg bli flinkere. For jeg er ikke slem.