Kategori: Trondheim

Tyholt er det nye Bromstad, kiiiiiiiies

Jeg har bodd 9 år i kollektiv. Det er lenge. Nå som jeg er 28 merker jeg at det er på tida å prøve å bo et sted uten å forholde meg til så mange mennesker.  Kollektivlivet har vært fint, men nå skal jeg flytte. Flytte! Jeg gleder meg helt sjukt til bare å forholde meg til én person. På Tyholt. Tyholt er det nye Bromstad, kiiiiiiiies.

Her er en liste over ting jeg gleder meg til å gjøre nå som jeg ikke lenger skal bo i kollektiv:

  • Bruke krydder fra krydderhylla uten å bekymre meg for at det har stått der i ca. 10 år
  • Slippe å ta med tannkosten fra badet om morgenen når jeg skal spise frokost, av frykt for at noen i kollektivet velger å dusje en halvtime når jeg skal pusse tennene
  • Invitere hvem jeg vil når jeg vil, uten å spørre noen om det er greit først
  • Aldri mer forholde meg til vaskelister
  • Spille musikk når jeg vil
  • Bruke steikeovnen når jeg vil
  • Sette fram kopper og kar på kjøkkenet uten å være redd for at det knuser på mystisk vis
  • Vite hvem jeg skal skule på hvis det ikke er vasket opp etter middag.
  • Gå i så lite klær jeg vil når som helst!
  • Se hva jeg vil på TV uten å bli flau ( Hello «Drømmen om landsbygda»-maraton)
  • Sove så lenge jeg vil i helgene, uten å bli flau når jeg rusler ut på badet og møter på samboere i treningsklær som har vært ute og mosjonert i flere timer

Siden den lista der fikk meg til å virke som verdens kjipeste menneske, vil jeg nå prøve å veie opp ved å lage ei liste over hva jeg kommer til å savne:

  • Det utrolig koselige rommet mitt på Bakklandet. For seriøst, det er så koselig. Store vinduer, lavt under taket, sovekrok, knirkete gulv og gigantiske rosebusker utenfor vinduet som lever selv om jeg har klipt dem i stykker flere ganger i året.
  • Det gigantiske runde bordet på kjøkkenet, som har en ekstremt harry men også fryktelig praktisk snurreskive på midten.
  • Å kunne gå opp på kjøkkenet og skravle når som helst, fordi det alltids er noen hjemme
  • Seng på kjøkkenet
  • Lære om ting jeg aldri hadde visst noe om hvis jeg ikke bodde med folk som driver med karate, elsker sykling, tror på ånder, tar impulsive turer til plastiske kirurger, kan alt om TV-serier eller er soppeksperter. Takk for det, dere.
  • Få det aller beste kallenavnet jeg noensinne har fått, Tonyeh West, helt uten grunn
  • Dele strømregninga på 5
  • Ha mitt eget rom hvor jeg kan sette fram så rare lamper jeg bare vil, uten at jeg burde ta hensyn til at andre ikke har samme lampesmak som meg (hei Knut)
  • Ha mitt eget rom hvor jeg kan henge opp så mange og store veggtepper jeg bare vil, uten å ta hensyn til andres veggteppehat (hei igjen, Knut)
  • Miste muligheten til å bli så inspirert av The Bloggess at jeg kjøper den utstoppa beveren på Sirkulus og setter den fram på rommet mitt. Er det egentlig lov å hate både veggtepper OG utstoppa dyr? Ganske sikker på at man må velge.
lampe

Farvel, rare lampe

 

veggteppe

Knut vet det ikke ennå, men du skal nok få flytte inn på Tyholt med meg du også, verdens fineste veggteppe

Nå er det altså snart Tyholt som gjelder. Si fra hvis du vil komme på middag!

 

 

Religionssnylting: kapellene i Nidarosdomen

Jeg har vært i Nidarosdomen. Igjen. Denne gangen var jeg med på omvisning i noen av Nidarosdomens mange kapell, og det var skikkelig stas! For 150 kroner fikk jeg bli med en liten gruppe mennesker og en hyggelig guide rundt i veggene til Nidarosdomen. De trange trappene og mørke gangene var nok mer populært blant oss i gruppen som er under 1.80. Det kan virke som at frykt kan få den uheldige konsekvensen ekstremluft i magen, for det lukta sannelig fis der oppe. Heldigvis for bloggere som meg, viste det seg at det var lov å ta bilder. Tjohei! Som du ser var det ganske trangt:

IMAG0702

Vi fikk besøke Mariakapellet, Mikaelskapellet og Olavskapellet, som befinner seg i andre etasje og normalt ikke er tilgjengelig for besøkende.

Det første kapellet vi fikk se var det minste, og oppkalt etter Erkeengelen Mikael, som er kirkenes beskytter:

IMAG0700Alle tre kapellene hadde glassmalerier av Oddmund Kristiansen. Her har Oddmund laget veldig forståelige maleri av at Mikael slåss mot en drage (Satan) og veier sjelen ved dommedag. Det setter jeg pris på. Erkeengelen Mikael har i tillegg til et kapell, fått en bronsestatue helt øverst på nordre vestfronttårn. Den ble laget på 60-tallet, så statuen har passende nok ansiktet til Bob Dylan. Skaperen av statuen, Kristofer (ja, med en f) Leirdal, tok seg visse kunstneriske friheter. Mikaelskapellet ble visstnok brukt til å holde taler til folket som ikke fikk plass i kirka. Presten stilte seg i dette vinduet:

IMAG0698og sa hva enn han ville. Ekstrainfo fra guiden om å stå utenfor ei kirke: før i tida ble barn ofte døpt ute, fordi man ikke fikk gå inn i kirka før man ble døpt. Dette førte til mange dødsfall fordi det ble ansett som viktig at dåpsvannet var iskaldt, og presten pøste virkelig på med vann under dåpen, for å være på den sikre siden. Det er ikke spesielt heldig for spebarn i minusgrader. Og forresten: hvis du ser godt etter på prakteksempelet av et mobilbilde over her, så ser du at det er rett linje fra vinduet, ned til Olav Tryggvason og videre ned til Munkholmen. Forholdsvis fiffig.

Det neste kapellet vi snublet oss til, var Mariakapellet. Det var utrolig koselig

IMAG0704Her har Oddmund Kristiansen slått seg løs med abstrakt glassmalerikunst om livet til Maria. Han er, som Steinerskolen, inspirert av Goethes fargelære. Forstå det den som kan. Mariakapellet var ganske mye større enn Mikaelskapellet, ja her kan man til og med gifte seg, hvis man ikke har mer enn sånn 10 gjester. Det artigste med Mariakapellet var siderommene,  på hver side av glassmaleriene. Der var det små rom som ble kalt enmannskapell. I enmannskapellet på høyre side var det satt fram litt ekstra kos:

IMAG0707Jeg liker å tro at en prest har sendt snap med emneknaggen #rødtiglasset herifra.

I det siste kapellet, Olavskapellet, har Oddmund fortsatt med den abstrakte stilen, men med innslag av litt mer forståelige malerier knyttet til Olav  den hellige og slaget ved Stiklestad:

IMAG0714Over ser du ett av vinduene, som viser store røde tungeløse munner, fordi Olav den hellige var kjent for å skjære av tungene til folk. Sjarmerende kar, det der. I dette kapellet var de litt hemmelige enmannskapellene gjemt oppe på veggen på hver side av maleriene, så man måtte klatre opp den første biten med stige. Enda mer stas!

IMAG0709

Vi fikk se noen kapeller i første etasje også, men ærlig talt, det er for kjedelig å skrive om. De kan jo alle se. Men vi kan ikke avslutte før jeg har svart på de faste Religionssnyltingsspørsmålene!

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Nei. Du må  betale 150 kroner for å bli med på noe som ikke inkluderer kake. Kjipt. Du kan riktignok kjøpe en vaffel i kafeen før eller etter omvisning, men det koster 25 kroner for ETT HJERTE. Det er sørenmeg sjukt.

2) Er folkene hyggelige?

Veldig hyggelige! Selv om enkelte slet litt med luft i magen. Og du kan jo satse på å bli med en like hyggelig gruppe som meg. Guiden var morsom og kunne svare på de merkeligste spørsmål.

3) Synges det fine sanger?

Ingen musikk. Det hadde vært utrolig fint om det var musikk, når jeg tenker meg om. Tenk å stå i veggen på Nidarosdomen og høre på orgelet.

4) Er lokalet trivelig?

Triveligere blir det ikke. På en litt skummel og spennende måte.

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Det er både umulig og ulovlig. Men ærlig talt, når du betaler 150 kroner for å være med på noe så stikker du ikke av.

Konklusjon: dra på kapellomvisning i Nidarosdomen. Det er skikkelig kult!

Slappfisen

77daf0c6-fd0b-4c73-b4a2-f6a34e64b78a

Plutselig slo det meg at du kanskje ikke har satt deg godt nok inn i den trønderske kulturarven til å vite at Peter Schön har en sang hvor han hetser Bromstad Billionaires (Trondheims store rap-stolthet). Siden dette skjedde for to år siden, er det jo veldig flaut for deg om du ikke har fått det med deg. Heldigvis kjenner du meg, som nå skal informere deg om en av de viktigste kranglene i norsk musikkhistorie. Peter sparer ikke på kruttet, skal jeg si deg. Han sier SKIKKELIG slemme ting, som «slappfis», «jævla sinke» og «folk syns du stinke». Drøyt. Her har du sangen, hvis du vil høre:

Selve hetsingen av Bromstad Billionaires kommer ca. 1:30 ut i sangen, hvor han sier:

Tam som et lam og du e lætt å bank, to stykk Bromstad med ækkel stank
Kjenne en fra østsia, han het Frank. Digga Billionaires og fikk grisebank.
Og du e lætt å bank om du høre på den dritten.
Dæm knulle ræva og dæm sprer sæ rundt med smitten.
Dæm finn itj fræm te klitten, men gjør sæ jævlig tøff.
Ræppe med sånn stemme, men d e itj Nasse Nøff.
Du sjer dæm e en bløff når dæm gjømme sæ for mæ, for æ står hær og e bra for dæ
[…]
Bromstad Billionaires, Bromstad, who cares

POW! Der fikk de den, liksom! Og jeg tenker det svir. Peter er ekstremt lei av folk som ikke har god personlig hygiene, og tøffer seg uten å vite hvor klitoris er. De fleste vil nok være enige med Peter om det. Vil du vite hvilken Bromstad Billionaires-sang han gjør litt ekstra narr av ved å sitere den? Ja, selvfølgelig vil du det, dette er jo kjempespennende! Så her er den. En av mine personlige favoritter, må jeg innrømme: Bromstad Billionaires med «Lætt å bank»

Blogging på tog, kis. Dette er framtida.

Jeg sitter på toget. Igjen. Men denne gangen er det ikke på grunn av pendling, men fordi jeg har vært i Oslo de siste dagene. Jeg var så heldig at jeg fikk sitte på med bil opp til Dombås, så det er ikke lange biten jeg skal ta tog. Vi kom til Dombås et kvarter før toget gikk, så da hadde jeg litt tid til å more meg på venterommet.

Først så jeg litt på kunstutstillingen

IMAG0284

Så viste det seg at jeg fant den perfekte anledning til å prøve favorittsittestillingen til kvinner på 80-tallet: skreving. Jeg hadde nemlig ikke noe annet valg da jeg skulle bygge meg et lite legohus ved dette bordet:

IMAG0282

Et bilde av at jeg sitter og bygger hadde kanskje vært å foretrekke, men når man er alene er det vanskelig å få til. Etter et par forsøk, innså jeg nemlig at når man prøver å ta bilde av at man sitter som ei 80-talls-dame, så ser det samtidig ut som man prøver å ta bilde av skrittet sitt. De to karene som kom inn for å varme seg på venterommet var ikke imponerte.

Lampemaker

Jeg har blitt lampemaker! Eller, jeg har blitt en person som kjøper en gammel lampefot og en gammel lampeskjerm, surrer litt garn på lampeskjermen og setter det sammen til ei lampe. Så bruker jeg noen uker på å kjøpe lyspære, men SÅ blir lampa ferdig. Jeg synes den ble akkurat passe rar. Og ja, skjermen er opp ned. Det gikk ikke an å sette den på riktig vei, så da får jeg heller late som at det der var planen min hele veien. Ganske sikker på at det er slik alle lampemakere jobber.

IMG_8876 (2)

Som du ser har jeg også pynta til jul med ei appelsin med nellik. Jeg er litt bekymra for at den kommer til å bli hvit og ekkel før julaften, men alle andre gjør jo også dette, så da får vi stå sammen i å ha gamle appelsiner som lukter vondt i vinduet.  Han mannen som står på venstresida der, er forresten Arne Jonsvatn, laget av lillebroren min.  Hvis du er heldig skal du få høre historien om Arne Jonsvatn en gang.

Blir det knust skalle eller lårhalsbrudd?

I dag var det is på gata i Trondheim, og jeg hadde på meg sommersko. Nå er vi der! Sesongen hvor jeg gang på gang faller så lang jeg er, kombinert med ukontrollerte jentehyl. Det er bare å glede seg, spesielt hvis du bor i Trondheim. Eller, ikke hvis dette er året hvor jeg faktisk brekker lårhalsen. Da blir jeg nok eksepsjonelt sytete. Vi vet alle at det kommer til å skje, spørsmålet er bare når.

Vinsjan på kaia

I 10 uker fremover er jeg deltaker på et sangkurs for folk som ikke kan synge. For det kan jeg ikke. Synge, altså. Det viser seg at alle de andre som ikke kan synge i Trondheim er over 50. Eller så er ikke  kurs noe man starter med før barna har flyttet ut (ei av damene på kurset skapte spontan applaus da hun fortalte at yngstesønnen hadde flyttet ut samme dag som kurset startet). Men altså, jeg koser meg likevel, jeg.

Første sang vi lærte var «Vinsjan på Kaia». Den glemte jeg helt å øve på, og jeg husket ikke at vi hadde fått sanglekse før jeg satt på toget (jeg ER så lei av tog) på vei rett  fra Levanger til sangkurs. Jeg ble sittende og  vurdere om det var mulig å finne et sted på toget hvor jeg kunne synge uten å bli hørt og/eller sett rart på, og kom frem til at do var mitt beste alternativ. Da jeg gikk ut til doen, satt det en gruppe gutter rett utenfor døra, og vet du hva? Jeg er ikke så tøff at jeg setter meg på do og synger «Vinsjan på Kaia» med en gjeng tenåringer utenfor.

Så fra nå av skal jeg øve hjemme, og det setter nok de andre fire i kollektivet pris på. Leksa til neste gang er «Den Finast Eg Veit» av Hellbillies og Trond-Viggo Torgersens «Tenke Sjæl», så nå kan det vel ikke bli særlig mye triveligere på det kurset.

Overlev blåbærturen, del 2

Husker du sist jeg var på bærtur med mamma og ga livsviktige tips om hvordan du overlever en blåbærtur? Vel, nå har vi vært på tur igjen, denne gangen også med Taiva.

Ja, det der er tommelen min nederst i høyre hjørne. Jeg kan det der med å gjøre mobilbilder så dårlige som mulig

Ja, det der er tommelen min nederst i høyre hjørne. Jeg kan det der med å gjøre mobilbilder så dårlige som mulig

Turen startet med fullstendig sprø oppførsel, da verken jeg eller mamma kom i støvler. Hun hadde derimot skinnsko, og fnøys av tøyskoene mine, der vi ruslet opp i Estenstadmarka. Heldigvis hadde jeg med hjemmelaget lefse, så hun godtok meg fortsatt som både menneske og datter. Det var riktignok nære på at hun gjorde meg arveløs da hun oppdaget at jeg hadde glemt bærbøtte og vi måtte stoppe på butikken og kjøpe plastbeger. Det skal aldri skje igjen, mamma, jeg lover.

IMAG0676

 

Hvis du ikke har lest innlegget med tipsene for blåbærturoverlevelse (det burde du, med mindre du vil dø) kan jeg informere deg om at det ikke under noen omstendigheter er anbefalt å dra på blåbærtur uten støvler. I hvert fall i følge mamma. Spesielt ikke hvis du drar sammen med noen og ender opp bak dem på stien. Det er som å be om å bli angrepet av blåbærturens største fare: huggormen. Han biter nemlig nr. to i rekken av folk, spesielt de med tøysko. All blåbærturfornuft tilsier at jeg skriver dette innlegget fra sykehuset, hvor jeg ligger som en blodpøl etter å ha blitt bitt hundretusenvis av ganger. Men slik er det faktisk ikke. Jeg sitter på rommet mitt, frisk og rask (vel, så rask som jeg kan være den uka her), uten et eneste bitt.

Hvordan i alle dager har vi klart det? Jo, vi fant ikke blåbær. Og null blåbær fører til mindre vasing i skog, og færre huggormbitt. Det er jo ganske rart at det ikke var noe bær, siden skogen bruker å være stappfull på denne tiden, men til min og mammas store frustrasjon hadde våre verste fiender vært der før oss. Her snakker vi grusomme mennesker. Virkelig bunnen i bøtta av tobeinte skapninger. Jeg mener selvfølgelig folk med bærplukkere. De hadde røsket med seg det som var av både blader og bær så langt øyet kunne se.

IMAG0689

Bortsett fra øynene til Taiva. Hun ELSKER blåbær. Så mens jeg og mamma gikk og forbannet bærplukkerfolket og pønsket ut hvilke trær vi skulle sette oss i med luftpistol neste år, løp Taiva rundt og gnafset i seg de siste bærene. Og vet du hva som skjer hvis man spiser for mye blåbær? Det kunne mamma fortelle om da jeg filmet Taiva uten at mamma visste om det. Jeg har selvfølgelig spurt om lov før jeg deler mammas visdomsord med deg (det er ganske lavt, forresten):

Så da vet du det, god tur!

Jeg er ingen fange, jeg er en snill forbryter

IMAG0669

Vet du hva det her er? Det er en rapp. Skrevet av meg. For i dag har jeg vært på rapp-kurs. Ja, du leste rett. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble det i dag arrangert kurs i rapp av Gode Ord Dør Sist. Det er disse to:

GODS

Det var obligatorisk oppmøte for alle PPU-studenter. For å bli lærer er det nemlig ikke nok å gå gjennom de klassiske bli kjent-oppgavene som synging, skuespill, dansing og oppgaver kun konstruert for at vi skal stå for nært/løfte/kna eller ta på hverandre. Nope, vi må lære oss å rappe. Vi måtte gjennom rapens historie, tenkeskriving, presskriving, bevegelse til musikk, og ikke minst fremføring. Nå virker det kanskje som om jeg synes det her er bare tull og tøys. Og joda, nå som jeg har fått det på avstand så er det jo i grunnen det. Men jeg skal ærlig innrømme at da jeg satt i et lite rom med en gruppe halvkjente medstudenter, og to kule karer i store bukser ba meg skrive en rap med dundrende bass som rytme, da var det dritskummelt. Det er greit nok at jeg skriver stygt, men så stygt som på bildet over skriver jeg ikke. Det der er frykt i håndskrevet form. GODS-gutta er så skumle at ingen helt fikk seg til å le eller fjase. Vi satt der alle i blodig alvor og skrev så blekket spruta, i et desperat forsøk på å finne enderim og rytme. Og siden du ikke fikk høre og se meg fremføre den (nei, det kommer ALDRI til å skje igjen), så  får du heller lese hvor utrolig elendig jeg er på å skrive tekst som er mulig å rappe. Ordet vi fikk som skulle inspirere oss til å skrive var «fange». Vi kan vel trygt si at jeg, og den filosofiske fjerdeklassingen som jeg tydeligvis har inni meg, kunne vært flinkere. Hvis du finner en rytme hvor det er mulig å rappe «Jeg er ingen fange, jeg er en snill forbryter» til, må du gjerne ha minikonsert for meg. Og ja, «typer» og «forbryter» rimer. Deal with it.

Hvis du vil høre noe av mine rap-mentorer, kan du trykke her:

Mjuke monumentar

Jeg bruker verdifulle feriedager i Trondheims mange gallerier, hvor jeg skeptisk lusker rundt og skuler og fnyser. Er det ikke sånt man har sommeren til, da? Denne gangen gikk turen til Trøndelag senter for samtidskunst. Der var det bare én utstilling med to kunstnere som begge visstnok retter skarpe blikk på vår tid med maleriene og skulpturene sine. Den ene er Francis Enebeli som er fra Nigeria, men har bodd i Norge de siste 20 årene. På lappen jeg fikk av ei koselig jente som satt ved døra, står det at han er en dramatisk og ekspressiv maler som benytter seg av sterke naivistiske elementer i sine figurative malerier. Han skildrer situasjoner fra samtiden med et kritisk blikk. Den andre kunstneren var Anne Biringvad. Hun lager skulpturer hvor hun bruker gamle broderier, prydsøm og annet håndarbeid som hun mener vi forbinder med umoderne husflid. Gjennom skulpturene vil hun ta prydsømmen tilbake ved å billedgjøre hva som går tapt i vårt konsumsamfunn.

Jeg synes det var strålende å få en informativ lapp så jeg visste hva i all verden det var jeg så på. Men så var det denne kunsten, da. Du kan jo få se selv før jeg forteller hva jeg synes. IMG_8460Dette er det meste av utstillingen. Bilder, tepper og puter. Jeg starter med Anne Biringvad. Jeg er redd jeg ikke er helt med på prosjektet hennes. Hun kritiserer dagens samfunn for å ikke sette pris på den typen håndarbeid som hun har lagt i en haug på gulvet. Nå er det mulig jeg er litt preget av å bo på Bakklandet, men de putene og teppene der er jo overalt og elsket av mange, er de ikke? Skydsstasjonen er jo rene prydsømutstillingen. Hadde utstillingen vært en kamp for å ta lavalampa tilbake, hadde jeg i det minste vært enig i at dette er noe folk verken setter pris på eller har hjemme lenger. Anne utfordrer også grensen for hva jeg er villig til å se på som en skulptur.

IMG_8482Dette er for så vidt greit. Det er puter stukket på enorme nåler eller strikkepinner, eller noe. Det er fargerikt og selv om jeg blir overveldet av følelsen at alle kan klare det her, så vet jeg at jeg må skjerpe meg, for alle har jo ikke gjort det. Vi kom ikke på det, og da kan vi heller ikke selge statuen «Mjuke monumentar» for 64 000 kroner på galleri.

Dette, derimot:

IMG_8479Hvis det der er en statue er sofakroken til farmor verdt sjukt mye penger. Det blir for tøysete, rett og slett. Det er puter på gulvet.

Utstillingen til Anne fortsatte i kjelleren. Der kunne man gå inn i et helt mørkt rom og se på en videoinstallasjon, som var en dame som sang mens hun trakk hendene sine opp lårene sine og endte med å folde dem. Siden jeg holdt på å kjede meg ihjel der nede i mørket alene, underholdt jeg meg selv ved å filme. Så skulle du ha lyst til å kjede deg (det er sunt!) så må du bare trykke play:

Så har vi han Francis, da. Her er det helt tydelig at det er jeg som har et problem. Francis er nok helt sikkert kjempeflink, han, men jeg klarer ikke å ta det alvorlig når det blir så tydelig som dette:

IMG_8474IMG_8473Så…jeg har fortsatt litt å jobbe med når det kommer til kunstforståelse. Den kommer nok snart, skal du se.