Det som kan skje når man kjenner meg, er at man blir dratt med på litt merkelige ting. Som å se en naken Else Kåss Furuseth bli smurt inn i lapskaus, bli latterliggjort av pensjonerte leger på museum, eller ende opp oppunder taket i Nidarosdomen. I helga var jeg i Norges hjerte,  eller Cor Norvegiae, om du vil høres ut som du kan latin (særlig at du kan det), Nidarosdomen.  Det var Ole som ble dratt med denne gangen, da jeg fikk for meg at jeg skulle opp i stillaset som er satt opp inne i kirka. Der skulle jeg ta flotte bilder, lære masse, og kose meg, var planen. Det gjorde jeg også, til en viss grad. Problemet er bare det at jeg har en aldri så liten (ny) høydeskrekk, som slo ut for fullt mens jeg stabbet meg oppover stillastrappene. Den lekre hjelmen vi fikk utdelt fikk meg ikke til å føle meg ekstremt mye tryggere, der stillaset svaiet (hyperbole er ikke min greie) og STEINgulvet ble lenger og lenger borte. Heldigvis var vi kun 3 stykk pluss guiden, så det var mer enn nok plass til å desperat gripe etter alt det var mulig å holde seg i, uten at jeg kastet noen over kanten. I tillegg til meg og Ole, gikk vi sammen med en mann i 50-årene som har fått kongens fortjenestemedalje for å drive jernvareforretning i over 45 år. Han vant konkurransen i å se kulest ut med hjelm.

Min nye venn høydeskrekken resulterte i crappy bilder. Bare se her:

Det er vanskelig å få med noe mer når kroppen stivner hvis man nærmer seg kanten. På det siste bilde ser du at jeg har gått bittelitt lenger ut, men da skjelver jeg jo sånn på hånda at det er helt uklart.

Heldigvis var jeg mye flinkere til å ta bilder andre veien, med ryggen mot den sikre døden. Ser du hva det her er, eller?

Rosevinduet. For jeg sto sørenmeg rett bak det, der oppe i stillaset. Og én ting til: jeg fikk ta på det. Ta på rosevinduet. Så da er det vel liten tvil om at jeg herved er den kuleste personen du kjenner. Hvis du ser på bildet øverst i midten, ser du at de har satt inn noe juks. Det skal stå der til de har fått byttet ut den delen som ble ødelagt da noen sparket en fotball gjennom vinduet. Bra jobba.

Visste du forresten at de skulle droppe rosevinduet da Nidarosdomen skulle gjenreises i 1930? Det ville ikke bispinne Marie Gleditsch ha noe av, så hun bestemte at rosevinduet skulle bli norske kvinners løft i det store arbeidet. Vinduet kostet 150 000 kroner (de må bruke ingredienser som gull og uran(!) for å få til de riktige fargene), og de klarte jammenmeg å samle inn over 180 000. Hvordan? Ved å selge broderier, bakst, duker og klær og sånt. Derfor kalles vinduet  for verdens største husmorvindu. Superkoselig! Og Marie Gleditsch har, som eneste kvinne i kirka,  fått seg en aldri så liten takk:

Siden denne lille inngraveringen står sånn ca. 10 meter oppe på veggen på høyresiden i kirka, gjelder det å gripe sjansen og få vist den frem nå, siden ingen kommer til å legge merke til det før det settes opp et stillas igjen. Uansett: bra jobba, norske kvinner! Takk.