Kategori: Trondheim

Overlev blåbærturen, del 2

Husker du sist jeg var på bærtur med mamma og ga livsviktige tips om hvordan du overlever en blåbærtur? Vel, nå har vi vært på tur igjen, denne gangen også med Taiva.

Ja, det der er tommelen min nederst i høyre hjørne. Jeg kan det der med å gjøre mobilbilder så dårlige som mulig

Ja, det der er tommelen min nederst i høyre hjørne. Jeg kan det der med å gjøre mobilbilder så dårlige som mulig

Turen startet med fullstendig sprø oppførsel, da verken jeg eller mamma kom i støvler. Hun hadde derimot skinnsko, og fnøys av tøyskoene mine, der vi ruslet opp i Estenstadmarka. Heldigvis hadde jeg med hjemmelaget lefse, så hun godtok meg fortsatt som både menneske og datter. Det var riktignok nære på at hun gjorde meg arveløs da hun oppdaget at jeg hadde glemt bærbøtte og vi måtte stoppe på butikken og kjøpe plastbeger. Det skal aldri skje igjen, mamma, jeg lover.

IMAG0676

 

Hvis du ikke har lest innlegget med tipsene for blåbærturoverlevelse (det burde du, med mindre du vil dø) kan jeg informere deg om at det ikke under noen omstendigheter er anbefalt å dra på blåbærtur uten støvler. I hvert fall i følge mamma. Spesielt ikke hvis du drar sammen med noen og ender opp bak dem på stien. Det er som å be om å bli angrepet av blåbærturens største fare: huggormen. Han biter nemlig nr. to i rekken av folk, spesielt de med tøysko. All blåbærturfornuft tilsier at jeg skriver dette innlegget fra sykehuset, hvor jeg ligger som en blodpøl etter å ha blitt bitt hundretusenvis av ganger. Men slik er det faktisk ikke. Jeg sitter på rommet mitt, frisk og rask (vel, så rask som jeg kan være den uka her), uten et eneste bitt.

Hvordan i alle dager har vi klart det? Jo, vi fant ikke blåbær. Og null blåbær fører til mindre vasing i skog, og færre huggormbitt. Det er jo ganske rart at det ikke var noe bær, siden skogen bruker å være stappfull på denne tiden, men til min og mammas store frustrasjon hadde våre verste fiender vært der før oss. Her snakker vi grusomme mennesker. Virkelig bunnen i bøtta av tobeinte skapninger. Jeg mener selvfølgelig folk med bærplukkere. De hadde røsket med seg det som var av både blader og bær så langt øyet kunne se.

IMAG0689

Bortsett fra øynene til Taiva. Hun ELSKER blåbær. Så mens jeg og mamma gikk og forbannet bærplukkerfolket og pønsket ut hvilke trær vi skulle sette oss i med luftpistol neste år, løp Taiva rundt og gnafset i seg de siste bærene. Og vet du hva som skjer hvis man spiser for mye blåbær? Det kunne mamma fortelle om da jeg filmet Taiva uten at mamma visste om det. Jeg har selvfølgelig spurt om lov før jeg deler mammas visdomsord med deg (det er ganske lavt, forresten):

Så da vet du det, god tur!

Jeg er ingen fange, jeg er en snill forbryter

IMAG0669

Vet du hva det her er? Det er en rapp. Skrevet av meg. For i dag har jeg vært på rapp-kurs. Ja, du leste rett. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble det i dag arrangert kurs i rapp av Gode Ord Dør Sist. Det er disse to:

GODS

Det var obligatorisk oppmøte for alle PPU-studenter. For å bli lærer er det nemlig ikke nok å gå gjennom de klassiske bli kjent-oppgavene som synging, skuespill, dansing og oppgaver kun konstruert for at vi skal stå for nært/løfte/kna eller ta på hverandre. Nope, vi må lære oss å rappe. Vi måtte gjennom rapens historie, tenkeskriving, presskriving, bevegelse til musikk, og ikke minst fremføring. Nå virker det kanskje som om jeg synes det her er bare tull og tøys. Og joda, nå som jeg har fått det på avstand så er det jo i grunnen det. Men jeg skal ærlig innrømme at da jeg satt i et lite rom med en gruppe halvkjente medstudenter, og to kule karer i store bukser ba meg skrive en rap med dundrende bass som rytme, da var det dritskummelt. Det er greit nok at jeg skriver stygt, men så stygt som på bildet over skriver jeg ikke. Det der er frykt i håndskrevet form. GODS-gutta er så skumle at ingen helt fikk seg til å le eller fjase. Vi satt der alle i blodig alvor og skrev så blekket spruta, i et desperat forsøk på å finne enderim og rytme. Og siden du ikke fikk høre og se meg fremføre den (nei, det kommer ALDRI til å skje igjen), så  får du heller lese hvor utrolig elendig jeg er på å skrive tekst som er mulig å rappe. Ordet vi fikk som skulle inspirere oss til å skrive var «fange». Vi kan vel trygt si at jeg, og den filosofiske fjerdeklassingen som jeg tydeligvis har inni meg, kunne vært flinkere. Hvis du finner en rytme hvor det er mulig å rappe «Jeg er ingen fange, jeg er en snill forbryter» til, må du gjerne ha minikonsert for meg. Og ja, «typer» og «forbryter» rimer. Deal with it.

Hvis du vil høre noe av mine rap-mentorer, kan du trykke her:

Mjuke monumentar

Jeg bruker verdifulle feriedager i Trondheims mange gallerier, hvor jeg skeptisk lusker rundt og skuler og fnyser. Er det ikke sånt man har sommeren til, da? Denne gangen gikk turen til Trøndelag senter for samtidskunst. Der var det bare én utstilling med to kunstnere som begge visstnok retter skarpe blikk på vår tid med maleriene og skulpturene sine. Den ene er Francis Enebeli som er fra Nigeria, men har bodd i Norge de siste 20 årene. På lappen jeg fikk av ei koselig jente som satt ved døra, står det at han er en dramatisk og ekspressiv maler som benytter seg av sterke naivistiske elementer i sine figurative malerier. Han skildrer situasjoner fra samtiden med et kritisk blikk. Den andre kunstneren var Anne Biringvad. Hun lager skulpturer hvor hun bruker gamle broderier, prydsøm og annet håndarbeid som hun mener vi forbinder med umoderne husflid. Gjennom skulpturene vil hun ta prydsømmen tilbake ved å billedgjøre hva som går tapt i vårt konsumsamfunn.

Jeg synes det var strålende å få en informativ lapp så jeg visste hva i all verden det var jeg så på. Men så var det denne kunsten, da. Du kan jo få se selv før jeg forteller hva jeg synes. IMG_8460Dette er det meste av utstillingen. Bilder, tepper og puter. Jeg starter med Anne Biringvad. Jeg er redd jeg ikke er helt med på prosjektet hennes. Hun kritiserer dagens samfunn for å ikke sette pris på den typen håndarbeid som hun har lagt i en haug på gulvet. Nå er det mulig jeg er litt preget av å bo på Bakklandet, men de putene og teppene der er jo overalt og elsket av mange, er de ikke? Skydsstasjonen er jo rene prydsømutstillingen. Hadde utstillingen vært en kamp for å ta lavalampa tilbake, hadde jeg i det minste vært enig i at dette er noe folk verken setter pris på eller har hjemme lenger. Anne utfordrer også grensen for hva jeg er villig til å se på som en skulptur.

IMG_8482Dette er for så vidt greit. Det er puter stukket på enorme nåler eller strikkepinner, eller noe. Det er fargerikt og selv om jeg blir overveldet av følelsen at alle kan klare det her, så vet jeg at jeg må skjerpe meg, for alle har jo ikke gjort det. Vi kom ikke på det, og da kan vi heller ikke selge statuen «Mjuke monumentar» for 64 000 kroner på galleri.

Dette, derimot:

IMG_8479Hvis det der er en statue er sofakroken til farmor verdt sjukt mye penger. Det blir for tøysete, rett og slett. Det er puter på gulvet.

Utstillingen til Anne fortsatte i kjelleren. Der kunne man gå inn i et helt mørkt rom og se på en videoinstallasjon, som var en dame som sang mens hun trakk hendene sine opp lårene sine og endte med å folde dem. Siden jeg holdt på å kjede meg ihjel der nede i mørket alene, underholdt jeg meg selv ved å filme. Så skulle du ha lyst til å kjede deg (det er sunt!) så må du bare trykke play:

Så har vi han Francis, da. Her er det helt tydelig at det er jeg som har et problem. Francis er nok helt sikkert kjempeflink, han, men jeg klarer ikke å ta det alvorlig når det blir så tydelig som dette:

IMG_8474IMG_8473Så…jeg har fortsatt litt å jobbe med når det kommer til kunstforståelse. Den kommer nok snart, skal du se.

Hvorfor Trondheim er jæskla bra, del 3

IMG_8536

Før jeg flytta til Oslo var jeg aldri på Bakklandet. Det var på andre siden av brua. Det stedet jeg gikk gjennom på vei hjem fra byen. Men nå bor jeg her og har innsett at Bakklandet er helt utrolig koselig. Bedre sent enn aldri, bruker jo folk å si når de ikke er kreative nok til å finne på noe mer fiffig (beklager). Postkortet over er tegnet av kona til han som eier Antikvariatet. Jeg kjenner henne ikke, altså, men det var det hun i baren sa da jeg spurte om jeg kunne ta et postkort. Og denne Linnéa må jo få litt anerkjennelse for den fine tegningen sin!

Antikvariatet er et av mange koselige steder du kan dra når du rusler rundt på Bakklandet.  Jeg burde kanskje nevne flere, men det er så mange koselige kafeer at det er vanskelig å velge. Drar du på Skydsstasjonen, Anna’s Café, Kalas og Canasta eller Antikvariatet så er du sikret å kose deg, i hvert fall. Jeg garanterer deg det, faktisk. Koselighetsgaranti. Hvis du er uenig må du gjerne si fra, så jeg kan fortelle deg hvorfor du tar feil. Og forresten hører jeg at det er et sted i Lillegårdsbakken som serverer tjukklefse og te om man ringer på og smiler pent. Mulighetene er uendelige i disse brosteinsgatene. Her er noen bilder, så du forstår hvorfor du må komme deg hit med en gang.

IMG_8455

Dette er Lillegårdsbakken, hvor jeg bor. Som du ser har vi en kjempefin lyktestolpe her.

IMG_8501

Turistene har startet med en ny form for ekstremsport, hvor de stiller seg midt i gata og på sykkelfeltet for å ta bilder.

IMG_8498Jeg gjemte meg bak en busk da jeg tok dette bildet, så folk ikke skulle se meg og tro jeg var en turist.

IMG_8493Hit har jeg ikke somlet meg til å gå inn ennå. De elsker gallerier i Trondheim. Spesielt med glassfigurer.

IMG_8491Denne gata har finere lyktestolpe enn Lillegårdsbakken. Heldigvis har noen pirket bort litt maling på den, for å gjøre lyktestoleforskjellen mellom Bakklandets mange gater litt mindre åpenlys.

Kom, kom!

 

Hvorfor Trondheim er så jæskla bra, del 2

Taiva bare skjønner ikke hvorfor mamma absolutt skal le sånn av at hun nettopp var kjempesnill og stakk tunga si opp i mammas nese.

IMG_8518

Det er ganske rosabloggete og følete, og retter seg kun mot de som har familie i Trondheim, men familie er en veldig god grunn til å bo her. Dette bildet viser litt av grunnen til hvorfor (jeg har selvfølgelig spurt om lov før jeg la ut det bildet).

Hvis du ikke har familie i Trondheim kan du bare ignorere den posten her. Det er ikke en post om å flytte hjem til familien. Det er en post om hvorfor du bør  flytte til Trondheim. Jeg har bare flaks som har familie her.

This crossbow is not shootable

Nå er det Martna i Trondheim, og  det betyr veldig mye av dette:

martnan

Men i år elsker jeg Martnan likevel. Hvorfor? Derfor:

IMAG0454

Herregud for en fantastisk liten kar! Han sto i en ny bod, omringet av sverd, utstoppede otere, liksompistoler, edderkopper, flaggermus, nazi-hjelmer, froskevesker og perler. Hadde jeg ikke vært blakk hadde han stått på kommoden min i dette øyeblikk. Med hjelm, selvfølgelig.

Hvorfor Trondheim er så jæskla bra, del 1

Det er mange som ikke skjønner hvorfor jeg valgte å flytte tilbake til Trondheim, så jeg tenkte det var fint å lage en fast spalte hvor jeg informerer fraflytterne og skeptikerne om hvorfor det er så fint å bo her. For Tre Små Kinesere har sannelig rett i at

Ingen blir igjen hvis all sammen fæææær

På tirsdag var jeg på konsert med Kreg Viesselman. Det er en amerikansk musiker som spiller fryktelig trivelig musikk. I arrangementbeskrivelsen sto det «Gratiskonsert med Kreg Viesselman på Familien + overraskelse!».

IMAG0453

Da vi kom inn på Familien kjente jeg vaffellukt, og ble i overkant glad da det viste seg at de serverte gratis vaffel! ÆÆÆÆ! For en flott overraskelse! tenkte jeg, og gumlet ivei. Men vet du hva? Gratis vafler var ikke overraskelsen. Overraskelsen var at Sundli-søsknene kom og spilte en hel konsert for oss som oppvarming til Kreg Viesselman. Det er intet mindre enn FANTASTISK. Jeg elsker Gunhild Sundli. Hun er jo så flink at jeg blir helt svimmel, og brødrene hennes er sabla gode de også. Hvis du ikke vet hvem det er, så har både Gunhild og Sveinung vært med i Gåte, og de tre søsknene spilte samme  konsert som de skal gjøre på Hilme. Det sto en stor sofa rett foran scenen, hvor det mystisk nok var ledig da vi kom, så der satt vi med konstant gåsehud (spesielt under den nye versjonen av «Sjåaren» for den er jo så fin!).

IMAG0451

Jeg sier ikke at det der ikke kunne skjedd i andre norske byer (jo), men det fikk meg til å bli enda litt mer forelska i denne koselige byen som jeg driver og gjenoppdager for tiden. Kom opp hit du også, da!