Kategori: Oslo

Essen og blåsebelgen

Enda et lite jobbinnlegg tåler du vel? Jeg driver og leser meg opp på jobbrelaterte ting for tiden, som forskjellige typer tun, gårdsdrift, lafting og never. Det er overraskende spennende, men i dag nådde jeg punktet i boka hvor jeg ikke lenger henger med. Museumskunnskapsgrensen min, om du vil. Det sa fullstendig stopp, og det viser seg at grensen min er rett før smia. Jeg er ute av stand til å henge med på hva i alle dager som foregår i og rundt smia. Du kan jo lese selv, og se om du skjønner noe:

Det her må jo være en slags museumsspøk?

Winter is coming

I dag var jeg tilbake på jobb etter en fin miniferie i Trondheim. Som du ser over så var jeg Agnes, og i dag var en av oppgavene å bære vanvittige mengder ved inn på Enerhaugen. Det var ganske så slitsomt, helt til jeg kom på at «winter is coming» er et godt svar til alle de utenlandske turistene som spør hva jeg driver med, der jeg går og bærer ved til vinteren. For det er jo sant. Etter hvert la jeg også på hviskestemme, noe som gjorde vedbæringen til en drøm. Jeg var dessverre ikke tøff nok til å prøve meg på «the cold winds are rising», men kanskje neste gang! De fleste svarte medfølende og begynte å snakke om dårlig isolasjon i trebygg, men noen få smilte lurt og nikket. Resten av uka skal jeg jobbe i kolonialen, så hvis du har noen gode tv-seriereferanser som passer til drops så er det bare å si fra.

Alle liker stoler

Jeg er selvfølgelig ikke ferdig med Kunstindustrimuseet enda. Går du en etasje opp fra alt det kongelige kommer du til masse møbler, nips og klær. Noen elsker sånt (hallo Siv) så vi ruslet rundt lenge. Det tok ikke lang tid før jeg ble fascinert av hvor utrolig mange stoler de har på Kunstindustrimuseet. Se her, da:

Og det der er ikke i nærheten av alle engang. For å få deg engasjert i museets stoler, tenkte jeg vi kunne ha en liten kåring av Kunstindustriets beste stol. Her skal selvfølgelig mange faktorer inkluderes. Det er mer enn utsteende som spiller inn når man skal avgjøre om en stol er god eller ikke. Her er kandidatene, med deres stolpersonlighet og det hele:

Dette er stolen David. David er opptatt av at alt skal være i HD. Han bryter gjerne inn midt i et tv-program for å skifte til HD-kanalen med akkurat samme program, og bruker resten av programmet på å snakke om den flotte bildekvaliteten. Han er god tvers igjennom, og er som regel enkel å ha med å gjøre så lenge du holder ham unna bilder eller skjermer med dårlig oppløsning. Dette er ikke kosestolen, men stolen du setter deg i hvis alt er (, eller at du har behov for at ting skal bli) enkelt og greit. Og forresten kan David snurres rundt, noe som passer bra for de mindre klumsete av oss. Han trives best ved en pult hvor man kan sitte på ham og trykke på elektroniske duppedingser hele dagen lang.

Stol «306», Espen Voll, Norway Says og Bjørn Bye, K8, 2001

Dette er stolen Trine. Hun er en sånn som sier «oj, du er glad i vafler!» når du mulighens har forsynt deg en eller to ganger for mye av vaffelfatet. Dette gjør hun ikke nødvendigvis for å være slem, men fordi hun er oppriktig bekymret for at du ikke trener nok til å spise så mye vafler (la oss ikke tenke mer på om det er sant eller ikke). Dette er den perfekte stolen å deise ned på etter nyttårsforsettjoggeturene i januar.  Trine abonnerer på bladet Birkebeiner’n og har deltidsjobb på Løplabbet i tillegg til fulltidsstudier på Idrettshøgskolen. Konkurranseinstinktet hennes kan ta fullstendig overhånd, og kan kun toppes av hennes ekstreme rettferdighetssans og interesse for regler i all slags idrett.  Trine møter alltid opp på bursdager og festligheter til nærmeste venner og familie, fordi hun er snill og grei og mener det er viktig å stille opp for de man er glad i. Hun oppdaterer hyppig statusen sin på facebook med en fin blanding av sitater om kjærlighet og trening. Hun er fornuftig og flink til å spare, men hvis hun kommer over et godt tilbud i reklameavisa til XXL er det ikke alltid hun klarer å dy seg.

Nå har vi kommer til stolen Geir. Geir elsker å diskutere, og kan litt om alt. Det beste Geir vet er å dra på hyttetur og spille TP og Geni, og da gjerne spillutgaver fra 90-tallet. Siden Geir er så glad i å diskutere og aldri vil at diskusjoner skal ta slutt, later han ofte som han er uenig med deg, kun for å se om han kan vinne diskusjoner med meninger som er helt på jordet. Men siden Geir er en ekspert på diskusjoner og har en mening om alt, er dette stolen å sette seg i om man trenger hjelp til å finne ut av vanskelige problemer, eller trenger kjempemange grunner til at noe eller noen er litt teite. Og hvis du befinner deg i en situasjon hvor noen er uenig med deg, kan du stole på at vennestolen Geir støtter deg, uansett hva det skulle gjelde. Geir er veldig fornuftig og kommer sannsynligvis til å bli en flott familiefar som sykler til jobb med fullt treningsutstyr hver morgen. Hvis du skal i bursdagen til Geir og har gått tom for kunnskapsspill å gi ham, kan du alltid gå for et jordfarget klesplagg eller en bukseklype med refleks.

Her er stolen Villiam. Villiam endret navn til Villiam med enkelt-v da han gikk på videregående fordi det var fem andre gutter i klassen hans som het William med dobbelt-ve. Villiam går til optikeren hvert år i håp om at han snart skal trenge briller, men så langt et synet perfekt. Han kan veldig mye om ny musikk, men det snakker han kun med utvalgte venner om, i frykt for å bli kalt hipster. Av samme grunn har han også lagt bort det praktiske hvite handlenettet i bomull han brukte til å bære med seg lommeboka og telefonen i noen uker.  Villiam er vittig og kommer nok til å gjøre det bra i reklamebransjen, men han vil egentlig flytte tilbake tilbake til Stavanger og ta over møbelsnekkeriet til bestefaren, som er den beste mannen som finnes i hele verden (synes Villiam, i alle fall, og det er godt mulig han har rett). Villiam kan passe inn over alt, og er stolen du velger hvis du vil føle deg trygg på at du har gjort et sosialt anerkjent valg.

Og her kommer stolen Laura. Hun er livlig og glad, og snakker som en foss. For Laura er det å legge ut om sitt eget kjærlighetsliv like vanlig som å snakke om været, og hun er en av de man alltid føler man ender opp med å fortelle litt for mye til. Hun er fryktelig surrete, men er så søt at man ikke kan gjøre annet enn å le når hun forteller at hun har mistet nøklene for fjerde gang på én måned. Dette er stolen du setter deg i hvis du trenger noen å le med og som vet hvordan du har det etter du tryna i trappa foran alle du kjenner i hele verden. Trenger du derimot noen til å huske bursdagen din så er det nok lurt på plassere rumpa et annet sted. Siden Laura gjør så mye ut av seg kan det være risikabelt å ta henne med på ting, selv om hun er en garanti for at det kommer til å bli underholdende.

Og til slutt har vi stolen Berit. Noen ganger er det å høre at man er finest og best i hele verden det man trenger, heller enn den hersens sannheten, og da er Berit stolen man går til. Siden Berit til enhver til har troen på at alt du gjør er riktig og at du er perfekt som du er, kan det bli vanskelig å finne faktiske løsninger på problemer ved å tilbringe mye tid på disse myke broderiene. Men altså, kakao og kompliment er en viktig fase man må gjennom noen ganger, før løsningshatten må på. Berit er også farlig hvis målet er å gjøre noe annet enn å stappe i seg kake og søtsaker. Akkurat nå kan jeg ikke komme på en situasjon hvor det er en dårlig idé, men den finnes nok, så pass deg litt for Berit.

Det var det! Og nå kommer det store spørsmålet:

Elefantordenen

Jeg har vært på utstillingen Kongelige Reiser på Kunstindustrimuseet. På den utstillingen kan man lære om kongelige og samtidig presse ned gjennomsnittsalderen på utstillingens besøkende noen århundrer (overdrivelse, ass. Et godt virkemiddel).

Eksempel på kongelig utseende:

Noen ganger reiser de kongelige. Ja, de reiser faktisk så mye at det er mulig å lage en utstilling om det. Når de reiser så pakker de tingene sine i kofferter, og hvis de har med seg mange kofferter så kan det se slik ut:

Kongelige bruker klær. De tar på seg mye forskjellig, for eksempel

Finklær

Sjekk barten’a!

Regnklær

og 80-tall-kostymer.

Og så får de mange gaver som ikke kan byttes. Det var dessverre ingen informasjon om størrelsen på kongeliges kjellerbod hvor de setter bort alle gavene de får med fjeset sitt på.

Jeg lærte at Kong Haakon hadde en alternativ smak når det kom til tilbehør, kalt «Elefantordenen»

La meg sitere Wikipedia: » Brorskapet hadde et ordenstegn som merke på medlemskap, uvisst med hvilket utseende bortsett fra at ordenskjedet besto av elefanter […] Ordenen besto av kun én klasse og fikk insignier utformet med en elefant som ordenstegn. Denne ble båret i et kjede, som også besto av elefanter». Wikipedia kan også informere om at Kong Harald V, dronning Sonja, kronprins Haakon, Märtha Louise, Olav V og Haakon VII  er elefantriddere. Det er ganske artig å se for seg. Men tenk så fint det må være å være kongelig og kunne tenke: Jeg har dilla på elefanter, men hvordan kan jeg la min fascinasjon for elefanter få innflytelse i garderoben uten at det virker for tullete? Lager en orden, jeg. Så bare får jeg med slekta på det og så synes alle det er dritkult.

Utstillingen endte dessverre på en supertrist måte, da vi gikk inn denne julepyntede døra

og så denne vogna:

Den ligner på en begravelseskjerre, så da kom surleppa frem igjen. Snufs.

Jeg er glad i kongefamilien, men den utstillingen her var kjedelig på en kjedelig måte, noe som gjorde at jeg kjedet meg helt ekstremt av  alt det kjedelig det var å se og lese. Et tips neste gang noen skal lage en utstillingen om kongelige reiser er å kutte tekster som dette:

Takk for at du leste!

IT IS IMPOSSIBLE!

Det kortet der er til meg selv, for det er det jeg er nå til dags. Badass. Og jeg har vannblemmer fra vedhugging og brannsår fra opptenning som bevis. Jeg er nemlig i gang med å være Agnes frå 1910 (noe som merkelig nok har gitt meg en enorm trang til å bli en «dagens outfit»-blogger)!  Jeg styrer i det lille huset hele dagen i kostymet mitt, og nå har jeg vanvittig lyst på hytte med vedkomfyr. Jeg går og tenker på det store deler av dagen, faktisk. Det er merkelig hvor lenge man kan tenke på vedkomfyrer uten å gå lei. Så jobben er altså fryktelig stas, men det er mange turister som synes levendegjøringen er rare greier. Noen spiller med mens de gjør hermetegn kontinuerlig under hele samtalen, andre blir brydd og trekker seg rolig tilbake, men de fleste smiler heldigvis, og snakker til meg som om jeg er fra 1910 og de er fra 2012, inkludert vittigheter om brannslukningsapparatet og alarmen.

Men etter to dager begynner jeg å se et snodig mønster, nemlig at de italienske mennene som kommer har en klar grense for hvor langt de er villige til å gå i skuespillet. De kommer inn og hilser og er kjempeinteressert mens jeg forteller hvor vi er, hvilket år det er og hvem jeg er. Så langt går alt fint og de smiler, ler, spiller med og kommer med små vitser mens de knipser bilder og stiller spørsmål.  Så kommer problemet. Jeg forteller at jeg har seks barn. «What did you say? Six children? THIS IS IMPOSSIBLE! I DON’T BELIEVE IT! NO,NO,NO, THIS IS NOT TRUE!” utbrøt den siste italieneren. De andre har vært mindre høylydte, men slår seg virkelig vrang når jeg forteller om barna.

Er det virkelig antall barn som er rart når du kommer inn i en bakgård og noen kommer bort til deg i skitne gamle klær og later som om det plutselig er 1910 og forteller at hun BOR i huset på museet? Er det egentlig det? De hjelper meg å kverne kaffe, smaker på vafler og diskutere bostandard som om vi var naboer i 1910, men seks barn? Nånei du, den må du lenger ut på landet med!  Enten så får man spille med eller så får man droppe det, ass. Jeg får lyst til å rope at jeg overhodet ikke heter Agnes, det er sørenmeg ikke 1910 og jeg bor da selvfølgelig ikke i et hus på et museum, men det kan jeg jo ikke. Jeg smiler og insisterer på at jo, jeg har seks barn, ramser opp navnene og viser hvor de sover om natta (på gulvet). Uansett hva jeg sier så klarer jeg ikke å overbevise dem, for dette var tydeligvis informasjonen som gjorde at de skjønte at det er noe muffens på gang her.  Spanjoler og russere har ingen problemer med antall barn, forresten. De synes det er fascinerende og ler når jeg forteller at vi sover åtte stykk på samme rom. Noen er så tøffe at de spøker om hvordan man får laget seks barn når man bor slik, og så holder de på å le seg i hjel. Jeg begynner også å bli ganske flink til å late som om jeg holder på å le meg i hjel. Jeg begynner også å bli flink til å generalisere. Antropologien er skylt ned i do.

De to neste ukene skal jeg forresten være frøken Aasa som er opptatt med ferieskolebarna, så hvis du er en av dem som vurderer å komme på besøk (hurra for deg!) så ville jeg ventet til uke  34 og utover, for da er jeg Agnes igjen.

Kvinner – et vanlig syn

Skal du ut og reise i sommer? Da er dette virkelig posten for deg, for her kan du lære litt mer om toll. Jeg har vært på Norsk Tollmuseum! Det ligger i Tollbugata. Er ikke det gjennomført, så vet ikke jeg. Og ikke nok med det, museet er også medlem av IACM, Intenational Association of Customs  / Tax Museums, så det her er ikke noe tull!

Det er fint å tenke på at det finnes mange flere tollmuseum rundt om i verden som venter på besøk (roadtrip?). Siv gikk med på enda et museumsbesøk denne uka, og da vi kom til Tollbugata ble vi møtt av en trivelig kar med knallgrønne briller som virket ekstremt glad for at vi kom. Vi var de første gjestene på museet den dagen, så han tok med seg nøklene og låste opp utstillingen for oss. Vi måtte opp en trapp og inn tre låste dører før vi endelig kom inn til museet. Jeg elsker sånt. Mannen med de flotte brillene skrudde på lys og skjermer og lot oss kose oss i utstillingen alene.

Så hva er tollmuseet? Jo, det er fire rom med utallige eksempler på ulike tollskilt, tollflagg og ting som har blitt forsøkt smuglet inn i landet. I tillegg har de valgt å fokusere mye på Tollskolen, med informasjon om alt fra treningsapparat nederst i gangen på skolen, til flere år med kvinnekamp.   Men før vi fordyper oss i Tollskolen må vi jo se litt på resten av museet også:

Visste du at vi var det eneste landet i verden som hadde totalforbud mot rullebrett? Det var miljøvernminister Gro Harlem Brundtland som i 1977 fikk igjennom at vi ikke ville ha rullebrett i Norge. I USA var det i 70-årene flere hundre tusen ulykker med rullebrett, og det var grunnen til forbudet. Gro, ass. Og rullebrettsmuglerne var fæle folk!

Alle gjenstandene hadde fått små og informative lapper for å beskrive hva vi så. Som du ser jobber den norske versjonen av Dwight i tollvesenet.

Trodde jeg fikk meg nye bestevenner på museet, men de ville ikke bli med meg hjem og se på Sister Sister da jeg dro : (

Vi kan vel være enige om at det er bedre at det speilet var fylt med kokain enn at noen hadde fraktet det med seg fordi de syntes det var fint.

Tollskilt fra Kongsvinger, Kornsjø, Trondheim og Arendal. Hvis du er glad i skilt er Tollmuseet virkelig stedet for deg. Det var så mange skilt. Har aldri sett så mange skilt før.

Smugling er seriøse saker, og for å få en slutt på det må man ty til sterke kampanjer. Her er en av dem (jeg elsker skrivestilen)

Teksten:

God tur hjem og klem fra de nye vennene du fikk under ferieoppholdet. Men du fikk en ting til. En konvolutt som de ba deg levere til en bekjent i Norge. Det var det de ba om. En liten vennetjeneste. Så slapp de bryet med å sende den i posten. Sa de. Da du ble stoppet på flyplassen, var det ikke tolleren som ble sjokkert, men du selv. Den lille pakken hadde et innhold du ikke hadde drømt om. Marerittet er i gang. Arrestasjon og avhør. At du er kommet uskyldig opp i situasjon er det bare du som vet. Pluss noen som var dine venner i syden.

Men da var det på tide med Tollskolen! Du trodde kanskje det var lett å bli toller, du? Hah! For en tullete ting å tro.  Og når det kommer til informasjon om tollskolen er all informasjon viktig informasjon. Det var sånn ca. 50 plakater, og her kommer et lite utvalg. Les og lær!

På tollskolen diskuteres også diskusjonen. Da kommer man blant annet frem til at enkelte ting aldri endrer seg.

Ergometersykkel og ribbevegg i gangen. Hva er det du venter på? Send inn søknad, for svingende!

Hvorfor boikotte de som måtte ønske å ha litt fyldig hår, når de ellers er korrekte og utfører sin tjeneste førsteklasses?

 Nå kommer informasjon om kvinnekampen! En merkelig form for kvinnekamp som får meg til å tvile på om likestilling egentlig er det beste i yrkeslivet.

Den boken her finnes. Noen har skrevet den boken her, og så har noen gitt den ut.

Flott overskrift!

Borghild Jacobsen har prioriteringen i orden

Over ser du avisklippet som får meg til å lure på om likestillingen har kommet for langt. Se så stas det var å være kvinne, nei jeg mener kontingent fra det smukke kjønn, før da gitt!

Det var det var Norsk Tollmuseum! Jeg avslutter med en sang og litt sylskarp tollhumor.  Det var ikke noe informasjon å finne om sangens kontekst, men det virker som den er skrevet av noen fra Tollskolen. Flott er den, i hvert fall!

Er det lov å ta bilder her?

Jeg tør ikke yppe med Nasjonalmuseet. Det er for stort og autoritært. Litt omtale må det likevel få, når jeg har tatt på meg oppgaven å sjekke ut alle Oslos museum. Et av lyspunktene var vakten ved inngangen:

Meg: Hei! Er det lov å ta bilder her?

Vakt: Nei.

Meg: Oj, er det ikke?

Vakt: Nei, men det er lov å fotografere (gliser og humrer)

Det tok akkurat litt for lang tid før jeg tok den. Vakthumor, ass.

Besøket på Nasjonalmuseet må ikke oppfattes som vanlig kost for meg. Jeg foretrekker museum med mye snevrere fokus (for eksempel tollregler, som jeg skal fordype meg i denne uka). I tillegg er jeg forferdelig å dra på billedkunstutstillinger med, fordi jeg er en av de som mener at bilder skal være vakre og forståelige. Jeg plasserer alle bilder i to kategorier: fine eller stygge, og synes alt som ikke er fint er totalt uinteressant. Eksempel fra Nasjonalmuseet:

Fint bilde 

Stygt bilde

Jada, jada, jeg vet at dette er bilder fra ulike epoker og at man ikke skal sammenligne kunst på denne måten. Men jeg blir så utrolig mye mer imponert av et bilde med mennesker som ser så triste ut at jeg synker sammen når jeg ser på det, enn et bilde med noen geometriske former og litt farge her og der. Det er ekstremt flåsete, men sant.

Det er kanskje best å stoppe kunstanalysen min der. Hva med litt pupp isteden? Det bruker å slå an, og er det noe det er masse av på Nasjonalmuseet, så er det pupper i alle fasonger og størrelser. Det var spesielt ett bilde som skilte seg ut. Fikk du med deg ammedebatten som raste for noen uker siden?

Mange reagerte på Time magazine-forsiden, men på Nasjonalmuseet finnes det bevis på at forsiden var rene barnematen (høhøhø) i forhold til hva som foregikk i gamle dager. Da kunne man visst ta seg en sup uansett alder:

Nå skal man ikke dømme, men noen burde fortalt den kvinnen om ammeregelen » er de gamle nok til å spørre om det, er de for gamle».

Da har jeg egentlig ikke mer fra Nasjonalgalleriet. Det ble for stort for meg, det her. Det er fint der, men det var jo ingen overraskelse. Det er også til tider utrolig kjedelig, så det anbefales å få med seg en gruppe mennesker som er fjasete og forholdsvis lite kunstinteressert, for da blir det hele mye mer underholdene. For eksempel disse to:

Og hvis det blir for ille, kan du ta en pause i butikken i første etasje og bla litt i boka med tittelen som fikk trønderhjertet mitt til å smelte:

Det er gratis på søndager så det er jo studentvennlig og fint. Christian Krogh-utstillingen har en perfekt mengde sykdom, prostitusjon, død, fordervelse og koselige besteforeldre, og er du like kommers som meg så er det jo fint å få sett Skrik og Madonna litt skikkelig også. Du får si fra hvis du bestemmer deg for å dra, så blir jeg med. Nasjonalmuseet fortjener tross alt litt mer enn det her.

Voksenlivet er hardt

Jeg trenger hjelp. Jeg har sommerjobb med barn i år, og de sier jo som kjent mye rart. Jeg har ingen planer om å ta av med gullkorn fra barnemunn, men da vi sang «Bæ bæ lille lam», holdt gutta på å le seg ihjel etter de gjorde om teksten til:

Bæ bæ lille lam,
han har fått seg jobb
Ja, ja, kjære barn,
jeg har kroppen full.
Søndagsklær til far,
og søndagsklær til mor,
og to par strømper
til bittelille bror.

Ser du hva de gjorde? De bytte ut kun «har du noe ull» med «han har fått seg jobb». Hvorfor er det KJEMPEMORSOMT at lammet har fått seg jobb? Er det fordi lam ikke kan jobbe, sånn egentlig? Jeg føler meg utenfor. Barnehumor uten bæsj og tiss går fullstendig over hodet på meg. Noe som derimot ikke gikk over hodet på meg, var da barna fikk beskjed om å komme med eksempler på geometriske former i rommet og den ene umuliusen rekker opp hånda og roper «PUPP!». Jeg braste selvfølgelig ut i latter, men det var visst ikke passende.

Guantanamera!

Jeg har vært på museum igjen! Tjohei! Og denne gangen tør jeg ikke skrive hvilket museum jeg har vært på, fordi jeg gikk rundt og gjorde ulovlige ting gang på gang under besøket, og vil ikke at de skal finne det ut. Hva som var ulovlig vil jeg snart komme tilbake til, og jeg har jo skrevet hva museet heter i tegningsoverskriften, så du vet jo hvor jeg har vært. Det som står på tegningene mine kan de jo ikke google. Mehehe).

Jeg var så heldig at jeg fikk lurt med meg Ida denne gangen, og vi var begge ganske så spente på hva vi hadde i vente. Museet ligger på Majorstua, i et boligstrøk på andre siden av alle de store fotballbanene. Det vi lurte mest på, var om dette er et museum for smårollinger (la oss håpe jeg manner meg opp til å skrive b-ordet i løpet av teksten, jeg er ikke vant med å gjøre ting som ikke er lov…) eller om museet er for voksne, men med kunst laget av mini-mennesker.

Vi gledet oss i hvert fall, og ble fryktelig imponert over tydelig skilting og flott inngangsparti

Det var unge mennesker i hagen. Autentisk!

 

Hele museet fra fylt med store myke tepper. Og hva betyr tepper? Jo:

Ingen sko. Jeg liker det. Ganske strengt, men det blir jo så hjemmekoselig med en gang man tar av seg skoene! Det neste forbudet, derimot, har jeg mer problemer med:

Wawawaaaaaa. Jeg så sånn ut: 😦 . Skulle vi virkelig betale 40 kr for å komme inn på et museum som vi ikke kunne fortelle deg om etterpå? Vi fikk oss ikke til å snu, der vi sto på de myke teppene i sokkelesten, så etter resepsjonistdamen hadde gitt meg klar beskjed om å pakke bort kameraet mitt, ruslet vi slukøret inn i det første rommet vi så. Og det er her min forferdelige kriminelle livsstil begynner. Jeg fant nemlig frem mobilen. Jeg mener, ærlig talt, hvorfor skal det ikke være lov å ta bilder på museum? Men siden jeg ikke var tøff nok til å fotografere med det store kameraet mitt (det var overvåkningskamera over alt, og 5 ansatte + 1 på jobbintervju), så blir det bare mobilbilder i resten av innlegget. Er jo litt sjarmerende det også, vel!

Det første rommet var nede i kjelleren og i de første minuttene trodde vi dette var det eneste museet hadde å by på. Det var et stort rom med et nesten like stort bord, og mange etch a sketch-tegnebrett og sånne kikkerter med eventyrhjul. Så da var det bare å sette igang å tegne og leke, da. I bakgrunnen surret P2, mens vi satt og hvisket at det virket noe overpriset å måtte betale for å tegne i et kjellerrom.

Ida er ferdig med å tegne, og lever seg virkelig inn kikkertdingsen med Den lille havfruen (Ursula er skummel!).

Flaks for meg at jeg er sykt god til å tegne, da.Vi gikk tilbake til resepsjonen etter vi hadde tegnet oss ferdig, og der så vi en liten smal trapp. Vi gikk opp trappen og oppdaget at det var jo der museet var!  Nå må jeg bare vise dere noen bilder før jeg kan fortelle mer, for det var så flott! Dette er et bildetungt innlegg, så trykk deg inn her hvis du vil bli med meg og Ida på resten av besøket

Les videre

Agnes i senga

Hohoho, jeg kom på at jeg skal hete Agnes i sommer, og det er ei seng i huset hvor jeg skal leke at jeg bor. Jeg kan ta Agnes i senga-vitsen/palindromet hver dag i hele sommer! Fyttirakkern, det kommer til å slå an i målgruppa 8-13 år, ass. Og til deg, selvfølgelig. Det er liten tvil om at du kommer til å le deg ihjel. Jeg gleder meg til å bli den nye Arne.