IT IS IMPOSSIBLE!

Det kortet der er til meg selv, for det er det jeg er nå til dags. Badass. Og jeg har vannblemmer fra vedhugging og brannsår fra opptenning som bevis. Jeg er nemlig i gang med å være Agnes frå 1910 (noe som merkelig nok har gitt meg en enorm trang til å bli en «dagens outfit»-blogger)!  Jeg styrer i det lille huset hele dagen i kostymet mitt, og nå har jeg vanvittig lyst på hytte med vedkomfyr. Jeg går og tenker på det store deler av dagen, faktisk. Det er merkelig hvor lenge man kan tenke på vedkomfyrer uten å gå lei. Så jobben er altså fryktelig stas, men det er mange turister som synes levendegjøringen er rare greier. Noen spiller med mens de gjør hermetegn kontinuerlig under hele samtalen, andre blir brydd og trekker seg rolig tilbake, men de fleste smiler heldigvis, og snakker til meg som om jeg er fra 1910 og de er fra 2012, inkludert vittigheter om brannslukningsapparatet og alarmen.

Men etter to dager begynner jeg å se et snodig mønster, nemlig at de italienske mennene som kommer har en klar grense for hvor langt de er villige til å gå i skuespillet. De kommer inn og hilser og er kjempeinteressert mens jeg forteller hvor vi er, hvilket år det er og hvem jeg er. Så langt går alt fint og de smiler, ler, spiller med og kommer med små vitser mens de knipser bilder og stiller spørsmål.  Så kommer problemet. Jeg forteller at jeg har seks barn. «What did you say? Six children? THIS IS IMPOSSIBLE! I DON’T BELIEVE IT! NO,NO,NO, THIS IS NOT TRUE!” utbrøt den siste italieneren. De andre har vært mindre høylydte, men slår seg virkelig vrang når jeg forteller om barna.

Er det virkelig antall barn som er rart når du kommer inn i en bakgård og noen kommer bort til deg i skitne gamle klær og later som om det plutselig er 1910 og forteller at hun BOR i huset på museet? Er det egentlig det? De hjelper meg å kverne kaffe, smaker på vafler og diskutere bostandard som om vi var naboer i 1910, men seks barn? Nånei du, den må du lenger ut på landet med!  Enten så får man spille med eller så får man droppe det, ass. Jeg får lyst til å rope at jeg overhodet ikke heter Agnes, det er sørenmeg ikke 1910 og jeg bor da selvfølgelig ikke i et hus på et museum, men det kan jeg jo ikke. Jeg smiler og insisterer på at jo, jeg har seks barn, ramser opp navnene og viser hvor de sover om natta (på gulvet). Uansett hva jeg sier så klarer jeg ikke å overbevise dem, for dette var tydeligvis informasjonen som gjorde at de skjønte at det er noe muffens på gang her.  Spanjoler og russere har ingen problemer med antall barn, forresten. De synes det er fascinerende og ler når jeg forteller at vi sover åtte stykk på samme rom. Noen er så tøffe at de spøker om hvordan man får laget seks barn når man bor slik, og så holder de på å le seg i hjel. Jeg begynner også å bli ganske flink til å late som om jeg holder på å le meg i hjel. Jeg begynner også å bli flink til å generalisere. Antropologien er skylt ned i do.

De to neste ukene skal jeg forresten være frøken Aasa som er opptatt med ferieskolebarna, så hvis du er en av dem som vurderer å komme på besøk (hurra for deg!) så ville jeg ventet til uke  34 og utover, for da er jeg Agnes igjen.

3 comments

    • mellombels

      Haha, ja siden «dagens outfit»-bloggeren i meg er i ferd med å ta over så kommer det nok et bilde av Agnes om ikke lenge. Må bare få noen til å komme på besøk og ta bilde. Siden hun har på seg det samme hver dag så holder det jo lenge med det ene bildet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s