Jeg har vært på museum igjen! Tjohei! Og denne gangen tør jeg ikke skrive hvilket museum jeg har vært på, fordi jeg gikk rundt og gjorde ulovlige ting gang på gang under besøket, og vil ikke at de skal finne det ut. Hva som var ulovlig vil jeg snart komme tilbake til, og jeg har jo skrevet hva museet heter i tegningsoverskriften, så du vet jo hvor jeg har vært. Det som står på tegningene mine kan de jo ikke google. Mehehe).

Jeg var så heldig at jeg fikk lurt med meg Ida denne gangen, og vi var begge ganske så spente på hva vi hadde i vente. Museet ligger på Majorstua, i et boligstrøk på andre siden av alle de store fotballbanene. Det vi lurte mest på, var om dette er et museum for smårollinger (la oss håpe jeg manner meg opp til å skrive b-ordet i løpet av teksten, jeg er ikke vant med å gjøre ting som ikke er lov…) eller om museet er for voksne, men med kunst laget av mini-mennesker.

Vi gledet oss i hvert fall, og ble fryktelig imponert over tydelig skilting og flott inngangsparti

Det var unge mennesker i hagen. Autentisk!

 

Hele museet fra fylt med store myke tepper. Og hva betyr tepper? Jo:

Ingen sko. Jeg liker det. Ganske strengt, men det blir jo så hjemmekoselig med en gang man tar av seg skoene! Det neste forbudet, derimot, har jeg mer problemer med:

Wawawaaaaaa. Jeg så sånn ut: 😦 . Skulle vi virkelig betale 40 kr for å komme inn på et museum som vi ikke kunne fortelle deg om etterpå? Vi fikk oss ikke til å snu, der vi sto på de myke teppene i sokkelesten, så etter resepsjonistdamen hadde gitt meg klar beskjed om å pakke bort kameraet mitt, ruslet vi slukøret inn i det første rommet vi så. Og det er her min forferdelige kriminelle livsstil begynner. Jeg fant nemlig frem mobilen. Jeg mener, ærlig talt, hvorfor skal det ikke være lov å ta bilder på museum? Men siden jeg ikke var tøff nok til å fotografere med det store kameraet mitt (det var overvåkningskamera over alt, og 5 ansatte + 1 på jobbintervju), så blir det bare mobilbilder i resten av innlegget. Er jo litt sjarmerende det også, vel!

Det første rommet var nede i kjelleren og i de første minuttene trodde vi dette var det eneste museet hadde å by på. Det var et stort rom med et nesten like stort bord, og mange etch a sketch-tegnebrett og sånne kikkerter med eventyrhjul. Så da var det bare å sette igang å tegne og leke, da. I bakgrunnen surret P2, mens vi satt og hvisket at det virket noe overpriset å måtte betale for å tegne i et kjellerrom.

Flaks for meg at jeg er sykt god til å tegne, da.Vi gikk tilbake til resepsjonen etter vi hadde tegnet oss ferdig, og der så vi en liten smal trapp. Vi gikk opp trappen og oppdaget at det var jo der museet var!  Nå må jeg bare vise dere noen bilder før jeg kan fortelle mer, for det var så flott! Dette er et bildetungt innlegg, så trykk deg inn her hvis du vil bli med meg og Ida på resten av besøket

Men nå kommer vi til favorittrommet over alle favorittrom. Det første man ser er dette:

Og der fikk jeg  definitivt lyst til å gå inn, samtidig som jeg ble redd for å bli drept av en gal dukkedame, og ende opp som en mørk ungdomsserie på Midt i Smørøyet. Rommet heter dukkerommet og er fylt med dukker og figurer fra hele verden. Det er stappet fullt av ting som er søtt, harry, dyrt, billig, ødelagt og merkelig. Det gir overhodet ikke mening, har ingen rød tråd og alt er forbudt å røre (kjempelurt på et museum for barn), men kult var det. Jeg likte til og med plastplantene som henger ned fra taket. Se, se:

Mens vi gikk rundt og så, og Ida fikk utviklet enorm kompetanse i å fungere som en vegg mellom meg og overvåkningskamera, var det også en omvisning med førsteklassinger. Omviseren valgte motsatt taktikk av vår alles kjære Arne, og var ekstremt positiv til alt barna sa og gjorde. Det var rett og slett kos. Og koseligheten nådde nye høyder da han tok med barna for å ha musikkstund. Museet er nemlig veldig opptatt av musikk. Men kun på visse tidspunkt. Da vi var der var trommene dessverre stengt. Og bordet og to av knakkene.

Omviseren dro frem gitaren og fikk barna til å synge med på Bæ bæ lille lam og Mikkel Rev. Men så. Så ble det SKIKKELIG koselig. For hvilken sang valgte han å fortsette musikkstunden med? Jo, Guantanamera. Barna sang med, jeg og Ida nynnet og gynget med (vi satt på to ministoler bak et hjørne og koste oss glugg ihjel) og alt var fantastisk.

På grunn av enorme mengder bilder og figurer har jeg plukket ut noen få favoritter. Du får dra og se selv hvis du synes det her ble for lite.

Dette bildet er malt av et barn på 13 fra Japan. Det er fint i seg selv, men blir enda finere hvis man ser det i sammenhengen med det lille skiltet som henger over. I dette barnets tolkning av verden er det liten tvil om at menn er dritt. Skjerp dere.

Jeg er ganske så lettlurt, men nånei du, museet. Det er ikke et barn som har malt dette. Hvis jeg øver resten av livet og maler et bilde om 40 år, kommer det fortsatt ikke til å bli like fint som det her. Så både for min egen selvtillits skyld, og for alle andre barn i verden, velger jeg å tro at dette er ren løgn.

Jeg ble så sliten av alle inntrykkene at jeg deiset ned på en stor pute på gulvet. Ida slengte seg ned ved siden av, og det var tilfeldigvis ved siden av denne skulptursaken. Jeg skjønte ingen ting. men Ida viser seg å være kunstekspert, og sa noe sånt som «det betyr at telefonen står ditt hjerte nærmest, vel!». Og det kan jeg relatere til, så da ble den ikke så stygg mer. Eller, den var jo aldri stygg (jo).

Jeg elsker denne FLOTTE saken. Virkelig. Skjønner ikke helt hva kunstneren vil, meg jeg er uansett enig.

Her er et eksempel på hva som skjer hvis man lar pubertale ungdommer stille ut kunsten sin på museet:

Hva i alle dager. Noen har sett for mye på Grey’s Anatomy. Hodet er på vei ut, men noen av babyens kroppsdeler har allerede funnet veien ut. Og hva er alle de trådene? Er det kanskje jeg som har sett for lite på Grey’s Anatomy? Feltarbeidet mitt ga meg nok skrekkhistorier om grusomme fødsler til at jeg burde vite hva som foregår her, men jeg skjønner det ikke. Hvor er legen med epiduralen! Kanskje hun har sånn korsryggtatovering så hun ikke kan få det? Noen må komme og gi den dama lystgass, for svingende.

Siden de voksne ikke har fått slått seg løs med egen kunst, hadde de satt opp små informative lapper med forklaringer av begrep. Lurer du for eksempel på hva fantasi er? Jeg også. Og hvis du vil ha svaret, er det ingen grunn til å lese teksten under. Men du kan jo gjøre det fordi den er skrevet på en kreativ måte. Bruken av ulik skriftstørrelse, gjentagelse, fullstendig meningsløse setninger og bastante og drøye påstander, gjør lappen ganske så interessant. Og det var også flott at de fikk blandet inn litt økonomi og sex i det hele.

Det var det!