Jeg fikk lært barna vanvittig mye på kort tid da jeg var streng skolefrøken i Historisk ferieskole. Barna kan nå salmer, De ti bud, barnevers og kongerekker. Spanskrør, tran og bjelle er løsningen! tenkte jeg. Det er praktisk å vite nå som jeg snart er lærer! Så fant jeg denne huskelappen som en av elevene hadde mistet:

Det er kanskje greit at jeg skal ta et år pedagogikk likevel.

I hvert fall hvis vi skal tro Aftenposten:

Jeg fikk seks barn til å spise flere porsjoner med lungemos i går . Ganske sikker på at det betyr at jeg er best. På livet sånn generelt, altså (og jada, de hadde plastpølser med lungemos i 1910). Synes i grunnen det er ganske godt selv, jeg.

Det som kan skje når man har jobbet på museum, er at man sitter stappmett og trykker på telefonen sin 1. juledag, og plutselig hører «TONJEEE! DU ER PÅ TV! TONJE! VET DU AT DU ER PÅ TV!». Så går man opp på stua, hvor bestemor og farmor er helt i hundre fordi jeg plutselig har dukket opp i programmet «Chat Noir – 100 år med katteklør».

Så tusen takk for det, du som tok bilder av meg på museet uten å si fra om at du skulle bruke dem på NRK. En ekstra takk for at et av bildene du valgte er denne flotte saken, hvor det ser ut som jeg prøver å slukke vedovnen ved å spytte på flammene:

Men skal man først være på tv så er det jo liten tvil om at jeg var heldig med programmet. «Chat Noir – 100 år med katteklør» er tross alt den beste tittelen på et program noensinne. Og så spennende tema, da gitt!

Men denne merkelige episoden fikk meg til å glede meg til Oslo-sommer på Folkemuseet. Kanskje jeg er så heldig at jeg får være Agnes igjen!

En måte å få umiddelbar respekt fra videregåendeklassen du skal vise rundt på museet, er å tryne i trappa mens de står og ser på deg. Så slår du til med rødming og mumling, for å gjøre situasjonen enda verre. Aaaah, det er mulig å bli flau helt inne i hjertet.

Jeg må seriøst lære å holde meg på beina, eventuelt holde meg unna alle steder man må gjøre noe annet enn å sitte eller ligge.

Vet du hva knurp er? Det visste ikke jeg før forrige helg, så med mindre dette er som da alle utenom meg plutselig visste hva elghufs er, så er det ikke et vanlig ord å kjenne til. Det er kaffeerstatning. Fattigfolk lagde knurp da de ikke hadde penger til kaffebønner, og det fikk jeg lage på jobb her om dagen. Det er en stekt (nesten brent) blanding av kokt potet, rugmel og vann som kvernes i kaffekvern og kokes kaffe på. Fristende? Jeg synes det høres ut som mat fra Roald Dahls bøker. SVK hadde likt knurp. Så da vet du hva du skal bestille hvis du kommer ut for en irriterende barista i fremtiden.

Nå er jeg ferdig med å være Agnes. Sommeren og turistsesongen er offisielt over, og det er fryktelig trist. Men akkurat da du trodde det ble slutt på museumsinnlegg så POW, begynner jeg å jobbe på Ibsenmuseet. Foreløpige høydepunkt fra den nye jobben er gjesten som trakk det blå skotrekket over hodet, og blikkene til ubekvemme gjester under opplesning av Asbjørnsens (kompisen til Moe, vettu) erotiske eventyr under kulturnatta på Ibsenmuseet. Hvis du ser den boka her

vil jeg anbefale deg å trekke deg unna pripne mennesker og barn før du åpner den. Tekstene er drøye, men de er ingen ting sammenlignet med illustrasjonene, som er…hva skal jeg si…ikke det man forventer å finne i en eventyrbok, i hvert fall.

Hvorfor har ingen spurt om autografen min eller om å få ta på meg etter jeg ble superkjendis og var avbildet i flere av landets aviser i helga? He? Det her er for dårlig.  (med «flere av landets aviser» mener jeg ALLE utgavene av Afteposten som ble trykket opp på lørdag. Det er ganske mange aviser, ass.)

Enda et lite jobbinnlegg tåler du vel? Jeg driver og leser meg opp på jobbrelaterte ting for tiden, som forskjellige typer tun, gårdsdrift, lafting og never. Det er overraskende spennende, men i dag nådde jeg punktet i boka hvor jeg ikke lenger henger med. Museumskunnskapsgrensen min, om du vil. Det sa fullstendig stopp, og det viser seg at grensen min er rett før smia. Jeg er ute av stand til å henge med på hva i alle dager som foregår i og rundt smia. Du kan jo lese selv, og se om du skjønner noe:

Det her må jo være en slags museumsspøk?

I dag var jeg tilbake på jobb etter en fin miniferie i Trondheim. Som du ser over så var jeg Agnes, og i dag var en av oppgavene å bære vanvittige mengder ved inn på Enerhaugen. Det var ganske så slitsomt, helt til jeg kom på at «winter is coming» er et godt svar til alle de utenlandske turistene som spør hva jeg driver med, der jeg går og bærer ved til vinteren. For det er jo sant. Etter hvert la jeg også på hviskestemme, noe som gjorde vedbæringen til en drøm. Jeg var dessverre ikke tøff nok til å prøve meg på «the cold winds are rising», men kanskje neste gang! De fleste svarte medfølende og begynte å snakke om dårlig isolasjon i trebygg, men noen få smilte lurt og nikket. Resten av uka skal jeg jobbe i kolonialen, så hvis du har noen gode tv-seriereferanser som passer til drops så er det bare å si fra.