Kategori: Museum

Tenkte å avslutte med et utdrag fra nettsiden til Norsk Tryllemuseum.

TRYLLING

        Trylling er en av våre eldste former for underholdning.

        Trylling har fasinert oss i generasjon etter generasjon.

        Trylling er en spennende og fascinerende hobby for mange.

        Trylling som yrke er forbeholdt de få, kanskje de med et spesielt talent.

Etter et besøk på Norsk Tryllemuseum vil jeg påpeke at du ikke skal la mangel på talent være et hinder på veien til tryllekunstneryrket. Det ser ikke ut til å ha stoppet noen, og gudskjelov for det. Nå gleder du deg til å dra på museum, tenker jeg. Og tenk, kanskje du er så heldig at du blir dratt med på neste museumstur med meg!

  • Hohoho, jeg kom på at jeg skal hete Agnes i sommer, og det er ei seng i huset hvor jeg skal leke at jeg bor. Jeg kan ta Agnes i senga-vitsen/palindromet hver dag i hele sommer! Fyttirakkern, det kommer til å slå an i målgruppa 8-13 år, ass. Og til deg, selvfølgelig. Det er liten tvil om at du kommer til å le deg ihjel. Jeg gleder meg til å bli den nye Arne.

  • Kunstpost nr. 2 må vente, for jeg har viktige nyheter. Jeg kan få deg inn på museum gratis. FYYYYY SØØØØREEEEN, du er så heldig! Du kan jo bare droppe å bli kjent med flere mennesker, slette LinkedIn-kontoen og glemme all fremtidig networking. Omgangskretsen din er herved komplett. Nå lurer du vel på hva du har gjort for å fortjene dette?  Du har ikke gjort noe som helst. Jeg, derimot, har fått meg sommerjobb, hvor jeg skal drive med dramatisert formidling i jeg-form. Er det noe som virkelig får deg til å tenke gjennom valgene du har tatt i livet, så er det når du i en alder av 26 år står og blir tatt mål av til kostyme til sommerjobb. Men jaja, artig blir det! Museet skaper det de kaller idealtypiske personer med fullstendig livshistorie, som man skal være ute i friluftsmuseet.

    Først fikk jeg beskjed om at jeg skulle være Martha, en fattig enke med to barn, som bor på Enerhaugen i 1959. Mannen til Martha døde av tuberkulose dagen før hun fødte deres andre barn. Har du hørt noe så forferdelig trist! Hun var altså i nesten samme situasjon som kona til Norges mest gjennomførte mann, Sigbjørn Obstfelder. Ikke nok med at han skrev verdens fineste dikt, men han toppet det hele med å dø av tuberkulose, og ble gravlagt samme dag som hans eneste barn ble født. Fantastisk.

    Sliter du med å sette deg inn i Obstfelder-tiraden min, men vil forstå hvor trist det her er, kan du jo se denne videoen. Den er akkurat på grensa til hvor klissete det er lov å bli, men jeg liker å tro at den er innafor.  Hvis du er uenig tar du feil, ditt kalde, kalde menneske.

    .

    Og så ser du for deg at Holly DØR AV TUBERKULOSE. Skjønner?

    Men nå viser det seg at noen har sagt feil til meg, så jeg skal være Agnes fra 1910, med ektemannen Karl Johan og fem barn. De er så lykkelige at det er til å bli kvalm av. Så ikke noe Obstfelder-mann på meg. Men jeg kan jo kjenne på en ekstrem frustrasjon over at jeg har en ektemann med vanvittig jålete navn. Det er jo nesten like ille.

    Si fra hvis du vil komme på besøk,  så skal jeg skrive deg opp på den kuleste gjestelista som finnes i hele verden (nå brukte jeg ikke det litterære virkemiddelet hyperbole). Jeg kommer til å ha på stakk og skaut. Du vet du har lyst til å se det. Jeg kommer også til å lage verdens beste vafler (nå brukte jeg det litterære virkemiddelet hyperbole, men klarte likevel å fjerne enhver grunn til å ikke komme på besøk i sommer).

  • Jeg vet ikke hvem som foreslo regnponcho som alternativ i Other-boksen i avstemningen, men jeg holdt på å le meg ihjel, så du vant. Gratulerer. Bitteliten atomkoffert var også et flott forslag. Riktig svar var 3D-kamera, som flere av dere gjettet, så bra jobba. Arne hadde bilder av trær i 3D som han stolt viste frem. Det var jo umulig å se bildene skikkelig, for jeg hadde jo ikke sånne briller. Eller kanskje det skulle være uklart og rart? Ikke vet jeg. Jeg ser trær i 3D hver dag, opptil flere ganger om dagen, så jeg er ikke kjempeimponert, merker jeg. Men det var veldig fint at han var så stolt av kameraet sitt, og også at han hadde det i det lille etuiet, så det er klart til å brukes (eller vises frem) til enhver tid.

    Jeg har forresten funnet et bilde som kunstmenneskene på Blindern ikke har skrevet om! Booyah! Det henger på forelesningssal 1 på Sophus Bugge, om du skulle få lyst til å ta en titt selv, før du leser min tolkning. Det er selvfølgelig ikke nødvendig, for jeg har tatt et sjarmerende mobilkamerabilde foran en fullsatt forelesningssal, mens alle i salen tenkte «se på den kule jenta der som stiller seg foran alle sammen og tar bilde av kunst med mobilen sin! Hun vil jeg bli bestevenn med!» så her skal det ikke stå på det visuelle.

  • Som sagt var ikke Arne spesielt imponert over hva jeg og Eirik kunne, og  Eirik gjorde ikke akkurat saken bedre da han spurte om denne maskina:

    (som er en jernlunge) fungerer manuelt. Da Arne hørte det holdt han på å eksplodere, dø og le seg i hjel på en gang. Han påpekte oppgitt, men lattermildt, at «Manus» betyr hånd, og ser det ut som det er hender som styrer maskinen? Gjør det det, Eirik? Ser du noen hender eller mennesker som styrer jernlungen? Se godt etter nå. Svaret er nei. Fryktelig mange nei, og en påfølgende demonstrasjon av hvordan manuelle pustemaskiner fungerer. Det er forresten folk som har levd i sånne jernlunger i over 60 år. Ei dame skrev ei barnebok og tok doktorgrad mens hun lå der, til og med. Virker kjempegøy, det da. Hun døde da hun var 70 og det plutselig ble strømbrudd.

    Siden Arne er anestesilege, brukte han god tid på å snakke om narkose og slikt. Vi fikk lukte på eter (stas!), høre røverhistorier om alkohol som smertestillende, og se en strålende demonstrasjon av hvordan man blir etter å ha dryppet eter på en klut i flere timer (sjanglende, med øynene i kryss og tunga stikkende ut av munnen). Før jeg glemmer det må jeg også inkludere et tips om å ikke lene seg på pasienter mens man bruker hjertestarter på dem. Det har Arne prøvd, fordi «en må jo leve litt! Homo ludens!», som han sa, og det var visst ikke så behagelig. Og forresten sa han også at det er liten fare for å våkne opp fra narkose midt under en operasjon, hvis noen av dere skulle være livredde for det, tenke på det i tide og utide, våkne midt på natta med mareritt,  google det og lese grusomme historier om mennesker som blir operert mens de er våkne, men ikke klarer å si ifra. Det skjer nesten aldri. Ikke noe å tenke på.

    Noe av det mest spennende med omvisningen, var Arnes syn på elektrosjokk. Jeg hadde ikke fått med meg at elektrosjokk nå er ansett som tilnærmet uproblematisk. Jeg har sett Homeland, og der *SPOILER* er det fremstilt som kjipe greier (“Issa!  Nazir’s son. Brody knew him. Don’t let me forget.” UÆÆÆ, hun kommer til å glemme det!). Men etter litt søking viser det seg at det nå er både vanlig og ansett som effektivt, akkurat som Arne sa. Man blir heldigvis dopet ned, og det er viktig med narkose OG muskelavslappende middel. Får du kun narkose kan du få så sterke kramper at du knekker ryggvirvler og knuser tennene (hallo nye mareritt). Korttidshukommelsestap er vanlig, men det mener Arne er bedre enn å være gal eller deprimert. Og det kan jeg si meg enig i, med mindre du har viktig kunnskap om Nazir.

    Og så den siste og rareste delen av omvisningen. På det innerste rommet i museet, kunne man lære om behandling av syfilis. Da Arne skulle fortelle om dette, spurte han selvfølgelig om vi visste hva syfilis var, og for en gangs skyld visste vi svaret. «Det er en kjønnssykdom», svarte jeg, fornøyd.  «Ja, en av de unevnelige sykdommene», sa han. Så tenkte jeg at vi lot det ligge, siden man tydeligvis ikke nevner slike sykdommer, men der tok jeg feil. Det er nå han forteller om den gangen han dro til Gambia. Bakgrunnen for historien er at en av behandlingsformene som ble brukt mot syfilis i Norge, var å gi pasientene malaria. Har man feber ble syfilisen litt mer utholdelig, og er det noe malaria fikser, så er det feber. Og et tips til alle dere reiseglade mennesker: reiser du til Gambia er det, i følge Arne, viktigere å huske malariapillene enn p-piller. For som han sa: «Malaria har du hele livet, mens en graviditet bare varer i ni måneder». Dette er, som Eirik påpekte, uslåelig logikk.

    Men som du vet så stoppet jo ikke historien fra Gambia der. Det er nå han forteller om gambiske menn. Han stilte seg helt inntil meg, og spurte om jeg visste hva gambiske menn oppsøkte hoteller for å spørre kvinnelige turister om. Jeg ristet på hodet. Så lente han seg helt inn til øret mitt  og hvisket  «do you want some Gambian pikk?». Jeg ble så rød. Jeg er ikke vant til at menn over 80 hvisker «pikk» til meg…nei, la meg omformulere: jeg er ikke vant til at NOEN hvisker «pikk» til meg. Jeg sto noen sekunder for å vurdere om jeg hadde hørt feil, før jeg mumlet noe om ufin språkbruk og stirret febrilsk på Eirik for at han skulle si eller gjøre noe som gjorde situasjonen mindre pinlig. Han hadde ikke hørt hva Arne sa, så der var det ikke mye hjelp å få.  Jeg synes det er ganske rart at gambiske menn har lært seg ordet pikk. Jeg vet at kelnere i utlandet ofte lærer seg å skåle på mange forskjellige språk, men at gambiske menn gjør det samme med kjønnsorganer vet jeg ikke om jeg er helt overbevist om.

    Det var nok om museet Museet. Ta deg en tur! Og sørg for å få Arne som omviser. Før jeg avslutter helt, tenkte jeg å ta en aldri så liten gjettekonkurranse. Arne sluttet jo aldri å imponere, og dette gjaldt også tilbehøret han hadde festet i beltereima. Han hadde to skinnetui, og jeg fikk æren av å vite hva som befant seg i det ene. Han viste det stolt frem mens han spurte om jeg ville bli med i en forening som jeg har glemt navnet på, og det irriterer vettet av meg, for en forening som Arne er med i, er en forening man vil være medlem av. Trykk på det alternativet du mener er rett, så skal jeg avsløre hva det var om ikke så lenge. Som en ekstra hjelp skal du også få se et bilde av etuiet:

  • Her kommer sannelig enda et innlegg til det store museumsprosjektet som ble startet for et par år siden (se for eksempel her hvis du ikke har fått det med deg). Denne gangen har jeg vært på Museet, og fy søren, her snakker vi museum. Det beste jeg har vært på, faktisk. Og jeg har vært på smijernsutstilling. Som dere ser, har ikke det beste museet noensinne noe annet navn enn Museet, og de fleste skiltene som viser veien til Museet henger på museet. Det er altså litt hemmelig, og det er jo stas. Det har åpent 4 timer i uka, på tirsdager og torsdager mellom 12 og 14, og ligger på Ullevål sykehus.

    Da vi kom fram ble vi møtt av dette sjarmerende skiltet:

    Bilde
    med koselig skrivefeil, og greier.

    Det hele startet litt trøblete, da det viste seg at damen som kom og åpnet (for man må ringe på) tydeligvis aldri hadde hørt om bankkort. Hun ba oss gå tilbake til hovedbygget for å ta ut penger, så da gikk vi til Ullevål hotell, hvor man ikke får tatt ut penger. Så gikk vi oss bort, gikk oss bort igjen, lo av folk med kreft som røyker (vi er flotte mennesker), og så gikk vi til hovedbygget. Hvis du er skikkelig observant har du  nå lagt merke til at jeg driver og skriver «vi». Det er fordi jeg fikk lurt med meg Eirik. Har man en sånn:

    Bilde

    er det ikke noe problem å få ham med seg på hva man vil, hvis det man vil er å lure ham med på museum på Ullevål sykehus.

    Vi kom oss omsider inn i Museet, og ble møtt av Arne. Arne jobber der, er godt over 80 år, og har jobbet som anestesilege siden 1960. Vi ga Arne penger, skrev oss inn i boka, og ble stående i gangen og vente på vekslepenger. Mens vi sto der, kom det en annen gruppe som nå var i ferd med å bli vist rundt av damen som aldri hadde hørt om bankkort. En av personene i gruppa gikk rett bort til Eirik for å hilse. Eirik, høflig som han er, hilste tilbake, og gjorde en mye bedre jobb enn meg med å holde  latteren tilbake da hans nye venn insisterte på at han hadde sett Eirik før.  På Norge Rundt. Man må jo like et museum hvor det stadig kommer gjester fra psykiatrisk avdeling.

    Noe sier meg at det er den nye vennen til Eirik som heter Fint vær, glad for at vi får se Muset.

    Gruppen gikk etter hvert videre, og Arne kom tilbake. Det vi ikke visste var at det er så mange ansatte og så få besøkende på Museet, at alle får omvisning. Det finner man ikke ut ved at man blir spurt om man vil ha omvisning, men ved at Arne følger etter deg og forteller hva du skal ta bilde av, og hva du skal se på. I begynnelsen gjorde vi små forsøk på å slippe unna, men ga raskt opp. Så da fikk vi omvisning i 1 ½ time av Arne. Og heldigvis for det, for Arne viste seg å være helt utrolig kul. Og frekk, vulgær og rar. Men mest kul.

    Arne sa "ta bildet av vaffeljernet!" så da gjorde jeg det.
    Eirik og Arne står og ser på en maskin som gjør noe med blodet. Ikke si til Arne at jeg ikke skjønner hvordan man skiller ut plasma.

    Arne lærte oss utrolig mye, men det som er viktigst å få fram om omvisningen hans, er den interessante formidlingsstrategien han har valgt, hvor hets er i fokus. Siden jeg er omviser selv, har jeg plukket opp mange tips. Ved hver nye ting Arne ville fortelle om, startet han med å stille oss spørsmål, for å kartlegge hva vi ikke kunne. Det var vanskelige spørsmål, og da han skjønte at vi ikke kunne svare, stilte han oppfølgingsspørsmål helt til vi fikk slått fast at vi virkelig ikke kunne noe som helst om det han skulle snakke om.

    Nå må jeg slutte å skrive, ellers komme Siv til å drepe meg fordi jeg har skrevet alt for langt innlegg, noe hun hadde hatt all rett til. Dette blir altså et blogginnlegg i flere deler.  Som en smakebit på neste del, kan jeg nevne at jeg skal fortelle om en episode hvor Arne lener seg bort til meg og hvisker «do you want some Gambian pikk?». Her er kontekst fryktelig viktig, så ja, følg med!