Som sagt var ikke Arne spesielt imponert over hva jeg og Eirik kunne, og  Eirik gjorde ikke akkurat saken bedre da han spurte om denne maskina:

(som er en jernlunge) fungerer manuelt. Da Arne hørte det holdt han på å eksplodere, dø og le seg i hjel på en gang. Han påpekte oppgitt, men lattermildt, at «Manus» betyr hånd, og ser det ut som det er hender som styrer maskinen? Gjør det det, Eirik? Ser du noen hender eller mennesker som styrer jernlungen? Se godt etter nå. Svaret er nei. Fryktelig mange nei, og en påfølgende demonstrasjon av hvordan manuelle pustemaskiner fungerer. Det er forresten folk som har levd i sånne jernlunger i over 60 år. Ei dame skrev ei barnebok og tok doktorgrad mens hun lå der, til og med. Virker kjempegøy, det da. Hun døde da hun var 70 og det plutselig ble strømbrudd.

Siden Arne er anestesilege, brukte han god tid på å snakke om narkose og slikt. Vi fikk lukte på eter (stas!), høre røverhistorier om alkohol som smertestillende, og se en strålende demonstrasjon av hvordan man blir etter å ha dryppet eter på en klut i flere timer (sjanglende, med øynene i kryss og tunga stikkende ut av munnen). Før jeg glemmer det må jeg også inkludere et tips om å ikke lene seg på pasienter mens man bruker hjertestarter på dem. Det har Arne prøvd, fordi «en må jo leve litt! Homo ludens!», som han sa, og det var visst ikke så behagelig. Og forresten sa han også at det er liten fare for å våkne opp fra narkose midt under en operasjon, hvis noen av dere skulle være livredde for det, tenke på det i tide og utide, våkne midt på natta med mareritt,  google det og lese grusomme historier om mennesker som blir operert mens de er våkne, men ikke klarer å si ifra. Det skjer nesten aldri. Ikke noe å tenke på.

Noe av det mest spennende med omvisningen, var Arnes syn på elektrosjokk. Jeg hadde ikke fått med meg at elektrosjokk nå er ansett som tilnærmet uproblematisk. Jeg har sett Homeland, og der *SPOILER* er det fremstilt som kjipe greier (“Issa!  Nazir’s son. Brody knew him. Don’t let me forget.” UÆÆÆ, hun kommer til å glemme det!). Men etter litt søking viser det seg at det nå er både vanlig og ansett som effektivt, akkurat som Arne sa. Man blir heldigvis dopet ned, og det er viktig med narkose OG muskelavslappende middel. Får du kun narkose kan du få så sterke kramper at du knekker ryggvirvler og knuser tennene (hallo nye mareritt). Korttidshukommelsestap er vanlig, men det mener Arne er bedre enn å være gal eller deprimert. Og det kan jeg si meg enig i, med mindre du har viktig kunnskap om Nazir.

Og så den siste og rareste delen av omvisningen. På det innerste rommet i museet, kunne man lære om behandling av syfilis. Da Arne skulle fortelle om dette, spurte han selvfølgelig om vi visste hva syfilis var, og for en gangs skyld visste vi svaret. «Det er en kjønnssykdom», svarte jeg, fornøyd.  «Ja, en av de unevnelige sykdommene», sa han. Så tenkte jeg at vi lot det ligge, siden man tydeligvis ikke nevner slike sykdommer, men der tok jeg feil. Det er nå han forteller om den gangen han dro til Gambia. Bakgrunnen for historien er at en av behandlingsformene som ble brukt mot syfilis i Norge, var å gi pasientene malaria. Har man feber ble syfilisen litt mer utholdelig, og er det noe malaria fikser, så er det feber. Og et tips til alle dere reiseglade mennesker: reiser du til Gambia er det, i følge Arne, viktigere å huske malariapillene enn p-piller. For som han sa: «Malaria har du hele livet, mens en graviditet bare varer i ni måneder». Dette er, som Eirik påpekte, uslåelig logikk.

Men som du vet så stoppet jo ikke historien fra Gambia der. Det er nå han forteller om gambiske menn. Han stilte seg helt inntil meg, og spurte om jeg visste hva gambiske menn oppsøkte hoteller for å spørre kvinnelige turister om. Jeg ristet på hodet. Så lente han seg helt inn til øret mitt  og hvisket  «do you want some Gambian pikk?». Jeg ble så rød. Jeg er ikke vant til at menn over 80 hvisker «pikk» til meg…nei, la meg omformulere: jeg er ikke vant til at NOEN hvisker «pikk» til meg. Jeg sto noen sekunder for å vurdere om jeg hadde hørt feil, før jeg mumlet noe om ufin språkbruk og stirret febrilsk på Eirik for at han skulle si eller gjøre noe som gjorde situasjonen mindre pinlig. Han hadde ikke hørt hva Arne sa, så der var det ikke mye hjelp å få.  Jeg synes det er ganske rart at gambiske menn har lært seg ordet pikk. Jeg vet at kelnere i utlandet ofte lærer seg å skåle på mange forskjellige språk, men at gambiske menn gjør det samme med kjønnsorganer vet jeg ikke om jeg er helt overbevist om.

Det var nok om museet Museet. Ta deg en tur! Og sørg for å få Arne som omviser. Før jeg avslutter helt, tenkte jeg å ta en aldri så liten gjettekonkurranse. Arne sluttet jo aldri å imponere, og dette gjaldt også tilbehøret han hadde festet i beltereima. Han hadde to skinnetui, og jeg fikk æren av å vite hva som befant seg i det ene. Han viste det stolt frem mens han spurte om jeg ville bli med i en forening som jeg har glemt navnet på, og det irriterer vettet av meg, for en forening som Arne er med i, er en forening man vil være medlem av. Trykk på det alternativet du mener er rett, så skal jeg avsløre hva det var om ikke så lenge. Som en ekstra hjelp skal du også få se et bilde av etuiet: