Jeg og Siv dro på Norsk døvemuseum for noen dager siden. Døvt, sier du? Herregud, så dårlige vitser du kommer med. Hvis du har fulgt med en stund og har superhusk, husker du kanskje at vi har vært der før, men nektet å gå inn fordi det kostet for mye. Nå bestemte vi oss for å være litt mindre grolete, og gledet oss til å lære mer om det å være døv. Som du ser er bygget stort, rødt og flott. Resepsjonen ser slik ut:

Det er ingen som sitter i resepsjonen. Det var jo litt merkelig, tenkte vi, men må man på do så må man på do, liksom. Vi sto og ventet litt, men det kom ingen. Så begynte vi å rope. Etter en god stund bestemte vi oss for å gå inn, og heller betale på vei ut. Akkurat da kom den ansvarlige inn døra, selvfølgelig. Og hvem var det? Sjefen min fra Trøndelag folkemuseum. Hun slapp oss inn og ga oss en liten omvisning. Heldigvis var det et søtt og interessant museum, for det hadde virkelig ikke tatt seg ut å skrive stygge ting om et museum hvor sjefen min har fått seg ny jobb. Det er nok best hvis du har en gruppe å ta med, for da kan du bestille omvisning hvor dere får ha på de stilige øreklokkene som du ser til høyre for Siv, på bildet over.

Museet består av fire rom, hvor det er veldig mange duppedingser å trykke, ta og høre på. Det liker jeg. Spesielt flott var det da Siv oppdaget videoen til Signmark, en døv rapper fra Finland. Tegnspråk og rap funker overraskende bra. Rappere gjør jo uansett mye rart med hendene, så hvorfor ikke gjøre noe som folk faktisk forstår?

Det som kan skje når man kjenner meg, er at man blir dratt med på litt merkelige ting. Som å se en naken Else Kåss Furuseth bli smurt inn i lapskaus, bli latterliggjort av pensjonerte leger på museum, eller ende opp oppunder taket i Nidarosdomen. I helga var jeg i Norges hjerte,  eller Cor Norvegiae, om du vil høres ut som du kan latin (særlig at du kan det), Nidarosdomen.  Det var Ole som ble dratt med denne gangen, da jeg fikk for meg at jeg skulle opp i stillaset som er satt opp inne i kirka. Der skulle jeg ta flotte bilder, lære masse, og kose meg, var planen. Det gjorde jeg også, til en viss grad. Problemet er bare det at jeg har en aldri så liten (ny) høydeskrekk, som slo ut for fullt mens jeg stabbet meg oppover stillastrappene. Den lekre hjelmen vi fikk utdelt fikk meg ikke til å føle meg ekstremt mye tryggere, der stillaset svaiet (hyperbole er ikke min greie) og STEINgulvet ble lenger og lenger borte. Heldigvis var vi kun 3 stykk pluss guiden, så det var mer enn nok plass til å desperat gripe etter alt det var mulig å holde seg i, uten at jeg kastet noen over kanten. I tillegg til meg og Ole, gikk vi sammen med en mann i 50-årene som har fått kongens fortjenestemedalje for å drive jernvareforretning i over 45 år. Han vant konkurransen i å se kulest ut med hjelm.

Min nye venn høydeskrekken resulterte i crappy bilder. Bare se her:

Det er vanskelig å få med noe mer når kroppen stivner hvis man nærmer seg kanten. På det siste bilde ser du at jeg har gått bittelitt lenger ut, men da skjelver jeg jo sånn på hånda at det er helt uklart.

Heldigvis var jeg mye flinkere til å ta bilder andre veien, med ryggen mot den sikre døden. Ser du hva det her er, eller?

Rosevinduet. For jeg sto sørenmeg rett bak det, der oppe i stillaset. Og én ting til: jeg fikk ta på det. Ta på rosevinduet. Så da er det vel liten tvil om at jeg herved er den kuleste personen du kjenner. Hvis du ser på bildet øverst i midten, ser du at de har satt inn noe juks. Det skal stå der til de har fått byttet ut den delen som ble ødelagt da noen sparket en fotball gjennom vinduet. Bra jobba.

Visste du forresten at de skulle droppe rosevinduet da Nidarosdomen skulle gjenreises i 1930? Det ville ikke bispinne Marie Gleditsch ha noe av, så hun bestemte at rosevinduet skulle bli norske kvinners løft i det store arbeidet. Vinduet kostet 150 000 kroner (de må bruke ingredienser som gull og uran(!) for å få til de riktige fargene), og de klarte jammenmeg å samle inn over 180 000. Hvordan? Ved å selge broderier, bakst, duker og klær og sånt. Derfor kalles vinduet  for verdens største husmorvindu. Superkoselig! Og Marie Gleditsch har, som eneste kvinne i kirka,  fått seg en aldri så liten takk:

Siden denne lille inngraveringen står sånn ca. 10 meter oppe på veggen på høyresiden i kirka, gjelder det å gripe sjansen og få vist den frem nå, siden ingen kommer til å legge merke til det før det settes opp et stillas igjen. Uansett: bra jobba, norske kvinner! Takk.

Jeg skulle skrive om turen min til Sjøfartsmuseet, men så skjedde det en aldri så liten google-ulykke. Litt som da jeg endte opp med å skrive et helt innlegg om Elverums-Knut. Denne gangen var derimot skiløperen byttet ut med en av internetts uungåelige kriker:  Illuminati. Det er alltid overraskende kort vei til Illuminati.

Men tilbake til Sjøfartsmuseet: Etter jeg hadde namedroppet Norsk Folkemuseum og lurt meg inn gratis (har du hørt på makan til oppførsel) på Sjøfartsmuseet, fikk jeg se en film om en sjømann som het Egil. Etter filmen ruslet jeg rundt, kledde meg ut som skipper (beviset ligger på Instagram) og tegnet litt. Men så fant jeg en medisinkoffert.

Jeg tok bilder av alle de spennende flaskene, lo av at sjømenn tydeligvis slet fælt med hemoroider (slemt!),

nynnet på en hjemmesnekra sang hvor jeg rimer Sanasol med Anusol (billig, jeg vet), så på bilder av båter og ble svimmel i et bittelite mørkt rom med diskokule og skumle blekksprutbamser. Så gikk jeg hjem.

Da jeg kom hjem, søkte jeg som en gal for å finne hva de ulike navnene på medisinflaskene betyr. De fleste var fylt med medisin mot kjedelige ting som vorter, malaria og lus.

Denne dødningehodeflasken, derimot, inneholdt Pantocain-tabletter. Det var her søkingen gikk galt. Før du leser videre, må jeg komme med en advarsel. Resten av innlegget skal handle om en bok som starter med en advarsel, nemlig, og da regner jeg med at å lese om boka er like farlig som å lese dette innlegget, så:

WARNING, READ THIS FIRST BEFORE READING THE BOOK. IF THERE IS ANY CHANCE you the reader have had mind-control done to you, you must consider the following book to be DANGEROUS.

 If you are consulting a therapist for DID (also known as MPD) [Dissosiativ identitetsforstyrrelse, tidligere kjent som multippel personlighetsforstyrrelse], it is recommended that you consult your therapist before reading this book. The complications that could result for those under mind control learning the truth–could be fatal. The co-authors take no responsibility for those who read or misuse this information [og det gjør ikke jeg heller!].  The reader’s mind is like a garden. It may not be time to plant the truth in your mind. Perhaps you need some weeding or ground preparation, before the garden of your mind is ready. Perhaps the weather is too stormy to plant the truth. Pray to the Lord of the Harvest.

Er hagehodet ditt klart for det her, tror du? Har du plukket nok ugress i tankene dine til at du er klar for sannhetens frø? Vel, da er det bare å fortsette.

Boken jeg fant da jeg så etter bruksområdet til Pantocain, har dette lekre coveret:

Slik jeg har forstått det (og nå har jeg lest alt for mye i den boka her) så driver CIA/Illuminati og utfører grusomme medisinske eksperiment og torturmetoder på slaver. Dette kalles Monarch Programming. De fleste har vel kjenneskap til Illuminati fra før, men i tilfelle du ikke er helt sikker på hvem de er og hva de driver med, så har du bokas definisjon her:  Illuminati er 13 blodlinjer som kontrollerer jorda. De lever dobbeltliv, hvor de later som om de har vanlige liv, men egentlig koser seg med masse blodritualer og styring av jorda når ingen ser dem. Monarch programming er et program styrt av den amerikanske regjeringen og andre mystiske grupper, som Illuminati, hvor de blant annet overvåket og torturerte slaver. Eksempler på offer, er de som får diagnosen «schizofren», men egentlig kun er misbrukt og ødelagte av USA og Illuminati.

Se bare her, i kapittel 3:

Chapter 3: Science No. 3 The Use of Drugs

The science of Pharmacology (drugs) has given the Programmers a vast array of mind-altering and body-altering drugs. Some of the drugs are not used to directly alter the mind, but to change the body (make the skin burn), or make the person vomit, or some other reaction that can be harnessed to further their nefarious programming goals.

A. Drugs Used for Mind Control

The CIA/Illuminati programming centers have more than 600-700 different drugs at their disposal. The following is a partial list of the drugs available for their mind-control (aka MK-Ultra Programming). They can make a person feel like he is in heaven, or burning in hell. The drugs are at times used with elaborate light, sound and motion shows that produce whatever effect the programmer wants to produce.

Så kommer er kjempelang liste med dop, og hva det gjøre med deg. Her er noen eksempler:

 2-GB (aka CBR, this is a strong hallucinogenic which also helps telepathic communication)

Anectine (succinylcholine, a strong muscle relaxant that makes one feel suffocated and drowning. The person feels terror at thinking he is dying.)

Ecstasy (aka XTC, Adam, MDMA, this is an illegal designer drug, but it’s used by the government & cult programmers. Empathogens, like Ecstasy, enhance trust between the recipient & the programmer. It’s effect lasts for several hours).

LSD-25 (Used to program alters to cut their veins; they want to end their nightmare by cutting what seem like white rivers w/ black threads or other scary delusions. Can cause psychosis & other effects. It’s used in small amounts for interrogations. Its active ingredient is psilocybin which can create anxiety & a fear of death)

Pheactin  Phenamine  Phenolic acid (injected into expendable children’s hearts to kill them)

Pantocaine, Pantopone, Parahyx  Paraldehyde (hypnotic sedative, produces sleep in 15 mm., has a strong odor & disagreeable taste)

Og sånn fortsetter det i hele boka, med det ene eksempelet etter det andre på mishandling, mystisk oppførsel og forferdelige rike menn med makt. Barn i Kina er spesielt utsatt, stakkars. Og vet du hva? Jeg synes ikke det der er spesielt trivelig gjort. Jeg har derfor to forslag:

1) at Illuminati og CIA slutter med det tullet der. Det er ikke pent å dope ned folk ufrivillig, selv om det er hemmelig.

2) at  forfatterne av boka, Fritz Springmeier & Cisco Wheeler,  slutter å skrive masse vås som skremmer vettet av folk som kun ville skrive om et lite museum i et oransje murhus.

Jeg har fått prestasjonsangst. Skikkelig prestasjonsangst. Nå er det flere (det er lov å skrive flere når det er mer enn én. For eksempel to) som skal komme på besøk til Trondheim de neste ukene, og har bedt om å bli tatt med på et artig museum. Og vet du hva? Trondheim har ikke det helt store å by på når det kommer til museum. Jeg har besøkt og skrevet om de fleste før, og det blir jo for dumt med gjenbruk. Merkelig nok finner jeg ingen informasjon om bittesmå museum i leiligheter eller kjellere her. Hva er det med folk? Er alle så opptatt av å være joviale at de helt har glemt verdien av å vise frem tilfeldige ting?

Jeg satser på at besøket blir fornøyd med Døvemuseet og Sporveismuseet, for det er alt jeg har å by på for øyeblikket. Døvemuseet kjenner du kanskje igjen, hvis du har fått med deg slutten av dette innlegget (der kan du også lese om Norsk Rettsmuseum, som mener det dekker både domstolene, politiet, påtalemyndigheten og kriminalomsorgen, og forteller om lov og rett i både fortid og samtid. Det kan jo diskuteres om de lykkes med det).  Uansett har jeg fått spørsmål om de har utstillingsdukker av døve på Døvemuseet, eller kanskje til og med ekte døve mennesker, så jeg gleder meg til å se! Det burde de jo ha. Og på Sporveismuseet har vogn 29 fått ny bakplate, så jeg kan ikke forstå annet enn at det blir imponerende saker.

Jeg må lete mer etter museum i Trondheim, ass. Kanskje det er hemmelige museum her? Sånn som de utestedene i storbyer som ikke har skilt, men man må vite hvor er? Det må være noe sånt. Jeg tvilholder på håpet! (Eller så kan du jo ta i et tak og lage et museum som jeg kan komme og besøke. Jeg er ikke kravstor).