Her kommer sannelig enda et innlegg til det store museumsprosjektet som ble startet for et par år siden (se for eksempel her hvis du ikke har fått det med deg). Denne gangen har jeg vært på Museet, og fy søren, her snakker vi museum. Det beste jeg har vært på, faktisk. Og jeg har vært på smijernsutstilling. Som dere ser, har ikke det beste museet noensinne noe annet navn enn Museet, og de fleste skiltene som viser veien til Museet henger på museet. Det er altså litt hemmelig, og det er jo stas. Det har åpent 4 timer i uka, på tirsdager og torsdager mellom 12 og 14, og ligger på Ullevål sykehus.

Da vi kom fram ble vi møtt av dette sjarmerende skiltet:

Det hele startet litt trøblete, da det viste seg at damen som kom og åpnet (for man må ringe på) tydeligvis aldri hadde hørt om bankkort. Hun ba oss gå tilbake til hovedbygget for å ta ut penger, så da gikk vi til Ullevål hotell, hvor man ikke får tatt ut penger. Så gikk vi oss bort, gikk oss bort igjen, lo av folk med kreft som røyker (vi er flotte mennesker), og så gikk vi til hovedbygget. Hvis du er skikkelig observant har du  nå lagt merke til at jeg driver og skriver «vi». Det er fordi jeg fikk lurt med meg Eirik. Har man en sånn:

er det ikke noe problem å få ham med seg på hva man vil, hvis det man vil er å lure ham med på museum på Ullevål sykehus.

Vi kom oss omsider inn i Museet, og ble møtt av Arne. Arne jobber der, er godt over 80 år, og har jobbet som anestesilege siden 1960. Vi ga Arne penger, skrev oss inn i boka, og ble stående i gangen og vente på vekslepenger. Mens vi sto der, kom det en annen gruppe som nå var i ferd med å bli vist rundt av damen som aldri hadde hørt om bankkort. En av personene i gruppa gikk rett bort til Eirik for å hilse. Eirik, høflig som han er, hilste tilbake, og gjorde en mye bedre jobb enn meg med å holde  latteren tilbake da hans nye venn insisterte på at han hadde sett Eirik før.  På Norge Rundt. Man må jo like et museum hvor det stadig kommer gjester fra psykiatrisk avdeling.

Gruppen gikk etter hvert videre, og Arne kom tilbake. Det vi ikke visste var at det er så mange ansatte og så få besøkende på Museet, at alle får omvisning. Det finner man ikke ut ved at man blir spurt om man vil ha omvisning, men ved at Arne følger etter deg og forteller hva du skal ta bilde av, og hva du skal se på. I begynnelsen gjorde vi små forsøk på å slippe unna, men ga raskt opp. Så da fikk vi omvisning i 1 ½ time av Arne. Og heldigvis for det, for Arne viste seg å være helt utrolig kul. Og frekk, vulgær og rar. Men mest kul.

Arne lærte oss utrolig mye, men det som er viktigst å få fram om omvisningen hans, er den interessante formidlingsstrategien han har valgt, hvor hets er i fokus. Siden jeg er omviser selv, har jeg plukket opp mange tips. Ved hver nye ting Arne ville fortelle om, startet han med å stille oss spørsmål, for å kartlegge hva vi ikke kunne. Det var vanskelige spørsmål, og da han skjønte at vi ikke kunne svare, stilte han oppfølgingsspørsmål helt til vi fikk slått fast at vi virkelig ikke kunne noe som helst om det han skulle snakke om.

Nå må jeg slutte å skrive, ellers komme Siv til å drepe meg fordi jeg har skrevet alt for langt innlegg, noe hun hadde hatt all rett til. Dette blir altså et blogginnlegg i flere deler.  Som en smakebit på neste del, kan jeg nevne at jeg skal fortelle om en episode hvor Arne lener seg bort til meg og hvisker «do you want some Gambian pikk?». Her er kontekst fryktelig viktig, så ja, følg med!