MELLOMBELS

I går var jeg på konsert  med Hjaltalín. Det vet jeg flere av dere som leser dette også har vært, men denne konserten var også med Páll Óscar. Man skulle tro at når man blander det her:

med det her:

Så blir det ganske rart. Og det ble det. Men på en fantastisk måte! Først spilte Hjaltalín alene i nesten en time, så kom Páll Óscar stormende inn på scenen i paljettdress med svarte og sølvfargede ruter og ble med på resten. Så nå har jeg vært på to flotte konserter i Reykjavik. Min plan om å bli et konsertmenneske går jo strålende!

Jeg tror Egil synes jeg er veldig merkelig nå. Og med god grunn. I går, da jeg skulle gå og pusse tennene, hørte jeg at det var noen som romsterte rundt på kjøkkenet. Siden jeg ikke var i humør til å høre at tannkrem fra tube gir deg ekstreme fedmeproblemer og verkbyller, ventet jeg med å gå ut. Da jeg hørte at ytterdøren smalt igjen, åpnet jeg forsiktig døren til rommet mitt, gikk sakte ut og listet meg bort til hjørnet til kjøkkenet. Jeg så at døren til Egil sitt rom sto åpen, men jeg så ingen tegn til han verken der eller på kjøkkenet. Hvorfor var han verken på kjøkkenet eller på rommet sitt? Fordi han sto rett bak meg. Han sto helt stille rett bak meg og så på at jeg sto og gjemte meg og speidet etter ham.  Han bruker nemlig å stå i døråpningen og røyke pipe noen ganger, og det hadde han tydeligvis gjort nå også. Så da jeg hørte at ytterdøren smalt igjen var det Egil som lukket døren og var på vei inn, ikke ut.  I noen sekunder sto jeg bare der helt stille og lurte på hva i all verden jeg skulle si. Han sa heller ingen ting, så jeg bare smilte og gikk på badet. Rød som en tomat.

Jeg tror bare jeg skal late som ingen ting neste gang jeg møter ham. Han gjorde jo også det etter en episode i forrige uke som jeg ikke klarer å skrive om enda. Grøss.

I går var jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke trodde kollektivet kunne bli rarere, men jeg tok feil igjen. I dag da jeg gikk ut fra rommet mitt møtte jeg tilhengertrekkeren med en svær madrass som han prøvde å dra opp trappa til andre etasje. Det er et ledig rom der, så nå ser det altså ut til at han også skal flytte inn.

Forkjølelsen min tar lang fart og driter i at jeg prøver å trene den ut. Men jeg har enda en plan. Min bittelille flaske med » Hoe Hin White Flower Embrocation». Jeg fikk den i bursdagsgave av en kinesisk dame i språkklassen.

Er den ikke fantastisk søt? Jeg har googlet den og funnet flere reklamer:

Jeg tror jeg kommer til å bli frisk som en fisk med noen dråper av det her!

I går var Thorstein på kjøkkenet da jeg lagde middag, og fortalte at han er ferdig på snekkerskolen i slutten av april, så da flytter han tilbake til landet. Ingen flere Icesave-skuespill på meg, altså. De siste dagene har han tatt seg tid til å snakke kjempesakte islandsk med meg hver dag, og fortalt meg ting som at en kvinne er i sin beste alder når hun er mellom 24 og 35 år (jeg har over 10 år igjen!). Jeg kommer til å savne ham, altså. Nå blir jeg sittende igjen med tidenes største Akon-fan, og en liten bedrevitertjukkas. Jeg trodde middagen min i dag ville bli godkjent, siden jeg spiste grønnsaker og litt ris, men der tok jeg grundig feil. Det nye nå er nemlig misosuppe. Det er utrolig hvor lenge et Egil kan snakke om misosuppe uten å innse at det er ufattelig kjedelig for de som hører på.

Jeg har nå kjøpt meg strikkebok, og skal jeg starte på min første lopapeysa på fredag. Da skal jeg nemlig på en foreldregruppe hvor det også er mange gamle damer som har sagt at de skal hjelpe meg. Tenk om jeg får det til, da!

I dag har jeg jogget ved havet. Min plan om å bli en svømmer ble det ikke noe av. Men heldigvis er det masse islendinger som jogger også, så det er jo ikke et dårlig alternativ.

Jeg er klar over at jeg høres ut som en hypokonder nå, og det er sannsynligvis fordi jeg er det, men jeg har blitt syk igjen. Denne gangen er jeg forkjøla. Det har jeg jo heller ikke tid til, så da jeg kom hjem fra språkkurset i dag bestemte jeg meg for å prøve ut Eiriks teori om at sykdom kun har med innstilling å gjøre, og at forkjølelser kan svettes ut. På med treningsklærne og ut i regnet, altså. Jeg jogga ned til havet og sprang bort til den ene lille skogen de har i byen. Der klarte jeg selvfølgelig å jogge meg bort.

Stillingen er nå: Forkjølelse 1 Tonje 1000 (minst. Jeg mener, jogging i MYRHULLBONANZA).

Jeg er overbevist om at jeg og de klissvåte joggeskoene mine har skremt vettet av forkjølelsen. For sikkerhets skyld drikker jeg også masse av min nye te ”Yogi Green Tea Kombucha – AIDS immune”. Jepp, på Island har de te som gjør deg immun mot AIDS. Og er man immun mot AIDS tror jeg ikke man kan bli forkjøla heller.

Jeg har blitt oppfordret til å skrive mer om hvorfor jeg holder på å bli mannssjåvinist. Jeg har nå prøvd, men får det ikke til. Vi får ta det senere, når jeg får ryddet opp i hodet. Men mannssjåvinist er uansett ikke rett ord. Svært forskjellsfeministisk er vel mer greia. Kanskje det forsvinner med forkjølelsen?

I dag tok jeg opp musikken som kom fra naborommet som jeg tenkte jeg kunne  legge til her så du kunne få høre hvordan jeg har det. Hvis du hadde luktet på litt svovel samtidig hadde du virkelig fått et innblikk i min verden. Men jeg får det ikke til. Og når jeg ikke får til sånt blir jeg så sint! Hjelp meg!

I går fikk jeg pakke i posten fra mamma, pappa og Truls. Det var sjokolade og polkagriser! Fantastisk! Så det skal jeg kose meg med i helga. Jeg tror ikke det finnes noe finere enn å få brev og pakker i posten.

Nå har Reidar kommet hjem fra Praha, og vandrer rundt med tilhengertrekkeren og mannen som bruker vaskemaskingen vår. Mannen som bruker vaskemaskinen kom og ga meg et brev i går. Han spurte «where from?» og jeg svarte at jeg kommer fra Norge. Han ga meg så et brev som skulle til en dame som heter Sophia og bor i huset ved siden av. Han virket veldig fornøyd, og mine forsøk på å forklare at jeg ikke heter Sophia så ikke ut til å gjøre ham mindre fornøyd. Jeg endte opp med å takke for brevet, og la det i riktig postkasse selv. Jeg håper ikke han har tenkt å fortsette å gi meg posten hennes. Tilhengertrekkeren har nå begynt å bære stein i steden for å trekke tilhengere. Jeg tror planen er å bytte ut det grønne «gress»teppet som er lagt rundt huset med stein, men før det kan skje må han visst bære den litt fram og tilbake. I går våknet jeg av at Reidar ropte «You are very strong! You don’t need to go the the gym!» Da jeg så ut sto Reidar og så på at tilhengertrekkeren bar stein fra en haug til en annen. Han er flink til å gi komplimenter, i det minste.

Jeg har nå bestemt meg for å  ta meg sammen med islandsken. Siden grammatikken er et mareritt er det nesten umulig å si en setning helt rett på det nivået jeg er nå. Jeg er derfor pysete når det kommer til å snakke islandsk, og det lærer jeg jo ikke noe av. For å bli mindre pysete har jeg bedt Thorstein bare snakke islandsk til meg. Han har virkelig gått inn for saken. Samtalene våre tar basic til et helt nytt nivå.

Jeg blir bare er og mer stressa over alt som må gjøres, leses og forstås for at dette prosjektet skal bli bra. Jeg kommer aldri til å rekke alt! De siste dagene har jeg brukt på å stresse over alt jeg burde gjøre heller enn å faktisk gjøre noe.  Jeg er også redd for at jeg er i ferd med å bli en mannssjåvinist. Jeg har jo lenge vært glad i forskjellsfeminisme, men dette går jo forbi det til og med. Det har jo egentlig ikke noe å si for prosjektet, for jeg driver jo ikke med anvedt antropologi. Jeg skal jo ikke si hva som er rett eller galt, eller fortelle hvordan noe bør gjøres. Jeg skal bare se hvordan det er her. Men det jeg lurer på og konsentrerer meg om forandrer jo seg etter hva jeg synes er spennende og viktig, og når jeg plutselig finner masse ny litteratur som gir mye mer mening knyttet til det jeg ser her, blir jo alt bare forandret og annerledes og rot. Det er kaos i hodet mitt for tiden. Nei, det her ble ikke særlig underholdene lesning. FIS! Sånn, det var bedre.

Da er bursdagen over, og det ble en strålende dag. Jeg brukte litt for mye penger, spiste alt for mye kake, og fikk kjempefine gaver. Perfekt!  Det eneste som ikke var så perfekt var den klassiske bursdagshumoren man aldri slipper unna. Å si at noen snart er halvveis til 50 er ikke morsomt. Enten så er man halvveis til 50, eller så er man ikke det. Det er som å si til en gammel dame at hun snart er død.  Jeg ler ikke.

Men over til noe mye mer koselig. Det islandske ordet for klem er knús. Jeg blir så glad av det ordet! Knuseklemmer er jo de beste klemmene. Jeg mener at hvis man først skal klemme, er det den eneste måten å gjøre det på. Halvveisklemming er nesten like ille som ond bursdagshumor.

Jeg sitter nå i min fine nye lopapeysa og strikker mens jeg hører på Hjálmar. Det har jeg tenkt å fortsette med resten av kvelden, for da jeg kom hjem fra foreldregruppe i dag kom plutselig feberen og tok meg. Det har jeg ikke tid til så jeg skal gi den én kveld å binge seg på, så får det være nok. Og det går fint å ha en skikkelig lat innekveld når man kan høre på det her:

Blir ikke mer islandsk enn den gjengen der, altså.

Jeg begynner å bli påvirket av all denne transkriberingen. Det er som om jeg har befunnet meg utenfor alle samtalene jeg har hatt i dag, og irritert meg over at folk  bruker ord som er vanskelig å skrive, eller når de surrer mye og aldri kommer til poenget. Jeg lurer på hvordan det kommer til å bli om et år. Det var spesielt ille under samtalen med Egil, men det var kanskje fordi han alltid kritiserer hva jeg spiser. Jeg trodde en salat ville bli godkjent, men nånei du. Jeg spiste nemlig paprika med skallet på. Man kan dø av det. Og så spiste jeg fullkornspasta istedenfor ris. Det er kjempeusunt. Og verst av alt: jeg spiste kikerter fra boks. Man må aldri, aldri finne på å spise noe fra boks. Jeg prøvde å spøke med at jeg kunne kose meg med bokskikertene mine, siden jeg uansett snart døde av paprikaskallet, men den slo ikke an…

Men jeg skal ikke klage, for samtalene med Egil er ingen ting imot det stakkars Johanne må tåle i disse dager. Hun er tilbake i Reykjavik en liten stund, og har nå fått selskap av en couch surfer. Damen Johanne leier av bruker å ha en del av dem, men denne mannen var ikke fornøyd med sofaen i stua, så han tok heller med seg en madrass og la seg utenfor rommet til Johanne. Jeg spiste middag hos Johanne i går, og fikk oppleve dette skyr-stjelende mennesket. Han var jo trivelig, men det eneste han snakket om var å sjekke opp jenter, eller ”how to make opportunity in disco”, som han kalte det. De mannsjåvinistiske utsagnene kom som perler på en snor. Jeg rynket sånn på nesa at jeg var redd for å få varige mén, men han tok ikke et hint, og fortsatte å legge ut om både det ene og det andre. Han mener blant annet at skandinaviske jenter er veldig rare. Det hjelper ikke å prate til oss. Den eneste måten å få seg noe på er å dra på diskotek, vente til det stenger, og håpe på det beste. I Østerrike er det mye bedre. Der går alle gutter og jenter på danseskole sammen, så da er alt så enkelt. Jeg er ikke sikker på hvor gammel han er, men han er i hvert fall over 30, og går fortsatt på danseskole. At alle voksne mennesker i Østerrike går på danseskole virker ganske usannsynlig, men han insisterte på at det er vanlig.

Nå skal kose meg med å se på Oslo Student-tv . Det synes jeg du også skal gjøre!  Men først litt feministpropaganda. Det er jo tross alt 8. mars.

I går våknet jeg av kirkeklokkekonserten kl. 12. Jada, jeg vet at det er sent, men jeg må stå opp alt for tidlig resten av uka, tenk. Denne konserten spilles hver dag kl. 12 og 18, og jeg blir bare mer og mer glad i den. Det at kirkeklokken ringer hver halvtime mellom 9 om morgenen og 9 om kvelden, derimot, har jeg ikke lært meg å like enda. Jeg har transkribert intervju hele lørdag og skal fortsette i dag, men på fredag var jeg på konsert. Det var jo på tide. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for konserter (det er da så trangt og bråkete) men siden det er det man gjør her, har jeg bestemt meg for å ta meg sammen og prøve å bli et konsertmenneske.

Min første konsert var med det islandske reggaebandet Hjálmar. Jeg er ikke akkurat noen reggae-ekspert, så Johanne ga  meg et lynkurs kvelden før. Jeg vil ikke si at historien om løven, Etiopia, hasj og kristendom gjorde meg mindre skeptisk, men Johanne insisterte på at Hjálmar er bra, så jeg troppet opp på fredagskvelden, om enn uten skyhøye forventninger. Konserten ble holdt i en bar midt i sentrum. Baren var liten, med scenen 2 meter foran baren, og sitteplasser kun ved bardisken og i et rom bak scenen. Det var svære lysekroner, glassvegger og glasstrær til pynt. Ikke det jeg hadde sett for meg som lokale for reggaekonsert, altså. Flertallet av publikum var helt straighte islendinger, men det var også en del gamle damer med alt for lite klær og svære bolegutter som gikk på do sammen, og tørket seg demonstrativt og stolt under nesa hver gang de kom ut. Hjálmar var selvfølgelig sene, som seg hør og bør for et islandsk reggaeband, men de viste seg å være verdt å vente på. Makan til trivelig musikk har jeg ikke hørt på lenge. Hvem skulle trodd at enorme lysekroner og reggae kunne gå så bra sammen? Ikke jeg, i hvert fall. Nå er kanskje ikke trivelig en god nok beskrivelse, men jeg har ikke noe bedre ord. Dere får høre selv.

På lørdag var det som sagt slutt på festlighetene, og transkribering for alle penga. Etter jeg hadde holdt på noen timer hørte jeg plutselig merkelige skrape- og dunkelyder utenfor døra. Jeg tok en pause i jobbinga for å høre hva som foregikk. Det viste seg at elektrikeren som Reidar nevnte for noen dager siden endelig hadde kommet. Valerica (aka. østeuropeeren) hadde også hørt lydene og prøvde å kommunisere med den polske elektrikeren. Samtalen gikk slik:

Valerica: Do you speak english?

Elektrikeren: Yes.

Valerica: When will you be finished?

Elektrikeren: Soon.

Valerica: When will you be finished?

Elektrikeren: Soon, soon.

Valerica: But when will you finish?

Elektrikeren: Soon.

Valerica: Ahhh, wait

(ringer sin polske venn og ber ham finne ut når elektrikeren kommer til å bli ferdig. Gir så telefonen til elektrikeren).

Elektrikeren: Hello? …SOON!

Så ble det helt stille i noen sekunder, før jeg hørte en dør som smalt igjen, og Akon ble vrengt opp høyere enn noen gang.

Da jeg sto og lagde meg middag senere på dagen kom Thorstein ned trappa og fortalte at han skulle dra for å stemme. Jeg spurte om det ble ja eller nei, og da ble han helt i hundre. Han skulle stemme nei, og siden jeg snakker dårlig islandsk og han snakker ganske dårlig engelsk og dansk bestemte han seg for å demonstrere sitt valg heller enn å forklare. Han latet som om han tok penger fra meg, for så å kaste dem demonstrativt rundt seg med store flagrende armbevegelser. Han latet så som om han stappet litt penger i bukselommene, før han sa ”nei” med en bestemt stemme og gikk ut døra med et fornøyd glis om munnen. Ikke noe tvil der i gården, altså. Og siden nesten alle islendingene som stemte var enige med ham, så ble nok Thorstein glad og fornøyd.

I dag måtte jeg bruke Reidars ringeklokketelefon og til min store overraskelse fungerer den fortsatt. Han var til og med på kontoret, så da fikk jeg betalt husleien. Han kunne fortelle at han skal til Praha og jobbe på hotellet sitt til onsdag (si ifra hvis dere trenger informasjon om hvor man ikke skal bo i Praha) og kunne gjerne kjøpe med noe til meg på vei hjem. Alternativene mine var vodka eller sigaretter.  Jeg fikk overbevist ham om at jeg verken trenger sigaretter eller vodka, noe han syntes var helt uforståelig. Etter enda en samtale om «tickets» fikk jeg spurt hvordan det går med internett. Det visste han ikke noe om, og kom med en lang historie om en mann som skal fikse strømmen. Det kan altså virke som om jeg må se langt etter internett.

Nå har jeg snart vært her i to måneder og lurer på om jeg begynner å nærme meg den her krisen veilederen min snakket om. Jeg bytter nemlig på å like eller hate prosjektet mitt flere ganger om dagen, noe som fører til ekstreme humørsvingninger med innslag av panikk. Ting går fra å være kjempefint til å være forferdelig på få sekunder, og det er fryktelig slitsomt. Nå sitter jeg på universitetsbiblioteket og irriterer meg grønn over alle de ekstremt unge menneskene som sitter og tygger tyggis. Greit, det er bare 3 som tygger tyggis, men de sitter ved siden av meg og er eksepsjonelt irriterende. Lukk munnen. Og det er ikke greit å ha på lyden på mobilen her. Spesielt ikke når man har en Nickelback-sang som ringetone.

Til nå har dette vært en veldig bra dag, altså. Jeg startet dagen med språkkurs, og når timen begynner med at Gido kommer inn og unnskylder at han ikke var der i går «because I was so drunk, sorry that I was not here, but I was drinking and drinking and taking pictures» så vet man at det vil bli en bra dag. Der Gido kommer fra er det tydeligvis en god unnskyldning å fortelle læreren (og mine fordommer mot Finland bare vokser). Det har også begynt å oppstå grupperinger og allianser i klassen på grunn av noen av de nye som ikke kan en dritt. Det er veldig spennende å følge med på hvordan folk rotter seg sammen, lager regler for hvor folk kan sitte i klasserommet og baksnakker folk høyt på engelsk mens de hører på. Drama på Mimir!

Etter språkkurset dro jeg på diktafonjakt. De har Elkjøp her, så det trodde jeg skulle være fort gjort. Men neida, jeg ble sendt rundt til fire butikker som alle visstnok lå nærme hverandre før jeg fant en. Jeg har forferdelig retniningssans, så hadde det ikke vært for gutten med langt svart hår og sølvfarget ettervekst så hadde jeg vel vandret rundt enda. Min ekstreme entusiasme for å endelig finne det jeg lette etter smittet over på mannen bak kassa, som var usedvanlig trivelig. Han så på kortet mitt at jeg har bursdag på samme dag som sønnen hans og ga meg fødselsdagsrabatt. Det var trivelig, det.

Nå skal jeg sette i gang med mer transkribering og forsøke å få tak i Fokus Bank. Kortet mitt virker nemlig ikke i minibanker mer, og det er litt upraktisk. Men jeg har nå lært at de gamle damene som jobber i banken her er kjempekoselige, så det er aldri så galt at det ikke er godt for noe.  Jeg må også manne meg opp til å ringe Reidar for å få betalt husleie. Gud som jeg gleder meg til å bruke ringeklokketelefonen hans. Jeg merker at sløvheten kommer sakte men sikkert nå, så jeg må ta meg sammen så jeg ikke ender opp som i går.

Det er mars! Tjohei! Mars er absolutt en av favorittmånedene mine. Nå kommer våren!   I går hadde jeg en fantastisk produktiv dag. Jeg rydda og vaska rommet, transkriberte intervju, gjorde ekstra islandsklekse, skrev blogginnlegg, sydde på knapper på ting som trengte det, strikket, la sammen klær og lagde skikkelig middag. Det var altså litt av en søndag!  Dagens høydepunkt var da jeg avslørte Egil i å prøve å lurkikke på rommet mitt. Han trodde tydeligvis jeg var på badet, for da jeg skulle ut var plutselig hodet hans i døråpningen. Han ble rød som en tomat, tok et lite hopp, og gjorde et svært dårlig forsøk på å late som ingen ting. Deretter gjemte han seg på rommet resten av kvelden. Det eneste kjipe var at jeg ikke fikk sove (igjen). Og nå ser det ut til at jeg har brukt opp all produktiviteten min, så i dag har vært en kjedelig og lite effektiv dag. Jeg har vært på biblioteket og stirret langsomt i veggen, lest alle favorittbloggene mine 10 ganger og laget meg middag. Det var det.  Æsj, for en kjip dag. Og det ble ikke bedre av å møte Egil i bare underbuksa da jeg sto opp i dag tidlig heller. Ærlig talt, ta på deg klær. Jeg vil ikke se deg i underbuksa.

Og ikke nok med det, jeg har også konstant lyst på godteri. Jeg har vært kjempeflink etter jeg flyttet hit og nesten ikke spist godteri i det hele tatt, men nå klarer jeg ikke å tenke på noe annet. Det er ukedag, så jeg skal selvfølgelig holde meg unna, men argh! JEG VIL HA SJOKOLADE! Det er mulig det ikke hjalp å lese kakeoppskrifter i nesten en time i dag. Det jeg har aller mest lyst på er polkagrisdrops og sjokolade. Ser ikke det her fantastisk godt ut?

Nei, jeg får ta meg sammen og klare meg med den spydige teen min. Den er veldig god til å være så frekk. Og i morgen skal det jobbes!