I går våknet jeg av kirkeklokkekonserten kl. 12. Jada, jeg vet at det er sent, men jeg må stå opp alt for tidlig resten av uka, tenk. Denne konserten spilles hver dag kl. 12 og 18, og jeg blir bare mer og mer glad i den. Det at kirkeklokken ringer hver halvtime mellom 9 om morgenen og 9 om kvelden, derimot, har jeg ikke lært meg å like enda. Jeg har transkribert intervju hele lørdag og skal fortsette i dag, men på fredag var jeg på konsert. Det var jo på tide. Jeg har aldri vært spesielt begeistret for konserter (det er da så trangt og bråkete) men siden det er det man gjør her, har jeg bestemt meg for å ta meg sammen og prøve å bli et konsertmenneske.

Min første konsert var med det islandske reggaebandet Hjálmar. Jeg er ikke akkurat noen reggae-ekspert, så Johanne ga  meg et lynkurs kvelden før. Jeg vil ikke si at historien om løven, Etiopia, hasj og kristendom gjorde meg mindre skeptisk, men Johanne insisterte på at Hjálmar er bra, så jeg troppet opp på fredagskvelden, om enn uten skyhøye forventninger. Konserten ble holdt i en bar midt i sentrum. Baren var liten, med scenen 2 meter foran baren, og sitteplasser kun ved bardisken og i et rom bak scenen. Det var svære lysekroner, glassvegger og glasstrær til pynt. Ikke det jeg hadde sett for meg som lokale for reggaekonsert, altså. Flertallet av publikum var helt straighte islendinger, men det var også en del gamle damer med alt for lite klær og svære bolegutter som gikk på do sammen, og tørket seg demonstrativt og stolt under nesa hver gang de kom ut. Hjálmar var selvfølgelig sene, som seg hør og bør for et islandsk reggaeband, men de viste seg å være verdt å vente på. Makan til trivelig musikk har jeg ikke hørt på lenge. Hvem skulle trodd at enorme lysekroner og reggae kunne gå så bra sammen? Ikke jeg, i hvert fall. Nå er kanskje ikke trivelig en god nok beskrivelse, men jeg har ikke noe bedre ord. Dere får høre selv.

På lørdag var det som sagt slutt på festlighetene, og transkribering for alle penga. Etter jeg hadde holdt på noen timer hørte jeg plutselig merkelige skrape- og dunkelyder utenfor døra. Jeg tok en pause i jobbinga for å høre hva som foregikk. Det viste seg at elektrikeren som Reidar nevnte for noen dager siden endelig hadde kommet. Valerica (aka. østeuropeeren) hadde også hørt lydene og prøvde å kommunisere med den polske elektrikeren. Samtalen gikk slik:

Valerica: Do you speak english?

Elektrikeren: Yes.

Valerica: When will you be finished?

Elektrikeren: Soon.

Valerica: When will you be finished?

Elektrikeren: Soon, soon.

Valerica: But when will you finish?

Elektrikeren: Soon.

Valerica: Ahhh, wait

(ringer sin polske venn og ber ham finne ut når elektrikeren kommer til å bli ferdig. Gir så telefonen til elektrikeren).

Elektrikeren: Hello? …SOON!

Så ble det helt stille i noen sekunder, før jeg hørte en dør som smalt igjen, og Akon ble vrengt opp høyere enn noen gang.

Da jeg sto og lagde meg middag senere på dagen kom Thorstein ned trappa og fortalte at han skulle dra for å stemme. Jeg spurte om det ble ja eller nei, og da ble han helt i hundre. Han skulle stemme nei, og siden jeg snakker dårlig islandsk og han snakker ganske dårlig engelsk og dansk bestemte han seg for å demonstrere sitt valg heller enn å forklare. Han latet som om han tok penger fra meg, for så å kaste dem demonstrativt rundt seg med store flagrende armbevegelser. Han latet så som om han stappet litt penger i bukselommene, før han sa ”nei” med en bestemt stemme og gikk ut døra med et fornøyd glis om munnen. Ikke noe tvil der i gården, altså. Og siden nesten alle islendingene som stemte var enige med ham, så ble nok Thorstein glad og fornøyd.