MELLOMBELS

-oppfølgeren til menn som løfter kvinner er  her!

Sett deg her og pass på at ingen forstyrrer oss mens vi ligger og later oss, du, Gunnar.

Er det noe som virkelig kan ødelegge en god høneblund, så er det kalde tær.

Hvis mannen ikke har bygd stor nok seng, får han bare finne seg i å passe på at kona ikke faller ut mens hun tar seg en middagshvil.

Hva er det her? Et vikingeskip?

Nei, selvfølgelig er det ikke det. Det er en seng. Hvor det overraskende nok ligger en kvinne og tar seg en dupp.

Harpe/seng, mandarin/klementin. Samma ulla, vel.

Det kommer ikke klart frem om dette er en kvinne eller en mann, men siden personen var for lat til ha melken i en bøtte før hun (ja, hun) drakk den, sier det seg vel selv…

Nå driver Thorstein og pakker. Da jeg hjalp ham å bære ut litt ting viste han meg noen av maleriene sine. Han har malt i 20 år, og maler som regel ting han har drømt eller sett. Og noen ganger ser han spøkelser. Han fortalte det med hviskestemme, fordi folk tror ofte at han er gal når ham snakker om det, så ingen andre må få vite det. Spøkelsene ser ut som vanlige mennesker, og når han ser dem vet han som regel ikke at de er spøkelser før de er borte.  Jeg fortalte at jeg aldri har sett spøkelser og at jeg som regel bare drømmer kjedelige ting, noe han syntes var veldig trist. Han viste meg et maleri han har malt fra en drøm han har hatt. Da jeg så det skjønte jeg at jeg umulig kunne beskrive det på en god nok måte, så jeg spurte om jeg fikk ta bilde. Her er drømmen til Thorstein:

Den der runde greia som mannen har hånden sin på er et kommunikasjonsmiddel. De har ikke telefon, men bruker den dingsen. Og gresset utenfor slottet er ei bru, så mannen står og venter på at gresset skal strekke seg over til ham. Han viste meg også et bilde av en død mann som satt på en hest med en kvinne. Han hadde blitt inspirert av en kjent historie om en mann som måtte dra fra konen sin, men lovte å hente henne med en gang han fikk muligheten. Problemet var bare at han døde før han fikk hentet henne. Men han lot ikke det stoppe seg, og hentet henne likevel. Konen merket ikke at han var død før de red bort om natten, og månelystet skinte på ham. Litt av en historie, gitt. Og det var også litt av et maleri. Noen ganger slår det meg hvor fint det egentlig er at jeg havnet i det huset her. Når skulle jeg ellers blitt kjent med så utrolig merkelige mennesker?

I dag kom Reidar en tur innom mens Thorstein og jeg satt på kjøkkenet. Han vært litt fornærmet for at jeg ikke hadde kommentert hvor flink han hadde vært forrige uke, for da hadde han nemlig vasket hele huset. Jeg beklaget så mye og tror ikke han skjønte at jeg ikke hadde lagt merke til det. Han fortalte også at de skal bytte ut døren til rommet mitt på mandag. ”It will be much more cool” sa han. Og jeg tror ikke det skal bli et problem å finne en dør som er kulere enn den jeg har nå. ALLE dører er kulere enn den jeg har nå. Den er alt for liten, så det er stort glippe mellom døra og veggen, og en stor sprekk midt på døra. Også er den knallgrønn. Med knallrødt dørhåndtak. Det er den styggeste døra som finnes i hele verden. Det er jeg faktisk helt sikker på. Dere kan jo se selv:

Jeg spurte om han hadde hørt noe mer om Egil, og Reidar skuffet selvfølgelig ikke i sine beskrivelser av ham:  (og ja, denne transkriberingen har gitt meg superhusk!) :

Reidar: Egil? You mean Mr. Stupid? No, no news from him, he is still in the house for the stupids

Thorstein: I don’t think he was stupid, he knows a lot of things, more than many people. But he was sick, he had problems, you know

Reidar: He is stupid. If he has problems here (peker mot hodet), I call him stupid. My wife is a nurse, so she might call it something else, but I call him stupid. His head is not right, so he is stupid.

Thorstein: He was all alone in his head. When he was at home he was acting like he was all alone, doing all kinds of strange things

Tonje: But will he be coming back? I don’t think that’s a good idea…

Reidar: (gliser) you know what we can do? We will give him a tent, and let him live in the hole in the ground outside the hotel! Haha!

Tonje: Haha, that’s a very good idea, but I think it’s too close to the house

Reidar: No, but I don’t think he should come back, his contract goes out at the end of May, and he will not get a new one.

Woho! Så hvis Egil kommer tilbake trenger jeg bare å holde ut med ham I noen uker. Og det skal jeg klare. Det blir jo underholdning av det, i det minste. Og hullet i bakken som Reidar snakker om er et gigantisk hull som er gravd ut bak hotellet han. Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det før? Det er uansett bare et stort hull.

Jeg hater kunder som klager. Virkelig. Jeg jobber på Ica hver sommer, og det er utrolig hvor mange sure damer som kommer og kjefter og syter for de merkeligste ting. For det er alltid damer, nemlig. Og de er som oftest rundt 50, med kort hår og briller. Men nok om det. Det er flaut å innrømme det, men jeg var en klagekunde i dag. Grøss og gru. Rett etter jeg kom til Island bestilte jeg sånn 3G-internett-greie, eller hva det heter. Samme hvor mange fancy nye usb-er de har gitt meg, fungerer det ikke, og nå som jeg har skikkelig internett gidder jeg i hvert fall ikke betale masse penger for noe som ikke funker. Så i dag tok jeg mot til meg og dro innom butikken på vei hjem. Det endte med at noen skal sende meg en mail og fortelle om jeg trenger å betale for de 2 siste månedene. Det betyr vel at jeg ikke er så flink til å klage… Det er vanskelig å bli sint når jenta bak skranken er så hyggelig. Hun har da ikke gjort noe galt, stakkar.  Kanskje jeg er bedre på sinte mailer? Jeg får vente og se hva de skriver.

Dette har vært en merkelig dag. Jeg våknet opp og var i eksepsjonelt dårlig humør. Noen ganger er man sur og vrang, og har egentlig bare lyst til å fortsette med det resten av dagen. Sånn har jeg det noen ganger, i hver fall. Jeg hadde vondt i magen, i ryggen, i hodet, ja over alt. Hver jævla måned. VRÆL! Men det her har vi vært igjennom før. Uansett så hadde jeg et intervju planlagt, så jeg bet tennene sammen og kom meg av gårde. Det var ganske langt borte så da jeg subbet motvillig ned til bussholderplassen var jeg overbevist om at jeg aldri kom til å finne frem og at alt kom til å gå kjempedårlig. Bussen kom presis, og en triveligere bussjåfør skal en lete lenge etter. Men jeg hadde ikke tenkt å bli i bedre humør, så jeg prøvde å ignorere ham, og satte meg ned og surmulte for meg selv bakerst i bussen.

Da vi begynte å nærme oss, tok jeg opp kartet og prøvde å finne ut om jeg skulle av snart. Da kom det en kjempesøt gammel mann som snakket perfekt engelsk og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg kom meg av på rett stopp og fant huset med en gang. Det var nå svært vanskelig å holde på det dårlige humøret. Det ble ikke lettere av at intervjuet gikk kjempebra og at jeg nesten ikke trengte å vente på bussen på vei tilbake. På butikken var halvparten av det jeg trengte på tilbud, og jeg fant en fantastisk søt ullgenser som var nærmest gratis da jeg stakk innom garnbutikken. Og ikke nok med det, da jeg kom hjem lå et brev fra mamma og ventet på meg.  Og man kan ikke være sur når man får brev av mamma, det er simpelthen umulig. Så takk til flotte islendinger, mamma, ibux og tilfeldige tilbud på butikken for å redde dagen min.

Her hjemme er det behagelig lite rart som skjer for tiden. Men for noen dager siden gikk strømmen i hele huset. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå ut til ringeklokketelefonen til Reidar og høre hva som foregikk. ”Someone is doing something with the washing machine” var svaret jeg fikk. Nei, svarte jeg, for det var jo ikke sant. Da ble han oppgitt og kom ut. Vi gikk sammen bort til huset, og jeg viste ham at det ikke var noen som gjorde noe som helst med vaskemaskinen. Han så forundret ut og skrudde på strømmen. Personen som skulle gjøre noe med vaskemaskinen hadde altså skrudd av strømmen og dratt. Ikke særlig hyggelig. Men hvorfor må man skru av strømmen hvis man skal gjøre noe med vaskemaskinen? Og hvorfor skal man gjøre noe med en vaskemaskin som ikke er ødelagt?  Rart. Det som er enda rarere er at jeg fortsatt blir overrasket over slike ting.

Thorsten flytter på fredag og jeg synes det er oppriktig trist. Han satt og spiste hval på kjøkkenet her en dag, og etter et hvalstekekurs fortalte han at han drar allerede til slutten av uka. Jeg kommer til å savne hans forsøk på å overdøve spansk pop med islandske nyheter, at han står og ler av meg når jeg henger opp klær, fordi klessnorene er hengt opp alt for høyt (endelig noe jeg er for lav til), og ikke minst våre lange samtaler på islandskdansknorskengelsk på kjøkkenet.  Jeg tror til og med jeg kommer til å savne at han drikker alt for mye øl i helgene og lager seg 10 speilegg mens han synger islandske sanger og forteller meg hvor flott jeg er. Hvis det gjøres av en tannløs kjempeglad islending på over 50 år blir det meste sjarmerende. Og hvem skal passe på meg når Egil kommer tilbake? Valerica? Han skremmer ingen med den dosprayen, for å si det sånn…

Hva passer vel bedre enn en spasertur i solen på den første sommerdagen? Det var det jeg startet dagen med i dag, og tok med meg kamera. Det er fullt av statuer i Reykjavik, og nå som jeg har vært her en stund begynner jeg å se et mønster i hvilke statuer islendingene liker. Her er et lite utvalg av de jeg gikk forbi på tur i dag:

Stor sterk mann som løfter liten lat kvinne. Hun gadd ikke å ta på seg klær før de dro, engang. At det går an.

Stor sint mann som løfter liten lat kvinne. Denne kvinnen har i det minste på seg klær, men er for opptatt med å late seg til å oppdage at de er i ferd med å falle av.

Islandske menn må til og med holde opp kvinnene mens de klemmer. Ærlig talt. Men dette er jo bare én statue, tenker kanskje du nå. Jeg som antropolog burde være forsiktig med slike drøye generaliseringer. Du har rett, men se hva jeg fant litt lenger ned i gata:

Enda en løfteklemmestatue. Og hvis det finnes mer enn én statue av det, er det sant.

Men heldigvis er ikke islandske kvinner bare en byrde som må løftes rundt på:

De kan også brukes som armstøtte! Og det må være svært praktisk for islandske menn, for de plages vel mye av slitne armer, kan jeg tenke meg…

Det er også mange statuer at staselige islandske menn alene:

Men Island er et av de mest likestilte landene i verden, så de har selvfølgelig også stauter av flotte islandske kvinner alene:

Det er så plagsomt når statuer blir så store at man ikke kan ta bilder av dem ovenifra og ned, synes jeg. Se så fin hun er der hun sitter på stolen din (og later seg, men hva annet kan man forvente etter dagens avsløringer…)

I dag da jeg var på vei ned til bussen, møtte jeg på en stor gjeng islendinger utkledd som nordmenn. De veivet med norske flagg, og hadde på seg knickers, mariusgenser, og tursekk. De var så fine! Da jeg kom litt lenger ned i gata så jeg noen utkledd som mexicanere, og på plenen ved busstoppen var det massesumobrytekamp. Jeg fikk etter hvert forklart at dette er en slags russefeiring, bare med bedre kostymer. De har bare én dag på seg, så de fleste var fulle allerede klokken 9 om morgenen. Ingen jeg har snakket med har en god forklaring på hvorfor de kler seg ut som nordmenn, sumobrytere og meksikanere, men for all del. Norske russeklær gir ikke særlig mening de heller…

I morgen er det offentlig helligdag på Island. Og ikke en hvilken som helst helligdag, men den første sommerdagen! Det feires blant annet ved at barna får en sommerleke i gave fra foreldrene. Er ikke det utrolig søtt? Jeg skal definitivt ta med meg den tradisjonen tilbake til Norge. Det snødde fra blå himmel i dag, så jeg gleder meg til sommer i morgen.

Nå er det meste av vulkanstyret over, og jeg har ikke sett noe aske overhodet. Nesten litt skuffende, altså.  Jeg har typisk nok aldri hatt så lyst til å dra hjem som i den siste uka her, hvor jeg ikke kunne komme meg noen steder. Jeg tror nesten jeg hadde tendenser til (aske-)øysyke en stund. Nå som jeg har mulighet til å dra hjem går det fint å være her noen måneder til, men hjemlengselen sitter fortsatt litt i. Heldigvis får jeg besøk av verdens beste lillebror 5. mai! Det er bare to uker til, og jeg gleder meg sånn!

Her hjemme er Thorstein irritert på musikken til Valerica, og har begynt å ta igjen ved å spille klassisk musikk kjempehøyt. Det er også noen som alltid henger opp klærne mine når jeg vasker dem. Jeg hater at folk bare lar klær ligge i vaskemaskinen, så jeg går alltid for å henge dem opp rett etter maskinen er ferdig, men hver gang har denne mystiske personen vært der og hengt dem opp. Jeg hadde skjønt det hvis personen trengte å vaske klær selv, men det er ikke alltid det er satt på en ny vask. Veldig rart, og irriterende på en hyggelig måte. Neste gang skal jeg sitte der og vente det siste kvarteret.

Siden jeg er med på foreldregrupper knyttet til kirker flere ganger i uka blir jeg ofte invitert med på messer, gudstjenester og andre ting som foregår i kirker rundt omkring i byen. Jeg har ikke vært så flink til å dra, men i dag tok jeg meg sammen og møtte opp på messe med den islandske biskopen. Nå har jeg lært at en messe er akkurat som en gudstjeneste, bare at man reiser seg mye mer. Hele tiden, faktisk. Messen varte i over 1 ½ time, og vi reiste oss i hvert fall 8 ganger.  Mens man reiser seg skal man si det samme som presten. Hva man skal si står på helt tilfeldige sidetall i salmeboken, og har overhodet ikke noen sammenheng med tallene på tavlen ved alteret.

Midt under messen var det også en gjeng med barn som la masse stein på et bord. Biskopen var svært fornøyd med steinleggingen og gliste stort mens han ga dem et papirkors hver. På papirkorset var det et bilde av Jesus, som visstnok var veldig gammelt. Så fikk de et ark som lignet litt på et diplom. La oss håpe de har prestert noe mer enn å legge en stein på et bord. Mot slutten skal man også plutselig ta hverandre i hendene og hviske noe til hverandre. Men hvis man ikke vet hva man skal si og ikke hører hva som blir sagt, funker det heldigvis bra å ta folk i hånden mens man smiler og nikker.

Biskopen virket som en kjernekar.Han smilte konstant, var  flink til å synge, og har eksepsjonelt morsomme ører. Han snakket om vulkanen, og jeg er ganske sikker på at han sa at vi ikke trenger å være bekymret. Det var jo fint. Og da han var liten hadde han et bilde av Jesus med en sau på fanget, over sengen. Jeg fikk ikke med meg sammenhengen her, men litt info om bilder på biskopens barnerom har du bare godt av.

Nå har jeg begynt å strikke på armene på genseren. Da trenger man plutselig 5 pinner. 5. Ærlig talt. Jeg er oppgitt, men gir ikke opp!

Det ble litt av en kveld på tirsdag. Rundt klokken 10 banket det på vinduet mitt (ringeklokken virker selvfølgelig ikke) og der sto internettmannen. Han  var fast bestemt på å  fikse internett, og hadde nå vært og hentet det han manglet. Problemet var bare at huset skulle kobles til samme nett som hotellet til Reidar (som er bygget ved siden av), men Reidar visste ikke hvor internett egentlig kom fra. Han hadde en teori om at det kom fra en løs ledning som stakk ut av en vegg, men det var viste seg at det var feil. Internettmannen måtte altså ut på internettjakt, og siden døren til huset jeg bor i har smekklås, lot jeg ham låne nøklene mine så jeg skulle slippe å åpne døren til ham hver gang han måtte ut og inn. Det jeg ikke tenkte på, var at det gjorde at jeg ikke kunne komme meg ut av huset. Døren kan ikke åpnes fra innsiden uten nøkler, og bare det lille øverste vinduet på rommet mitt kan åpnes.

Det viste seg at det skulle bli et problem da moren til Egil kom og banket febrilsk på døren. Jeg fikk forklart  hvorfor jeg ikke kunne la henne komme inn ved å rope ut gjennom det lille vinduet på rommet mitt. Hun så kjempestressa ut og fortalte at Egil hadde rømt fra sykehuset og hun måtte finne ham med en gang. ”He needs help right now, he is very sick and needs his medicine” sa hun. Jeg visste at han hadde gått på rommet sitt for ikke lenge siden, så jeg banket på døren hans, men han åpnet ikke. Moren hans dro igjen, så der satt jeg. Alene, innelåst med en gal mann som nettopp hadde rømt fra sykehuset. Yay. Jeg merket Seaford-panikken kom krypende (en heller pinlig episode hvor jeg ble innestengt på et tog midt på natten i England, og jeg  for første og eneste gang i mitt liv fikk FULLSTENDIG panikk. Siv lo og lo).

Jeg var altså i ferd med å frike helt ut da Johanne kom tilbake. Hun bor nemlig her denne uka, og hadde vært på besøk til noen venner. Jeg kunne ikke åpne til henne, men ga henne beskjed om å stå utenfor vinduet og holde meg med selskap. Noen minutter senere kom mannen som noen ganger dukker opp for å bruke vaskemaskinen, og Johanne kom seg inn. Like etterpå kom internettmannen tilbake, og siden jeg visste at Egil var redd ham, ble alt bedre med en gang. Så kom moren til Egil, og nå hadde hun med seg to politimenn med brekkjern. Heldigvis hadde internettmannen nå skaffet seg nøkler til alle rommene, så de slapp å bryte opp døren. Men da de åpnet den var ikke Egil der lenger. Jeg er sikker på at jeg hørte ham da jeg banket på, men han hadde tydeligvis kommet seg ut (kanskje han har vindu som kan åpnes?). Jeg fikk nummeret til moren, og streng beskjed om å ringe hvis han kom tilbake. Jeg spurte forsiktig om han kunne være farlig. Hun dro litt for lenge på det, og svarte at hun ikke ville bodd med ham når han er i denne tilstanden. Det var ikke det svaret jeg ville ha. Så dro de, og jeg og Johanne satt på rommet mitt og lurte på hva vi skulle gjøre. Heldigvis kom moren til Egil og banket på et kvarter senere, og ga beskjed om at de hadde fått tak i ham, og denne gangen skulle personalet passe bedre på ham. Han skal være der til han blir bedre, og det var visst minst 3 uker.

Så da er alt supert i Reykjavik igjen! I morgen skal jeg på konsert med FM Belfast og Retro Stefson. Siden jeg ikke er veldig elektronika-fan er jeg litt skeptisk, men satser på at det blir bra. Jeg merker forresten ikke noe til verken vulkanutbruddet eller asken. Vinden bestemte seg heldigvis for å heller  plage dere.

På tirsdag kom Reidar inn da jeg og Johanne spiste middag. Han var helt stille og stirret på meg mens han signaliserte med pekefingeren at jeg skulle komme bort til ham. Jeg reiste meg skeptisk fra kjøkkenbordet og gikk mot ham. Han gliste og sa «this is your favourite guy!» og pekte på en mann som sto ved inngangsdøren. Jeg sto og funderte litt før jeg skjønte hva han gjorde her, og mannen så svært forvirra ut, siden han aldri hadde sett meg før. Han ble litt roligere da jeg ropte «the internet guy!» og jublet. Jeg er redd jeg har bodd her litt for lenge når jeg spiller med på Reidars påfunn og merkelige humor, uten å tenke noe særlig over det. Johanne og internettmannen var helt stille mens jeg og Reidar moret oss og diskuterte hvor glad jeg er i internettmannen.  Nå tenker du kanskje at jeg har skikkelig internett, men det har jeg selvfølgelig ikke. Han fikk ikke fikset det, men skal komme tilbake snart og ordne resten. Så kanskje i juni?

Egil kom tilbake i dag. Blæ. Jeg hørte han kom inn og låste opp døren, men gikk ut og sjekket om det virkelig var ham. Da han så meg smilte han, kom og stilte seg helt opp i ansiktet mitt, klappet meg lenge på skulderen og sa ”how are you doing?” med en litt bekymret stemme. Jeg ble helt satt ut, og sa at alt gikk fint. Det syntes han var flott, og sa at han også har det bra. Så gikk han ut igjen. Jeg tenkte at han kanskje har blitt frisk og prøvde å unnskylde seg for at han har vært så skummel, men det kan virke som om den teorien er feil. Internettmannen var fortsatt her da Egil kom tilbake for andre gang, og satt da på rommet mitt for å finne ut av noe på pc-en min. Egil så at ytterdøren ikke var lukket, noe han hater. Døren min sto på gløtt, så han åpnet den for å kjefte, og kom ca. halvveis i setningen før han så at jeg ikke var alene på rommet: ” ALWAYS KEEP THE FRONT DOOR CLOSED…but you can keep it open if you want to…”. Jeg vet ikke om han kjenner internettmannen, men han ble helt rød og rar da han så ham.  Internettmannen ble overraskende irritert på ham og sa ”I know, I forgot to close it” mens han så sint på ham. Hah! Jeg og Reidar hadde allerede fortalt ham at han er dagens favorittperson, og han ble ikke mindre fantastisk av å skremme Egil.

Jeg får prøve å få tak i Reidar i morgen, for jeg vil ikke ha ham her. Jeg tror ikke han er i stand til å gjøre noen noe, men Johanne er uansett på besøk til meg til søndag, så ingen fare:)