Don’t Panic!

Det ble litt av en kveld på tirsdag. Rundt klokken 10 banket det på vinduet mitt (ringeklokken virker selvfølgelig ikke) og der sto internettmannen. Han  var fast bestemt på å  fikse internett, og hadde nå vært og hentet det han manglet. Problemet var bare at huset skulle kobles til samme nett som hotellet til Reidar (som er bygget ved siden av), men Reidar visste ikke hvor internett egentlig kom fra. Han hadde en teori om at det kom fra en løs ledning som stakk ut av en vegg, men det var viste seg at det var feil. Internettmannen måtte altså ut på internettjakt, og siden døren til huset jeg bor i har smekklås, lot jeg ham låne nøklene mine så jeg skulle slippe å åpne døren til ham hver gang han måtte ut og inn. Det jeg ikke tenkte på, var at det gjorde at jeg ikke kunne komme meg ut av huset. Døren kan ikke åpnes fra innsiden uten nøkler, og bare det lille øverste vinduet på rommet mitt kan åpnes.

Det viste seg at det skulle bli et problem da moren til Egil kom og banket febrilsk på døren. Jeg fikk forklart  hvorfor jeg ikke kunne la henne komme inn ved å rope ut gjennom det lille vinduet på rommet mitt. Hun så kjempestressa ut og fortalte at Egil hadde rømt fra sykehuset og hun måtte finne ham med en gang. ”He needs help right now, he is very sick and needs his medicine” sa hun. Jeg visste at han hadde gått på rommet sitt for ikke lenge siden, så jeg banket på døren hans, men han åpnet ikke. Moren hans dro igjen, så der satt jeg. Alene, innelåst med en gal mann som nettopp hadde rømt fra sykehuset. Yay. Jeg merket Seaford-panikken kom krypende (en heller pinlig episode hvor jeg ble innestengt på et tog midt på natten i England, og jeg  for første og eneste gang i mitt liv fikk FULLSTENDIG panikk. Siv lo og lo).

Jeg var altså i ferd med å frike helt ut da Johanne kom tilbake. Hun bor nemlig her denne uka, og hadde vært på besøk til noen venner. Jeg kunne ikke åpne til henne, men ga henne beskjed om å stå utenfor vinduet og holde meg med selskap. Noen minutter senere kom mannen som noen ganger dukker opp for å bruke vaskemaskinen, og Johanne kom seg inn. Like etterpå kom internettmannen tilbake, og siden jeg visste at Egil var redd ham, ble alt bedre med en gang. Så kom moren til Egil, og nå hadde hun med seg to politimenn med brekkjern. Heldigvis hadde internettmannen nå skaffet seg nøkler til alle rommene, så de slapp å bryte opp døren. Men da de åpnet den var ikke Egil der lenger. Jeg er sikker på at jeg hørte ham da jeg banket på, men han hadde tydeligvis kommet seg ut (kanskje han har vindu som kan åpnes?). Jeg fikk nummeret til moren, og streng beskjed om å ringe hvis han kom tilbake. Jeg spurte forsiktig om han kunne være farlig. Hun dro litt for lenge på det, og svarte at hun ikke ville bodd med ham når han er i denne tilstanden. Det var ikke det svaret jeg ville ha. Så dro de, og jeg og Johanne satt på rommet mitt og lurte på hva vi skulle gjøre. Heldigvis kom moren til Egil og banket på et kvarter senere, og ga beskjed om at de hadde fått tak i ham, og denne gangen skulle personalet passe bedre på ham. Han skal være der til han blir bedre, og det var visst minst 3 uker.

Så da er alt supert i Reykjavik igjen! I morgen skal jeg på konsert med FM Belfast og Retro Stefson. Siden jeg ikke er veldig elektronika-fan er jeg litt skeptisk, men satser på at det blir bra. Jeg merker forresten ikke noe til verken vulkanutbruddet eller asken. Vinden bestemte seg heldigvis for å heller  plage dere.

2 comments

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s