Dette har vært en merkelig dag. Jeg våknet opp og var i eksepsjonelt dårlig humør. Noen ganger er man sur og vrang, og har egentlig bare lyst til å fortsette med det resten av dagen. Sånn har jeg det noen ganger, i hver fall. Jeg hadde vondt i magen, i ryggen, i hodet, ja over alt. Hver jævla måned. VRÆL! Men det her har vi vært igjennom før. Uansett så hadde jeg et intervju planlagt, så jeg bet tennene sammen og kom meg av gårde. Det var ganske langt borte så da jeg subbet motvillig ned til bussholderplassen var jeg overbevist om at jeg aldri kom til å finne frem og at alt kom til å gå kjempedårlig. Bussen kom presis, og en triveligere bussjåfør skal en lete lenge etter. Men jeg hadde ikke tenkt å bli i bedre humør, så jeg prøvde å ignorere ham, og satte meg ned og surmulte for meg selv bakerst i bussen.

Da vi begynte å nærme oss, tok jeg opp kartet og prøvde å finne ut om jeg skulle av snart. Da kom det en kjempesøt gammel mann som snakket perfekt engelsk og spurte om jeg trengte hjelp. Jeg kom meg av på rett stopp og fant huset med en gang. Det var nå svært vanskelig å holde på det dårlige humøret. Det ble ikke lettere av at intervjuet gikk kjempebra og at jeg nesten ikke trengte å vente på bussen på vei tilbake. På butikken var halvparten av det jeg trengte på tilbud, og jeg fant en fantastisk søt ullgenser som var nærmest gratis da jeg stakk innom garnbutikken. Og ikke nok med det, da jeg kom hjem lå et brev fra mamma og ventet på meg.  Og man kan ikke være sur når man får brev av mamma, det er simpelthen umulig. Så takk til flotte islendinger, mamma, ibux og tilfeldige tilbud på butikken for å redde dagen min.

Her hjemme er det behagelig lite rart som skjer for tiden. Men for noen dager siden gikk strømmen i hele huset. Da var det ikke annet å gjøre enn å gå ut til ringeklokketelefonen til Reidar og høre hva som foregikk. ”Someone is doing something with the washing machine” var svaret jeg fikk. Nei, svarte jeg, for det var jo ikke sant. Da ble han oppgitt og kom ut. Vi gikk sammen bort til huset, og jeg viste ham at det ikke var noen som gjorde noe som helst med vaskemaskinen. Han så forundret ut og skrudde på strømmen. Personen som skulle gjøre noe med vaskemaskinen hadde altså skrudd av strømmen og dratt. Ikke særlig hyggelig. Men hvorfor må man skru av strømmen hvis man skal gjøre noe med vaskemaskinen? Og hvorfor skal man gjøre noe med en vaskemaskin som ikke er ødelagt?  Rart. Det som er enda rarere er at jeg fortsatt blir overrasket over slike ting.

Thorsten flytter på fredag og jeg synes det er oppriktig trist. Han satt og spiste hval på kjøkkenet her en dag, og etter et hvalstekekurs fortalte han at han drar allerede til slutten av uka. Jeg kommer til å savne hans forsøk på å overdøve spansk pop med islandske nyheter, at han står og ler av meg når jeg henger opp klær, fordi klessnorene er hengt opp alt for høyt (endelig noe jeg er for lav til), og ikke minst våre lange samtaler på islandskdansknorskengelsk på kjøkkenet.  Jeg tror til og med jeg kommer til å savne at han drikker alt for mye øl i helgene og lager seg 10 speilegg mens han synger islandske sanger og forteller meg hvor flott jeg er. Hvis det gjøres av en tannløs kjempeglad islending på over 50 år blir det meste sjarmerende. Og hvem skal passe på meg når Egil kommer tilbake? Valerica? Han skremmer ingen med den dosprayen, for å si det sånn…