Siden jeg er med på foreldregrupper knyttet til kirker flere ganger i uka blir jeg ofte invitert med på messer, gudstjenester og andre ting som foregår i kirker rundt omkring i byen. Jeg har ikke vært så flink til å dra, men i dag tok jeg meg sammen og møtte opp på messe med den islandske biskopen. Nå har jeg lært at en messe er akkurat som en gudstjeneste, bare at man reiser seg mye mer. Hele tiden, faktisk. Messen varte i over 1 ½ time, og vi reiste oss i hvert fall 8 ganger.  Mens man reiser seg skal man si det samme som presten. Hva man skal si står på helt tilfeldige sidetall i salmeboken, og har overhodet ikke noen sammenheng med tallene på tavlen ved alteret.

Midt under messen var det også en gjeng med barn som la masse stein på et bord. Biskopen var svært fornøyd med steinleggingen og gliste stort mens han ga dem et papirkors hver. På papirkorset var det et bilde av Jesus, som visstnok var veldig gammelt. Så fikk de et ark som lignet litt på et diplom. La oss håpe de har prestert noe mer enn å legge en stein på et bord. Mot slutten skal man også plutselig ta hverandre i hendene og hviske noe til hverandre. Men hvis man ikke vet hva man skal si og ikke hører hva som blir sagt, funker det heldigvis bra å ta folk i hånden mens man smiler og nikker.

Biskopen virket som en kjernekar.Han smilte konstant, var  flink til å synge, og har eksepsjonelt morsomme ører. Han snakket om vulkanen, og jeg er ganske sikker på at han sa at vi ikke trenger å være bekymret. Det var jo fint. Og da han var liten hadde han et bilde av Jesus med en sau på fanget, over sengen. Jeg fikk ikke med meg sammenhengen her, men litt info om bilder på biskopens barnerom har du bare godt av.

Nå har jeg begynt å strikke på armene på genseren. Da trenger man plutselig 5 pinner. 5. Ærlig talt. Jeg er oppgitt, men gir ikke opp!