MELLOMBELS

Ikke nok med at det er 1. juni i dag, men det er sol, internett er tilbake, jeg skal på garnshopping, og noen har vasket mikrobølgeovnen! Hurra! Broren til kona til Reidar har flyttet inn. Han er kjempemerkelig (selvfølgelig), men han vasker og ordner, og da kan han bare være så rar han vil.  Ah, for en fantastisk dag!

For noen dager siden flyttet det inn en kjempehyggelig norsk jente i 2 etg. Men hun skal bare bo der i noen uker, så om ikke lenge må Valerica og Egil klare seg helt alene. Det virker nemlig som Reidar har tenkt å forlenge kontrakten til Egil likevel. Hvis ikke hadde do-opptrekkingskurset han hadde med ham i går vært unødvendig. Egil nektet for at det er han som ikke trekker opp (for det er jo Valerica), men Reidar ignorerte det og trykket på opptrekksknappen om og om igjen for å demonstrere.

I dag tidlig, klokken 5.35 for å være presis, våknet jeg av at Egil sto og snakket med noen i telefon utenfor rommet mitt. Hvorfor han bestemte seg for å stå akkurat der er ikke godt å si, men siden samtalen var interessant var det jo en grei måte å våkne på. Han snakket med noen på engelsk, og forklarte at han er syk, og ble lagt inn på sykehuset i en måned. Han er schizofren, og måtte legges inn fordi han blant annet trodde han var fra Spania og at noen var ute etter å ta ham. Det forklarer jo hvorfor han pratet til Valerica på (noe som i hvert fall minte om)spansk hele tiden, og at han ville at døren skulle være låst.

Jeg har nå brukt alt for store deler av dagen til å lese om schizofreni. Vanlige symptomer er vrangforestillinger, hallusinasjoner, sosial tilbaketrekning og vansker for kommunikasjon med andre. Alt dette stemmer jo på en prikk. Det er betryggende å vite hva som er galt, samtidig som det ble litt skumlere. Jaja, bare 3 uker igjen.

Rart å tenke på at jeg aldri komme til å se Egil igjen etter jeg drar. Jeg vil altså aldri finne ut hvordan det går med ham. Huff. For å ikke gå og lure på det, tror kanskje jeg må finne på en historie om hvordan det vil gå med ham, selv om det sannsynligvis ikke vil bli så spennende som hans virkelige liv. Jeg googlet ham nå, og fant jeg en artikkel om en liten bildeutstilling han har hatt, med bilder fra Paris. Man fikk bare se to av bildene, som var av en pistol og en hore på en seng med masse penger.

Nei, dette ble dystert. Jeg får avslutte med et kort til meg selv. For jeg var nemlig flink i helga.

Det er en del folk som spør hvor jeg finner bildene jeg bruker her, så jeg tenkte dette var en fin anledning til å fortelle det. Hvis du ikke lurer på det, kan du jo finne på noe annet å gjøre enn å lese videre. For eksempel lese til eksamen, eller ta deg en tur på trening. Eeeeeller gå ut og kjøpe deg en is.  Ja, det var nok det beste alternativet.Og spis en for meg også. Du har nå en god unnskyldning til å gå ut og kjøpe deg to is. Hva venter du på?

Jeg leser alt for mange blogger og det er der jeg finner alle bildene. Bildene jeg liker, samler jeg på pinterest.com. En praktisk sak hvor man kan samle bilder i grupper, med adressen hvor man fant dem og det hele. Snedig!

Siden det er bare en måned til jeg kommer hjem kjenner jeg at jeg savner dere ganske så mye, så da passet det bra at pinterest-folkene har et prosjekt gående hvor man skal samle bilder som minner deg om hjemme. Jeg tolket hjemme som Norge, for det er jo ikke måte på hvor glad man blir i landet sitt når man er borte (selv om man ikke er særlig langt borte, i et land som til og med har brunost). Prosjektet heter pin it forward, og man blir satt på en liste, hvor én blogger skal vise hva hjemme betyr for dem, hver dag. Og ”det e min dag i dag”, som Åge ville sagt, så her er bildene som minner meg om Norge (med litt innslag av de andre nordiske landene). Personen før meg på listen har en blogg som heter Pretty Mommy, og i morgen kommer Little Lovables.

Så da vet du det! Og hvis du har lest helt ned hit kan du altså ikke gå ut og kjøpe deg to is. Synd det.

Siv minte meg på at det er 25. mai i dag. Og hva betyr det? At det er bare en måned til jeg kommer hjem!  Hvor har tiden blitt av, egentlig? Jeg gleder meg masse, men vurderer å ta med meg Reykjavik tilbake til Norge. Det er jo en ganske liten by, så det burde gå. Jeg jobber med å få til mange intervju den siste måneden, og tror jeg skal få ferdig det meste så jeg kan ta sommerferie med god samvittighet i juli. Denne uka er det avslutning i to av foreldregruppene jeg er med i. Mødrene i begge gruppene bestemte seg for å markere dette ved at alle tar med seg kake. Woho! Masse, masse hjemmelaget kake!

Plutselig ble det sommer på Island også, forresten.  Det er fryktelig vanskelig å sitte inne i sola og jobbe, så jeg har derfor prøvd å jobbe på morgenen og på kvelden de siste dagene, så jeg kan være ute  midt på dagen. I dag vassa jeg, til og med. Og i morgen skal vi bade. I havet!

Bare noen dager etter jeg kom til Reykjavik, gikk jeg meg en tur ned til havet en kveld og tok litt bilder. Jeg så igjennom bildene i går, og kom over det jeg på den tiden trodde var en maurslukerstatue.

I dag var jeg tilbake på samme sted, og det var selvfølgelig ikke en maurslukerstatue. Nånei, du. Hvis man ser den i en annen vinkel og i dagslys, viser det seg at det er en løftestatue det også. Her er altså bevis nr. 73 (ca.?) på at islendinger elsker statuer hvor de løfter hverandre.

Reidar liker også at sommeren endelig er her, og nå som vulkanen har gått i dvale,  gjør han ikke annet enn å gå rundt og glise og si ting som at han er ”heavenly happy”. Egil har bestemt seg for at vi er venner og banker på døra mi rett som det er for å spørre om tilfeldige ting eller tilby meg kaffe eller te. Og jeg klager ikke, det er tross alt hundre ganger bedre enn høytlesning på kjøkkenet midt på natta.

I går kveld hørte jeg at den franske vennen til Egil var tilbake, noe som gjorde meg glad siden han påsto at han ikke kjente ham da han var syk. De satt på kjøkkenet og diskuterte om det finnes liv på andre planeter. Egil mener det finnes liv som er mye mer intelligent enn oss, som vet om oss allerede og har vært her for lenge siden. Ingen ting å bekymre seg for, altså. Jeg drev og gjorde meg klar til islandsk teater om kjøkkenredskaper da det plutselig banket på døren. Jeg åpnet, og der sto Egil og sa: ”May I offer you some apple strudel?”. Før jeg visste ordet av det sto jeg der med et fat med apple strudel og gaffelen klar i hånden. Jeg skulle møte noen om 5. min, men fikk meg ikke til å takke nei. ”It’s apple cake!” sa den franske vennen, og smilte mens han ventet på å få høre hva jeg synes. Og Egil kan å lage apple strudel. Det må jo gjøre underverker å være innlagt, for han har jo laget KAKE. Jeg er ganske så sikker på at han trodde man kom til å dø momentant hvis man i det hele tatt tok i noe slikt for noen uker siden. Jeg liker kake-Egil!

Teaterstykket var morsomt, men kjemperart. Det var et par som danset rundt og gjorde rare ting med kjøkkenredskaper. Siden det var på islandsk var det litt vanskelig å følge med, men jeg fikk med meg det meste. Det er vanskelig å beskrive, men de gjorde en god jobb i programmet: «A heart-warming kitchen appliances circus . A decathlon in flight connections, Nilfisk illusions, mixer contractions, synchronized handkerchief dancing and many other magical moments.»

Nå skal jeg ut i finværet. For det er sommer i Reykjavik!

17. mai i Reykjavik ble sannelig riktig så trivelig!  Det var sekkeløp, potetløp, kasting på boks, is, pølse, NRK på storskjerm og ikke minst tog med korps. Tog er så stas! Vi fikk to politimenn på motorsykkel til å følge oss så vi kunne stoppe trafikken og vandre hele veien fra Nordisk hus til Domkirken. Korpset var veldig bra og stemningen var på topp med roping og norske flagg hele veien. Etter toget var det opplegg i kirka før det var ambassademottagelse. Det var fancy greier med vin og kanapeer, og nå har jeg sett Vigdís Finnbogadóttir (takk Gunhild). Vet du ikke hvem det er? I 1980 ble hun valgt til president på Island, noe som gjorde hennes til VERDENS FØRSTE KVINNELIGE PRESIDENT. Og ja, det gjør meg kjempekul. Jeg snakket ikke med henne, men vet at hun også liker kanapeer, og ser utrolig flott ut til å være 80 år.

Etter mottakelsen tok vi buss opp til Nordmannslagets hytte, hvor det ble kjøttsuppe og kos utover kvelden. Det føltes ganske så absurd å sitte i en hytte midt i en skog på Island med masse nordmenn, men på en bra måte.

Egil er tilbake, men bare om dagen. Han kommer innom og lager seg litt te og sitter på pc-en ved do og leser på wikipedia. Han er i strålende humør, så da skal han få sitte. Det eneste irriterende som foregår her hjemme for tiden er at Valerica har mistet all evne til å treffe do når han tisser. Jeg lurer på om jeg ubevisst kun omringer meg med gutter og menn med ekstremt god sikteevne eller om jeg har hatt flaks gjennom hele livet. Jeg har aldri opplevd maken, altså. Det kan da umulig være så vanskelig! Da Truls var her fortalte han at Brundalen Barneskole arrangerer tissekurs for førsteklassinger, hvor de bruker ketsjupflasker for å øve seg. Det er mulig det må arrangeres tissekurs her også hvis han ikke tar seg sammen. Eller kanskje jeg skal prøve meg på litt flere lapper? Kom gjerne med forslag igjen, for mine ideer bærer preg av at jeg mener han burde få utlagt urinrør. Utført med en sløv smørkniv, uten bedøvelse.

Når det er sol og varmt på én og samme tid i Reykjavik, må man bare stryke alle planer og komme seg ut. Og det skjedde i helga. Jeg har gått lange turer, tatt bilder, gjort et forsøk på å sole mine kritthvite legger (noe de fullstendig ignorerer, som vanlig) og jogget meg bort i miniskogen. Det har altså vært en strålende helg hvor jeg ikke har fått gjort noe av det jeg skulle. Jeg har også vasket og ordnet til 17. mai, så nå er jeg klar for pølse og is med masse nordmenn i morgen! Jeg elsker 17. mai, sånn skikkelig. Alle er så glade og fine! Så det er ganske så trist å ikke være i Norge i morgen, men jeg har planer om å veie opp med ekstra mye is og pølse. 17. mai-opplegget her virker trivelig, så det skal nok bli en bra dag, til tross for at Leksvikdrakten er deprimerende langt unna.

I dag var jeg som dere ser på stranda og leste og strikket. Det var hele 7 grader i skyggen og forholdsvis lite vind, og for islendinger er det mer enn varmt nok til å bade. I sjøen. Og jeg som trodde jeg var tøff når det gjelder bading.

Jeg har helt glemt å fortelle at jeg er ferdig med genseren min! Her er den:

Jeg klarte det! Yeah! Hvis du ser godt etter på det øverste bildet ser du at jeg allerede er i gang med genser nr. 2. Det skal bli en julegave, så mer kan jeg ikke si om den. Og jeg er klar over at det å strikke julegaver i mai gjør meg til en gammel dame, men bare vent til desember! Da kan du angre på at du ikke er litt mer gammeldameaktig selv. Jeg skal le og le av de som stresser rundt, mens jeg sitter der med de ferdige og ekstremt praktiske gavene mine. Mehehe.

Hurra for Norge!

Se hva jeg fant på butikken.

Nå har Truls dratt, og jeg savner ham allerede. Men vi hadde en super uke! Som vanlig ble det mange konkurranser. Jeg tapte i Simpsons-sjakk, men vant i vanlig sjakk. Jeg tapte også i ansiktsspillet, men vant potetgullkonkurransen, som tross alt var den viktigste. Og jeg er fortsatt sterkest! Woho!

Høydepunktet var rideturen. Både fordi vi var sykt flinke til å ri, og fordi vi havnet i en gruppe med svenske damer som var ganske så underholdene. Det var tre generasjoner som dro til Island sammen, og tenkte at ridning var noe som passet for både bestemor og barnebarn. De kunne ikke tatt mer feil.

Det ene barnebarnet var helt hysterisk, og hylte som en stukken gris hele turen.  Isteden for å gjøre det vi hadde fått beskjed om, prøvde hun å få hesten til å gjøre som hun ville ved å komme med meningsløse lyder. Hesten kunne ikke bry seg mindre om at hun prrrret og brrret, og heller ikke utrop som ” STOPP! Kan någon stoppa min häst, för jag kan inte! HJÄÄÄÄÄLP! ”.  Dette kan virke dramatisk, men siden hesten hennes bare ruslet stille etter alle de andre mens hun satt der og ropte, ble det bare komisk. Bestemoren var like redd, om enn på en stillere måte. Det virket som om hun trodde hesten kom til å kaste henne av hvert øyeblikk, så hun lente seg over den og prøvde å holde seg fast som best hun kunne.  Og ca. 100 meter før vi kom frem falt hun faktisk av. Ah, vi lo og lo.

I dag kom Reidar innom for å fortelle at han nettopp hadde trukket en tann og hadde forferdelig vondt. Bedøvelsen satt fortsatt i, og han syntes det var veldig ekkelt. Han hadde allerede begynt å grue seg til han skulle få ny tann om noen måneder, for den skulle festes med en skrue. ”En skrue!” sa han forferdet, og dro ut kinnet så jeg fikk se hullet hvor tannen skulle settes inn. Yay. Han virket trist og forklarte at han nå er 60 år, men føler seg som han er 20, og da trenger man tenner…alle tennene. Det var ille nok med det grå håret, om han ikke skulle bli tannløs også. Stakkar.

Egil kom også innom en tur i dag. Det er vanskelig å beskrive hva jeg føler hver gang han kommer, men det er vel noe sånt:

Jeg  bestemte meg for å ta meg sammen og gikk ut for å høre hvordan han har det. Han så ren og glad ut, og sa at han har det fint. Hvis han har tenkt å fortsette å være ren og trivelig kan han jo for så vidt bare flytte inn igjen.

Nå er Truls her og vi koser oss nærmest gløgg ihjel. Vi skal snart sette oss på bussen til den blå lagune, og i morgen skal vi ut og ri i over 5 timer. Ingen av oss har ridd før, så det kan bli interessant…Gjør dere klar for oppdatering om kombinasjonen islandske hester, Truls og Tonje om noen dager!

Men vi tror kanskje Egil har kommet tilbake. For noen dager siden var foreldrene hans her og ryddet og vasket rommet, og i går hørte vi at han og moren var innom en tur, men så dro de igjen. Siden han kom hit med moren må han jo ha blitt bedre. Det betyr jo at han er klar over at de er i slekt. Det her kan altså bli spennende.