Kategori: Meninger for meningenes skyld

Lampemaker

Jeg har blitt lampemaker! Eller, jeg har blitt en person som kjøper en gammel lampefot og en gammel lampeskjerm, surrer litt garn på lampeskjermen og setter det sammen til ei lampe. Så bruker jeg noen uker på å kjøpe lyspære, men SÅ blir lampa ferdig. Jeg synes den ble akkurat passe rar. Og ja, skjermen er opp ned. Det gikk ikke an å sette den på riktig vei, så da får jeg heller late som at det der var planen min hele veien. Ganske sikker på at det er slik alle lampemakere jobber.

IMG_8876 (2)

Som du ser har jeg også pynta til jul med ei appelsin med nellik. Jeg er litt bekymra for at den kommer til å bli hvit og ekkel før julaften, men alle andre gjør jo også dette, så da får vi stå sammen i å ha gamle appelsiner som lukter vondt i vinduet.  Han mannen som står på venstresida der, er forresten Arne Jonsvatn, laget av lillebroren min.  Hvis du er heldig skal du få høre historien om Arne Jonsvatn en gang.

Visst skal de kjede seg!

Jeg ble nettopp gjort oppmerksom på et av de beste sitatene jeg har sett i hele mitt liv. Dag Solstad er ikke en forfatter jeg har brydd meg særlig mye om, men jeg elsker Ibsen, og her har vi sannelig en flott blanding. Solstad ble intervjuet i forbindelse med utgivelsen av enda en bok om lærere, og sa dette om Ibsens plass i skolen:

– Visst skal de kjede seg! Det skulle bare mangle om de ikke kjedet seg når kulturarven ble gjennomgått. Det hadde ikke vært mye til kulturarv hvis det ypperste vi hadde innen litteratur fullt ut ble forstått og verdsatt av 18 år gamle, umodne mennesker, med banale såpeoperadrømmer i hodet. Skal man strebe mot landets høyeste allmennutdannelse, kreves det blant annet at man setter seg inn i Ibsens diktning, siden Ibsen altså var norsk, og det skal være kjedelig!

Jeg elsker det. Jeg er ikke enig i at det trenger å være kjedelig, men jeg elsker det.

Mjuke monumentar

Jeg bruker verdifulle feriedager i Trondheims mange gallerier, hvor jeg skeptisk lusker rundt og skuler og fnyser. Er det ikke sånt man har sommeren til, da? Denne gangen gikk turen til Trøndelag senter for samtidskunst. Der var det bare én utstilling med to kunstnere som begge visstnok retter skarpe blikk på vår tid med maleriene og skulpturene sine. Den ene er Francis Enebeli som er fra Nigeria, men har bodd i Norge de siste 20 årene. På lappen jeg fikk av ei koselig jente som satt ved døra, står det at han er en dramatisk og ekspressiv maler som benytter seg av sterke naivistiske elementer i sine figurative malerier. Han skildrer situasjoner fra samtiden med et kritisk blikk. Den andre kunstneren var Anne Biringvad. Hun lager skulpturer hvor hun bruker gamle broderier, prydsøm og annet håndarbeid som hun mener vi forbinder med umoderne husflid. Gjennom skulpturene vil hun ta prydsømmen tilbake ved å billedgjøre hva som går tapt i vårt konsumsamfunn.

Jeg synes det var strålende å få en informativ lapp så jeg visste hva i all verden det var jeg så på. Men så var det denne kunsten, da. Du kan jo få se selv før jeg forteller hva jeg synes. IMG_8460Dette er det meste av utstillingen. Bilder, tepper og puter. Jeg starter med Anne Biringvad. Jeg er redd jeg ikke er helt med på prosjektet hennes. Hun kritiserer dagens samfunn for å ikke sette pris på den typen håndarbeid som hun har lagt i en haug på gulvet. Nå er det mulig jeg er litt preget av å bo på Bakklandet, men de putene og teppene der er jo overalt og elsket av mange, er de ikke? Skydsstasjonen er jo rene prydsømutstillingen. Hadde utstillingen vært en kamp for å ta lavalampa tilbake, hadde jeg i det minste vært enig i at dette er noe folk verken setter pris på eller har hjemme lenger. Anne utfordrer også grensen for hva jeg er villig til å se på som en skulptur.

IMG_8482Dette er for så vidt greit. Det er puter stukket på enorme nåler eller strikkepinner, eller noe. Det er fargerikt og selv om jeg blir overveldet av følelsen at alle kan klare det her, så vet jeg at jeg må skjerpe meg, for alle har jo ikke gjort det. Vi kom ikke på det, og da kan vi heller ikke selge statuen «Mjuke monumentar» for 64 000 kroner på galleri.

Dette, derimot:

IMG_8479Hvis det der er en statue er sofakroken til farmor verdt sjukt mye penger. Det blir for tøysete, rett og slett. Det er puter på gulvet.

Utstillingen til Anne fortsatte i kjelleren. Der kunne man gå inn i et helt mørkt rom og se på en videoinstallasjon, som var en dame som sang mens hun trakk hendene sine opp lårene sine og endte med å folde dem. Siden jeg holdt på å kjede meg ihjel der nede i mørket alene, underholdt jeg meg selv ved å filme. Så skulle du ha lyst til å kjede deg (det er sunt!) så må du bare trykke play:

Så har vi han Francis, da. Her er det helt tydelig at det er jeg som har et problem. Francis er nok helt sikkert kjempeflink, han, men jeg klarer ikke å ta det alvorlig når det blir så tydelig som dette:

IMG_8474IMG_8473Så…jeg har fortsatt litt å jobbe med når det kommer til kunstforståelse. Den kommer nok snart, skal du se.

Snodig Moodi

Husker du innlegget hvor jeg skrev at jeg ble forvirra over Aftenpostens anmeldelse av isen Moodi? De mente den var for søt, men syrlig og med et kunstig og artig utseende. Jeg har nå smakt den:

IMAG0405

IMAG0407

IMAG0406

Jeg hadde ikke anledning til å ta bilde av isen flott dandert på et bord i dagslys, omringet av blomster og lovehearts, som de proffeste bloggerne. Jeg er faktisk aldri i situasjoner hvor det lar seg gjøre, dessverre. Men jeg fikk lyst på is og spiste den i bilen utenfor Kiwi, på vei hjem fra ungdomsskoleavslutningen til lillebroren min. Lillebrors flotte skulptur fra sløyden fungerer derfor som bakgrunn. Og mine vinterbleke lår, selvfølgelig. Blir ikke stort bedre enn det.

Og her kommer endelig anmeldelsen av isen: både smak, farge og utforming får 2. Nå som jeg har blitt lærer som til og med har prøvd seg som sensor på eksamen så gir jeg kun rene karakterer. Såvidt ståkarakter til Moodi, altså. Eneste som trekker opp er størrelsen på isen og forholdsvis grei innpakning. Og tanken, da. Tanken å kombinere saftis og fløteis er jo strålende god.

Kunstindustrimuseet skaper fred i foajéen.

Jeg har vært på Kunstindustrimuseet. Det er litt av en bragd til å være meg, for jeg er livredd kunst. Jeg skjønner sjeldent noe av det, og ender alltid opp med en følelse av at jeg burde lese meg opp på kunsthistorie, men ærlig talt, det kommer ikke til å skje med det første. Likevel brettet jeg altså opp ermene og tok meg en tur. Det gikk ikke kjempebra, dessverre. Men la oss ta det positive først: der var det mye vakkert å se på. Fine ting takler jeg godt, om jeg skal si det selv. Her er noen av bildene og statuene som ikke fikk meg til å føle at jeg er tilbakestående:

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Det var også eksempler på de uungåelige nakne statuene:

IMG_8385

Denne blir mye mer imponerende om man ser for seg at hun roper "no hands!"

Denne blir mye mer imponerende om man ser for seg at hun roper «no hands!»

Det var til og med noen artige ting. Som disse flatskjermen som var hengt opp som om de var bilder, med sendinger av solnedgang.

IMG_8441 IMG_8442

Men, for ja, her kommer det et stort men, det var også mye annet der. Og siden utstillingen kun var forklart med korte og rare tekster som hang ved hver inngangsdør til et nytt rom, så skjønte jeg ingen verdens ting. Og vet du hva? Det er et problem. Det kan ikke være sånn at alle kunstutstillinger kun skal være laget for spesielt interesserte. Som et medlem av folket er jeg fryktelig irritert. Det må da være lov å forvente litt forklaring av det man ser.

Her er et eksempel: Jeg liker å tro at jeg kan en god del om matktteori. Jeg har master i sosialantropologi, tross alt. Vi snakker fryktelig mye om makt. Og derfor ble jeg forundret over at Kunstindustrimuseet har hengt opp en tekst som er så dårlig (eller så smart at den går over hodet på meg, hva vet vel jeg) at det ikke var mulig å skjønne hva de vil. Du kan jo lese selv.

IMG_8436Det første avsnittet er forsåvidt greit, hvis forfatteren er en forvirra ex.phil-student som er i ferd med å skrive introduksjonen til sin første oppgave, etter et år med gitarklimpring på folkehøgskole. Men så blir det jo helt krise. Setningene gir ikke mening og de kaster begreper rundt seg som gærninger. Ærlig talt. Og ikke et ord om hvordan dette henger sammen med bildene og skulpturene rundt om i rommet. Det får en vel tenke seg til sjæl, etter man er ferdig med å ta inn over alvoret i den siste setningen. Dødelig maskineri, dere. Dødelig maskineri.

Men det var faktisk ikke det der jeg ble mest irritert av. Det finner vi i nede i gangen. Eller foajéen, som man skal si når man er på Kunstindustrimuseet. For der har de denne saken:

IMAG0380

La meg gjenta det en gang til: ET MULIKULTURELT FOAJÉMØBEL. Kødder du med meg? Jeg mener, HÆ?  Og du lurer kanskje på hvordan et multikulturelt foajémøbel ser ut, der det står og representerer samhold og forening av alle verdens religioner og folk i foajéen?

IMAG0381

Der er det. Jepp.

Ikke så kjekt, i grunnen.

Jeg skjønner ikke den istesten her. Og er det noe jeg tar seriøst, så er det is. Vennligst forklar meg hva i alle dager Aftenposten mener her:

Nyhet: Moodi

 

Hennig-Olsen Is

Pris kr. 19 (Kiwi)

Fruktis med vaniljekjerne (fruktis og fløteis)

Pluss: Artig utseende Syrlig og frisk Herlig konsistens

Minus: Kunstig farge og smak. Altfor søt

Konklusjon: En typisk barneis med pinne til å holde i. Kjekt i grunnen.

Er den syrlig eller søt? Er utseende artig eller kunstig? Burde jeg kjøpe meg en Moodi? Aner ikke!