En av mine mest trofaste lesere inviterte meg med på gudstjeneste for noen uker siden. Hun er med i et kor som skulle synge ved en gudstjeneste på Zion helse- og veldferdssenter (eller gamlehjem, som vi kalte det før i tida). Jeg takket selvfølgelig ja, siden dette passer perfekt inn i Religionssnylting-konseptet mitt.

Fellesrommet var fullt av beboerne på Zion og medlemmer av Strinda menighet. Og meg og ei venninne, da. Gudstjenesten var veldig lik alle andre gudstjenester, men skilte seg ut på noen måter. En av tingene som gjorde at denne gudstjenesten var ulike andre, var en av beboerne på Zion, med rom inn mot fellesarealet. Rundt hele fellesarealet var det dører inn til beboernes rom. En av de som droppa å møte opp på gudstjeneste, valgte helle å høre på Justin Timerblake mens hun støvsugde rommet sitt. Døra sto på vidt gap, og lyden ble skrudd høyere og høyere, for å overdøve både gudstjeneste og ekstremt høylydt støvsuger. Men det var jo forfriskende med litt popmusikk melom all korsagen, forsåvidt. En annen måte denne gudstjeneste skilte seg fra andre, var at presten gikk rundt med nattverden. De få gangene jeg har vært på gudstjenester, har jeg ikke brukt å gå fram til presten under nattverden. Det føles litt vel snyltete å skulle spise deler av den guden man egentlig ikke tror på, selv for en religionssnylter som meg. Men her kom altså presten, og vet du hva? Jeg klarte ikke å takke nei til verken Jesu legeme eller blod. Og det var her jeg fant ut hva dette blogginnlegget må handle om. Jeg skulle jo egentlig skrive om hvor trivelig det var på Zion, med fin korsang, stort kakebord og gamle damer i utrolig fargerike og flotte klær, men jeg er redd det må vike for noe mye viktigere, nemlig nattverdoblater.

Jeg skjønner at poenget med å spise Jesu blod og legeme ikke er at det skal smake godt, men det får da være måte på. Har du smakt nattverdoblat i det siste? Jeg ble så overrasket over at noe i kjeksform kan smake så guffent at jeg søkte opp hvem som lager oblatene. Det viser seg å være Diakonissehusets oblatbakeri. Dette har de drevet med siden 1888, og har eneansvaret for å forsyne Den norske kirke, misjonen og andre kristne organisasjoner med oblater. MONOPOL, altså. På verdens kjipeste kjeks. Noen må ringe Dan Brown, for det her er krise. Og hva koster de? 1 krone pr. stykk. Det er for mye. Jeg lo høyt da jeg fant dette sitatet på bakeriets nettside:

Oblater er ferskvare og vi kan derfor ikke oppbevare store lager, men produserer etter bestilling. Normal leveringstid vil være to til tre uker. […] Oblatene må oppbevares mørkt og tørt. Sett gjerne eskene i en kakeboks. De bør ikke lagres for lenge.

Det er ikke lov å servere papp, og påstå at det er ferskvare som må oppbevares mørkt og kaldt i en kakeboks. Alle som har smakt på disse oblatene kjenner at det ikke er det minste tegn til fuktighet i dem. Det er så tørt. Helt fullstendig knusktørt. Og det er et hån mot alle verdens kakebokser å legge nattverdoblater i dem.

Oblatene lages på denne maskina:

Dere lurer ingen, diakonisser. Alle ser at det der er den ene veggen i ei pappeeske, trykt godt sammen og stemplet med Jesus.  Jeg foreslår at Den norske kirke spanderer på seg en stor hullemaskin og en pakke A4-ark. Der sparte dere de millionene.