Religionssnylting: Jehovas vitner

For et par uker siden opplevde jeg noe jeg sannsynligvis aldri vil oppleve igjen: folk stilte seg i kø for å hilse på meg. Jeg ruslet ekstremt nervøs inn i en sal full av mennesker, gjorde meg så anonym som mulig (noe som er vanskelig, når jeg er den eneste dama i bukse i hele rommet), og fant meg en stol helt bakerst i lokalet. Jeg var på Jehovas vitne-møte, med temaet Gud og det onde, og det var tydeligvis alle de triveligste menneskene i Trondheim også. Etter jeg hadde hilst på rekken med mennesker som hadde samlet seg ved meg, og smilt til de andre som sto rundt i rommet og stirret på meg, fant folk plassene sine. På dette tidspunktet svettet jeg.som.en.gris.

Ei dame på min alder kom og satte seg ved siden av meg. Sekunder etter kom mannen hennes med et Vakttårnet-hefte til meg. Praktisk! Det var påske, og på denne dagen skulle samme tale holdes for alle Jehovas vitner i hele verden. I talen var det fullt av sitater fra bibelen. Den hadde ikke jeg tatt med meg, men heldigvis for meg hadde dama ved siden av meg en enorm bibel, og var en reser på å slå opp på riktig side. Hun la den i fanget mitt hver gang vi ble bedt om å lese et sitat, og viste meg med fingeren hva jeg burde lese. Det var ekstremt snilt gjort, men bittelitt irriterende, siden jeg faktisk måtte høre på talen, heller enn å se på alle menneskene som satt rundt meg. I tillegg til at jeg hadde på bukse og glemt egen bibel, hjalp det ikke akkurat med et ukontrollert fnis da vi skulle lese et sitat fra profeten Habakkuk. Hva kan jeg si, jeg var nervøs og hadde nettopp spist altfor mye is. Unnskyld.

Etter talen var det tid for felles lesing av Vakttårnet. Du vet, det heftet du får av smilende mennesker på gata. Det fungerte slik at en gutt leste et utdrag av heftet, og så ble det stilt kontrollspørsmål fra avsnittet, for å se om alle hadde fått med seg hva som ble lest. Slik holdt de på i en halvtime. Jeg ble utålmodig etter et kvarter, og reiste meg for å snike med ut. Det gikk selvfølgelig ikke, og dama ved siden av meg fulgte meg ut og takket for at jeg kom. Jeg har aldri følte meg så velkommen og så frika ut noensinne. Kunne ønske det var et møte hvor de hyllet prim, eller noe. Da hadde alle disse menneskene vært mine nye bestevenner. For de var virkelig utrolig koselige.

Så til de faste spørsmålene:

1) Får man vaffel eller kake? (ikke tilfeldig at dette er nummer 1 på lista…)

Vet du hva, det tror jeg, hvis jeg bare hadde blitt igjen til kirkekaffen. Men dette er altså ikke en garanti, for jeg så ingen kaker.

2) Er folkene hyggelige?

Ekstremt hyggelige. Dette er stedet å dra hvis du ønsker å få oppmerksomhet og føle deg velkommen. I hvert fall hvis du er kvinne og ønsker å snakke med andre kvinner. Det var menn der også, men de snakket jeg ikke noe med, men de så ut til å kose seg sammen.

3) Synges det fine sanger?

Jehovas vitner har en egen liten sangbok, med sanger som ingen får til å synge. Her var ekstremt lyse og sjukt mørke toner samlet i skjønn forening, men alle sang med den stemmen de hadde, og vi kom oss gjennom det. Sammen.

4) Er lokalet trivelig?

Veldig flott og nytt bygg, med behagelige stoler. Rommet var lyst og fint, med stor scene og god lyd. Tommelen opp!

5) Hvor lett er det å snike seg ut?

Umulig. Seriøst, bare drit i det, du kommer ikke til å få det til. Noen kommer til å følge deg ut og tilby deg nummeret deres. Men det er bare å takke høflig nei, de er vant til det.

Konklusjon: dette ble for mye for meg. Men føler du deg litt ensom en dag, vet du hvor du kan dra for litt oppmerksomhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s