La oss først slå fast at det der er det beste utstillingsnavnet noensinne. MEN: Er russefrakken i ferd med å dø ut?! Hva er det som skjer! Frakken bør sørenmeg ikke byttes ut med noe som helst med motor. Ser jeg en russebuss i Trondheim skal jeg personlig gjøre mitt beste for å tilintetgjøre den. Med en kjempeskarp penn, for eksempel. Men alvorlig talt, hvorfor vil ikke trønderrussen lenger ha frakk (pledd, sitteunderlag, sovepose og notatblokk i ett og samme plagg!)? Og hvorfor har jeg ikke fått med meg den utstillingen her? Og hvorfor har ingen av trønderne jeg kjenner dratt på utstillingen og gitt meg grundig referat med tekst, bilder og video? Du har frem til 9. september, og det er jo masser av tid! Trykk her for mer utstillingsinfo. Kom igjen, da. For min skyld! (alt jeg trenger er et par dårlige mobilbilder og noen setninger om utstillingen).
Jeg hadde forresten russefrakk med en strekmannversjon av meg selv, og skolenavnet påsydd med paljetter. Lekkert!
Enda et lite jobbinnlegg tåler du vel? Jeg driver og leser meg opp på jobbrelaterte ting for tiden, som forskjellige typer tun, gårdsdrift, lafting og never. Det er overraskende spennende, men i dag nådde jeg punktet i boka hvor jeg ikke lenger henger med. Museumskunnskapsgrensen min, om du vil. Det sa fullstendig stopp, og det viser seg at grensen min er rett før smia. Jeg er ute av stand til å henge med på hva i alle dager som foregår i og rundt smia. Du kan jo lese selv, og se om du skjønner noe:
I dag var jeg tilbake på jobb etter en fin miniferie i Trondheim. Som du ser over så var jeg Agnes, og i dag var en av oppgavene å bære vanvittige mengder ved inn på Enerhaugen. Det var ganske så slitsomt, helt til jeg kom på at «winter is coming» er et godt svar til alle de utenlandske turistene som spør hva jeg driver med, der jeg går og bærer ved til vinteren. For det er jo sant. Etter hvert la jeg også på hviskestemme, noe som gjorde vedbæringen til en drøm. Jeg var dessverre ikke tøff nok til å prøve meg på «the cold winds are rising», men kanskje neste gang! De fleste svarte medfølende og begynte å snakke om dårlig isolasjon i trebygg, men noen få smilte lurt og nikket. Resten av uka skal jeg jobbe i kolonialen, så hvis du har noen gode tv-seriereferanser som passer til drops så er det bare å si fra.
Det er klart takka må frem når jeg er hjemme! Jeg og mamma prøvde oss på Hardangerlefseoppskrifta vi lager på museet. Det ble supergodt (mamma er en mesterbaker som kan alt), men det var også overraskende artig. Klarer man å kjevle ei lefse slik at den blir helt rund er man klar til å gifte seg, og det viser seg at mamma ikke er i nærheten av gifteklar. Det er vanskeligere å få til kjevlingen enn det høres ut, og til mammas store frustrasjon og min store latterkrampefornøyelse, ble lefsen til mamma helt på jordet. Ah, jeg lo og lo og lo. Det er mulig man måtte være der og ikke minst kjenne mamma og pappa for å synes det er morsomt (de har vært forlovet i 26 år, men har fortsatt ikke giftet seg. Og forresten er dette innlegget selvfølgelig godkjent av min fantastiske mamma).
Her er jeg i gang. Absolutt ikke gifteklar-materiale, men i grunnen ikke så verst. Det ligner i det minste en sirkel:
Her er mamma i gang, og det begynner allerede å gå galt:
På dette tidspunktet var jeg nærmest ute av stand til å ta bilder fordi jeg lo sånn at jeg hadde lyst til å legge meg ned på gulvet og slå meg på låret. Her er resultatet (med mamma sin lefse til høyre):
HÆHÆ!
Til tross for at jeg oppførte meg forferdelig og gapskrattet mens jeg knipset bilder og hetset kjevlingen hennes, klarte hun å få frem et smil. Resten av lefsene hennes ble dessverre helt perfekte, så de gidder jeg ikke skrive om eller vise bilder av. Ganske sikker på at det er bare den første som teller.
Jeg er selvfølgelig ikke ferdig med Kunstindustrimuseet enda. Går du en etasje opp fra alt det kongelige kommer du til masse møbler, nips og klær. Noen elsker sånt (hallo Siv) så vi ruslet rundt lenge. Det tok ikke lang tid før jeg ble fascinert av hvor utrolig mange stoler de har på Kunstindustrimuseet. Se her, da:
Og det der er ikke i nærheten av alle engang. For å få deg engasjert i museets stoler, tenkte jeg vi kunne ha en liten kåring av Kunstindustriets beste stol. Her skal selvfølgelig mange faktorer inkluderes. Det er mer enn utsteende som spiller inn når man skal avgjøre om en stol er god eller ikke. Her er kandidatene, med deres stolpersonlighet og det hele:
Dette er stolen David. David er opptatt av at alt skal være i HD. Han bryter gjerne inn midt i et tv-program for å skifte til HD-kanalen med akkurat samme program, og bruker resten av programmet på å snakke om den flotte bildekvaliteten. Han er god tvers igjennom, og er som regel enkel å ha med å gjøre så lenge du holder ham unna bilder eller skjermer med dårlig oppløsning. Dette er ikke kosestolen, men stolen du setter deg i hvis alt er (, eller at du har behov for at ting skal bli) enkelt og greit. Og forresten kan David snurres rundt, noe som passer bra for de mindre klumsete av oss. Han trives best ved en pult hvor man kan sitte på ham og trykke på elektroniske duppedingser hele dagen lang.
Dette er stolen Trine. Hun er en sånn som sier «oj, du er glad i vafler!» når du mulighens har forsynt deg en eller to ganger for mye av vaffelfatet. Dette gjør hun ikke nødvendigvis for å være slem, men fordi hun er oppriktig bekymret for at du ikke trener nok til å spise så mye vafler (la oss ikke tenke mer på om det er sant eller ikke). Dette er den perfekte stolen å deise ned på etter nyttårsforsettjoggeturene i januar. Trine abonnerer på bladet Birkebeiner’n og har deltidsjobb på Løplabbet i tillegg til fulltidsstudier på Idrettshøgskolen. Konkurranseinstinktet hennes kan ta fullstendig overhånd, og kan kun toppes av hennes ekstreme rettferdighetssans og interesse for regler i all slags idrett. Trine møter alltid opp på bursdager og festligheter til nærmeste venner og familie, fordi hun er snill og grei og mener det er viktig å stille opp for de man er glad i. Hun oppdaterer hyppig statusen sin på facebook med en fin blanding av sitater om kjærlighet og trening. Hun er fornuftig og flink til å spare, men hvis hun kommer over et godt tilbud i reklameavisa til XXL er det ikke alltid hun klarer å dy seg.
Nå har vi kommer til stolen Geir. Geir elsker å diskutere, og kan litt om alt. Det beste Geir vet er å dra på hyttetur og spille TP og Geni, og da gjerne spillutgaver fra 90-tallet. Siden Geir er så glad i å diskutere og aldri vil at diskusjoner skal ta slutt, later han ofte som han er uenig med deg, kun for å se om han kan vinne diskusjoner med meninger som er helt på jordet. Men siden Geir er en ekspert på diskusjoner og har en mening om alt, er dette stolen å sette seg i om man trenger hjelp til å finne ut av vanskelige problemer, eller trenger kjempemange grunner til at noe eller noen er litt teite. Og hvis du befinner deg i en situasjon hvor noen er uenig med deg, kan du stole på at vennestolen Geir støtter deg, uansett hva det skulle gjelde. Geir er veldig fornuftig og kommer sannsynligvis til å bli en flott familiefar som sykler til jobb med fullt treningsutstyr hver morgen. Hvis du skal i bursdagen til Geir og har gått tom for kunnskapsspill å gi ham, kan du alltid gå for et jordfarget klesplagg eller en bukseklype med refleks.
Her er stolen Villiam. Villiam endret navn til Villiam med enkelt-v da han gikk på videregående fordi det var fem andre gutter i klassen hans som het William med dobbelt-ve. Villiam går til optikeren hvert år i håp om at han snart skal trenge briller, men så langt et synet perfekt. Han kan veldig mye om ny musikk, men det snakker han kun med utvalgte venner om, i frykt for å bli kalt hipster. Av samme grunn har han også lagt bort det praktiske hvite handlenettet i bomull han brukte til å bære med seg lommeboka og telefonen i noen uker. Villiam er vittig og kommer nok til å gjøre det bra i reklamebransjen, men han vil egentlig flytte tilbake tilbake til Stavanger og ta over møbelsnekkeriet til bestefaren, som er den beste mannen som finnes i hele verden (synes Villiam, i alle fall, og det er godt mulig han har rett). Villiam kan passe inn over alt, og er stolen du velger hvis du vil føle deg trygg på at du har gjort et sosialt anerkjent valg.
Og her kommer stolen Laura. Hun er livlig og glad, og snakker som en foss. For Laura er det å legge ut om sitt eget kjærlighetsliv like vanlig som å snakke om været, og hun er en av de man alltid føler man ender opp med å fortelle litt for mye til. Hun er fryktelig surrete, men er så søt at man ikke kan gjøre annet enn å le når hun forteller at hun har mistet nøklene for fjerde gang på én måned. Dette er stolen du setter deg i hvis du trenger noen å le med og som vet hvordan du har det etter du tryna i trappa foran alle du kjenner i hele verden. Trenger du derimot noen til å huske bursdagen din så er det nok lurt på plassere rumpa et annet sted. Siden Laura gjør så mye ut av seg kan det være risikabelt å ta henne med på ting, selv om hun er en garanti for at det kommer til å bli underholdende.
Og til slutt har vi stolen Berit. Noen ganger er det å høre at man er finest og best i hele verden det man trenger, heller enn den hersens sannheten, og da er Berit stolen man går til. Siden Berit til enhver til har troen på at alt du gjør er riktig og at du er perfekt som du er, kan det bli vanskelig å finne faktiske løsninger på problemer ved å tilbringe mye tid på disse myke broderiene. Men altså, kakao og kompliment er en viktig fase man må gjennom noen ganger, før løsningshatten må på. Berit er også farlig hvis målet er å gjøre noe annet enn å stappe i seg kake og søtsaker. Akkurat nå kan jeg ikke komme på en situasjon hvor det er en dårlig idé, men den finnes nok, så pass deg litt for Berit.
Jeg har vært på utstillingen Kongelige Reiser på Kunstindustrimuseet. På den utstillingen kan man lære om kongelige og samtidig presse ned gjennomsnittsalderen på utstillingens besøkende noen århundrer (overdrivelse, ass. Et godt virkemiddel).
Eksempel på kongelig utseende:
Noen ganger reiser de kongelige. Ja, de reiser faktisk så mye at det er mulig å lage en utstilling om det. Når de reiser så pakker de tingene sine i kofferter, og hvis de har med seg mange kofferter så kan det se slik ut:
Kongelige bruker klær. De tar på seg mye forskjellig, for eksempel
Finklær
Sjekk barten’a!
Regnklær
og 80-tall-kostymer.
Og så får de mange gaver som ikke kan byttes. Det var dessverre ingen informasjon om størrelsen på kongeliges kjellerbod hvor de setter bort alle gavene de får med fjeset sitt på.
Jeg lærte at Kong Haakon hadde en alternativ smak når det kom til tilbehør, kalt «Elefantordenen»
La meg sitere Wikipedia: » Brorskapet hadde et ordenstegn som merke på medlemskap, uvisst med hvilket utseende bortsett fra at ordenskjedet besto av elefanter […] Ordenen besto av kun én klasse og fikk insignier utformet med en elefant som ordenstegn. Denne ble båret i et kjede, som også besto av elefanter». Wikipedia kan også informere om at Kong Harald V, dronning Sonja, kronprins Haakon, Märtha Louise, Olav V og Haakon VII er elefantriddere. Det er ganske artig å se for seg. Men tenk så fint det må være å være kongelig og kunne tenke: Jeg har dilla på elefanter, men hvordan kan jeg la min fascinasjon for elefanter få innflytelse i garderoben uten at det virker for tullete? Lager en orden, jeg. Så bare får jeg med slekta på det og så synes alle det er dritkult.
Utstillingen endte dessverre på en supertrist måte, da vi gikk inn denne julepyntede døra
og så denne vogna:
Den ligner på en begravelseskjerre, så da kom surleppa frem igjen. Snufs.
Jeg er glad i kongefamilien, men den utstillingen her var kjedelig på en kjedelig måte, noe som gjorde at jeg kjedet meg helt ekstremt av alt det kjedelig det var å se og lese. Et tips neste gang noen skal lage en utstillingen om kongelige reiser er å kutte tekster som dette:
Det kortet der er til meg selv, for det er det jeg er nå til dags. Badass. Og jeg har vannblemmer fra vedhugging og brannsår fra opptenning som bevis. Jeg er nemlig i gang med å være Agnes frå 1910 (noe som merkelig nok har gitt meg en enorm trang til å bli en «dagens outfit»-blogger)! Jeg styrer i det lille huset hele dagen i kostymet mitt, og nå har jeg vanvittig lyst på hytte med vedkomfyr. Jeg går og tenker på det store deler av dagen, faktisk. Det er merkelig hvor lenge man kan tenke på vedkomfyrer uten å gå lei. Så jobben er altså fryktelig stas, men det er mange turister som synes levendegjøringen er rare greier. Noen spiller med mens de gjør hermetegn kontinuerlig under hele samtalen, andre blir brydd og trekker seg rolig tilbake, men de fleste smiler heldigvis, og snakker til meg som om jeg er fra 1910 og de er fra 2012, inkludert vittigheter om brannslukningsapparatet og alarmen.
Men etter to dager begynner jeg å se et snodig mønster, nemlig at de italienske mennene som kommer har en klar grense for hvor langt de er villige til å gå i skuespillet. De kommer inn og hilser og er kjempeinteressert mens jeg forteller hvor vi er, hvilket år det er og hvem jeg er. Så langt går alt fint og de smiler, ler, spiller med og kommer med små vitser mens de knipser bilder og stiller spørsmål. Så kommer problemet. Jeg forteller at jeg har seks barn. «What did you say? Six children? THIS IS IMPOSSIBLE! I DON’T BELIEVE IT! NO,NO,NO, THIS IS NOT TRUE!” utbrøt den siste italieneren. De andre har vært mindre høylydte, men slår seg virkelig vrang når jeg forteller om barna.
Er det virkelig antall barn som er rart når du kommer inn i en bakgård og noen kommer bort til deg i skitne gamle klær og later som om det plutselig er 1910 og forteller at hun BOR i huset på museet? Er det egentlig det? De hjelper meg å kverne kaffe, smaker på vafler og diskutere bostandard som om vi var naboer i 1910, men seks barn? Nånei du, den må du lenger ut på landet med! Enten så får man spille med eller så får man droppe det, ass. Jeg får lyst til å rope at jeg overhodet ikke heter Agnes, det er sørenmeg ikke 1910 og jeg bor da selvfølgelig ikke i et hus på et museum, men det kan jeg jo ikke. Jeg smiler og insisterer på at jo, jeg har seks barn, ramser opp navnene og viser hvor de sover om natta (på gulvet). Uansett hva jeg sier så klarer jeg ikke å overbevise dem, for dette var tydeligvis informasjonen som gjorde at de skjønte at det er noe muffens på gang her. Spanjoler og russere har ingen problemer med antall barn, forresten. De synes det er fascinerende og ler når jeg forteller at vi sover åtte stykk på samme rom. Noen er så tøffe at de spøker om hvordan man får laget seks barn når man bor slik, og så holder de på å le seg i hjel. Jeg begynner også å bli ganske flink til å late som om jeg holder på å le meg i hjel. Jeg begynner også å bli flink til å generalisere. Antropologien er skylt ned i do.
De to neste ukene skal jeg forresten være frøken Aasa som er opptatt med ferieskolebarna, så hvis du er en av dem som vurderer å komme på besøk (hurra for deg!) så ville jeg ventet til uke 34 og utover, for da er jeg Agnes igjen.
Vi dro tilbake til museet, og så var det stengt igjen! Nettsiden og faktiske åpningstider har tydeligvis ingen sammenheng, så da får jeg vente til neste Barcelona-tur. Superskuffa. Og det stopper ikke der. Vi dro nemlig til kloakkmuseet i et forsøk på å fylle opp museumskvota, og så var det også stengt! Jeg skjønner ikke hva som foregår, museer og jeg bruker jo å være venner! Venner som gjør narr av hverandre (kanskje mest én vei), men likevel venner. Har du kanskje tenkt deg til Barcelona snart? Da blir jeg med! Hvis du har en kjempestor koffert som du får ta med inn i flyet og gi eget sete så kan jeg jo bare lure meg med i bagasjen!
Nå har vi kommet tilbake, og lillebror har dratt opp til Trondheim. Som en ekte Øverland har jeg selvfølgelig gått rundt og vært trist i hele dag (har du fulgt med en stund her inne og har superhusk, så husker du kanskje at mamma gråt da hun måtte bytte vaskemaskin. Så der er vi). Hvis du er interessert i vite mer om turen eller faktisk liker å se på andres feriebilder, så kan du jo trykke deg inn her!
Konklusjonen fra turen er at Barcelona er veldig bra, noen ganger ender man opp med svamp når man skulle ha teskje, lillebror er best, og jeg er vanvittig lettpåvirkelig når det kommer til humor. Truls elsker Kompisen til Lars, og til tross for sterk skepsis fra min side, holder jeg nå på å le meg ihjel av småpratingen om Lady Gaga (spol frem til 2:32 om du vil høre). Nå skal jeg ha en intensiv Arrested Development-helg for å veie opp. Og heldigvis finnes det fortsatt museum i Oslo som jeg ikke har skrevet om. Det er bare å vente, du kan til og med få være litt spent, om du vil.
I dag var vi på det jeg tror er et av verdens kuleste museum, og så var det stengt! Og jeg aner ikke når de har åpent, for vakten nektet å godta at jeg ikke skjønte hva han sa. Han tok den klassiske taktikken å si akkurat det samme om og om igjen, bare høyere for hver gang jeg spurte om noe. Museet har ingen skilt, og man må gå inn i et begravelsesbyrå i et svært kontorbygg og spørre om å få se utstillingen. Da vi kom inn sto det en dame der og snakket med resepsjonisten. Damen hadde tårer i øyene og snakket om mammaen sin (som sannsynligvis nettopp har dødd) så det føltes ikke så bra å stå der og hyle med vakten. Vi trakk oss derfor rolig tilbake og furtet i flere timer etterpå. Men forhåpentligvis rekker vi å dra tilbake (vi MÅ jo få sett den utstillingen!).
I går kveld var vi på fonteneshow. Det er alltid fint å få tips av venner om hva man skal gjøre på ferie, for da lærer man jo litt om hva vennene liker i samme slengen. Et av tipsene vi fikk var å dra på fonteneshow fordi det var så stort og flott, med vakker klassisk musikk. Jaja, tenkte vi, det kan vi jo alltids prøve. Og vet du hva vi lærte om disse vennene på fonteneshowet? At de har et ekstremt merkelig eller et svært inkluderende syn på hva som er klassisk musikk. Her er et lite klipp fra showet. Lyden er dårlig, men hvis du hører godt etter så kjenner du nok igjen sangen:
Og ja, du må snu hodet. Det tåler du. Men hørte du sangen? Det var Timbaland og One Republic’s Apologize. Og det stoppet ikke der. Everybody, Wonderwall, Thriller og Smells Like Teen Spirit er bare et utvalg av slagerne som dundret ut av høyttalerne mens vannet sprutet og folket jublet. Men vi kan more oss med folket, vi. Og hjelpes så mange det var av dem. I tillegg til jubel, musikk og folkemasser hadde den lokale danseskolen oppvisning på fontenekanten. Vi slang oss med, siden stemninga ble så god av all den flotte musikken og sprutende neonfarget vann. Jentene hadde valgt hvite kjoler for anledningen, noe som er et flott valg siden de var ca 12 år og sto rett ved sprutende vann. Så takk til Rosa og Eirik for tipset om fonteneshow med klassisk musikk, men vi må nok ta oss en liten prat om musikk når vi kommer tilbake.
Her er et utvalg bilder av at vi koser oss glugg ihjel:
Og til slutt vil vi vise et bilde av disse to. Jeg er villig til å betale mye for å få tak i feriealbumet deres (og bak dem ser dere alle menneskene. Det var så mange der!)
Da er vi her! Og som du ser har vi allerede den perfekte forvirra turist-looken. Vi sto opp klokka 8(!) i dag og dro på stranda. For å underholde oss hadde vi tatt med strandtennis, og vet du hva rekorden ble? Trykk deg inn og sjekk! Spennendeeeeee!
La oss først slå fast at det der er det beste utstillingsnavnet noensinne. MEN: Er russefrakken i ferd med å dø ut?! Hva er det som skjer! Frakken bør sørenmeg ikke byttes ut med noe som helst med motor. Ser jeg en russebuss i Trondheim skal jeg personlig gjøre mitt beste for å tilintetgjøre den. Med en kjempeskarp penn, for eksempel. Men alvorlig talt, hvorfor vil ikke trønderrussen lenger ha frakk (pledd, sitteunderlag, sovepose og notatblokk i ett og samme plagg!)? Og hvorfor har jeg ikke fått med meg den utstillingen her? Og hvorfor har ingen av trønderne jeg kjenner dratt på utstillingen og gitt meg grundig referat med tekst, bilder og video? Du har frem til 9. september, og det er jo masser av tid! Trykk her for mer utstillingsinfo. Kom igjen, da. For min skyld! (alt jeg trenger er et par dårlige mobilbilder og noen setninger om utstillingen).
MELLOMBELS 