MELLOMBELS

Tidlig i går hørte jeg at Reidar romstere rundt i huset. Jeg måtte komme meg på badet, så da jeg hørte at han gikk opp trappa benyttet jeg sjansen og stakk hodet ut. Det er som om han har en radar, for i samme sekund kom han stormende ned trappa og ropte ”AND NOW WE HAVE THIS FUCKING SNOW!”. En merkelig setning siden vi ikke var midt i en samtale, men jeg latet som om jeg hang med og klagde litt over snøen. Jeg var jo heller ikke spesielt begeistret over at den har kommet og ødelagt det fine vårværet. Jeg kom meg omsider på badet og fikk gjort meg klar til å dra på biblioteket. Da jeg åpnet ytterdøren var det som om jeg om ut til en ny verden. Snøen var plutselig fantastisk vakker. Alt var lyst, rent og hvitt, solen skinte og fuglene kvitret. Reidars snøhat har fått meg til å like snøen. Nei, jeg liker ikke snøen, jeg ELSKER snøen. Når jeg tenker meg om har det jo aldri vært snøen jeg har et problem med, det er vinden. Jeg håper Reidar også forteller meg at han hater å stå opp tidlig om morgenen og å vaske rommet sitt.

Jeg er nå ferdig med hele to strikkeprosjekt, og er i gang med det tredje! Det første er en forholdsvis vellykket hals, det andre et alt for lite pannebånd. Jeg tror det var en blanding av manglende strikkeferdigheter og et unormalt stort hode som gjorde at pannebåndet gikk skeis. Hvis noen har lyst på et mørkegrønt pannebånd er det altså bare å si ifra. Jeg er nå i gang med et sjal, noe som går overraskende greit, hvis man ser bort ifra den stygge kanten. Da jeg var yngre og mamma forgjeves prøvde å lære meg å strikke pleide hun å si at det ikke gjorde noe om det ble litt stygt, for vi kunne fikse det ved å vaske og strekke det. Så sjalet blir nok supert etter en runde i vaskemaskinen! Jeg ble fryktelig oppgitt tidligere i dag, og tenkte det var best å legge fra seg alt og ta seg en kopp te. Det hadde ikke teen tenkt, derimot,og var ganske så spydig.

Makan. Så en liten oppdatering på feltarbeidet. Jeg har nå enda en foreldregruppe å henge med, så da er alle dagene i uka fylt opp med kurs og foreldregrupper. Nå er det bare å komme i gang med alle intervjuene. Endelig begynner jeg å føle at jeg kommer noen vei. Yay!

Nå er det bare 2 uker til jeg har bursdag! Hjelp, så fort tiden går! Jeg har rukket å bli ferdig med nivå 1 av språkkurset og på mandag startet jeg på nivå 2. Det var mange av de samme  trivelige menneskene, men det var også noen nye fjes. Jeg tror det er bare på språkkurs man kan finne så forskjellige folk samlet i samme rom.

To av de nye medlemmene er verdt å nevne.  Han ene heter Gido og er fra Finland. Han er ca. 40 år, høy, skalla og har noen svært tøffe arr i ansiktet.  Han har fått for seg at jo høyere han sier svaret, jo lettere er det å forstå. Siden det han sier ikke engang minner om islandsk, blir volumet veldig høyt før han i ekstrem frustrasjon gir opp og roper svaret på engelsk. Læreren vår, Harpa, er kjempekoselig og prøver så godt hun kan å forstå, men det er håpløst. Gido sitter ved siden av jenta som snakker så lavt at jeg ikke aner hva hun heter. Hun er bare 18 år, ekstremt sjenert, og kan verken islandsk eller engelsk. Harpa har prøvd å få henne til å forstå at hun burde bytte til nivå 1 men det vil hun tydeligvis ikke. Hun har naturlig nok ofte vanskeligheter med å svare, siden hun aldri skjønner hva vi driver med, men heldigvis har hun Gido ved siden av seg. De fungerer overraskende bra sammen. Gido bøyer seg ned og prøver å høre hva hun sier mens han høyt sier det han tror han hører. Det blir som en absurd versjon av hviskeleken, hvor ordene er en blanding av kurdinsk, islandsk, engelsk og finsk. Han passer virkelig på henne og gir henne ofte oppmuntrende smil og kommentarer. Det gjør ikke så mye at de bruker ekstremt lang tid på å svare, for de er så søte sammen.

Jeg har begynt å strikke igjen, og den gangen har jeg virkelig troen på at jeg skal få til det her. Jeg har startet enkelt, med en hals. Islandsk ull er billig og utrolig bra, og jeg har funnet en kjempefin farge. Det er til og med gress i garnet noen ganger. Det føles proft det. Målet er å bli kjempeflink til å strikke ullsokker og islandsgensere. Mamma er jo mester på ullsokker, så jeg skal sørge for å få meg et skikkelig kurs når jeg kommer hjem. Heldigvis kjenner jeg flere her som er veldig flinke så jeg får en del hjelp før jeg kommer hjem også.

Det er utrolig mye som skjer i huset for tiden. Til tross for at tatoveringsmannen er borte og Olga har dratt til Moskva så føles det som om vi er flere enn noen gang. Egil slutter aldri å prate, og har begynt å ta med seg en fransk kompis hjem som liker å stå i gangen utenfor rommet mitt og synge franske sanger. Det er fint med et alternativ til Akon, men jeg kunne ønske alternativet ikke var så merkelig.

I dag da jeg lagde meg middag kom Egil og fortalte meg meningen med livet. Det er det aldri noen som har gjort før, så det satte jeg selvfølgelig pris på. Han sa at hvis noen hadde spurt ham (jeg vil poengtere at ingen spurte) om hva meningen med livet er, ville han sagt at det er å se på folks ”feeding habits”. Siden jeg sto der og puttet litt grønnsaker i en suppepose følte jeg meg ikke spesielt lur. Han bruker mye av sin tid på å studere matkultur, og ser på hvor i verden folk er glade og pene. Han har funnet ut at det er en sammenheng mellom hva folk spiser, hvor pene de er, og hvor fornøyde de er. Vinnerne er Asia. Ganske mange vinnere, altså. Folk burde spise mye mer grønnsaker, og ikke minst ris. Ris er fantastisk sunt og hvert måltid burde bestå av minst 80% ris, mener han. Han synes også folk spiser alt for ofte. Personlig klarer han seg med ett måltid om dagen, for det er så mye næring i ris. Siden han er liten og tjukk, og alltid lager seg middag klokken 11 om kvelden er det noe som skurrer her, men for all del.

Jeg har bestemt meg for å gå tilbake til å kalle Ragnar for Reidar, forresten. Jeg er så vant med å tenke at han heter Reidar at det blir helt rart å skrive om denne Ragnar. Han var selvfølgelig innom huset igjen i går, og kunne fortelle at vi skal få internett neste uke. Woho! Jeg tror det betyr at vi får internett om to eller tre uker, men bra er det uansett. Og det vil gjøre huset ”much more cool”, mener Reidar. Han skal få jobbe litt for å få dette huset kult, men hvis det er målet hans gleder jeg meg til å se hva han har tenkt å gjøre fremover.

I dag snør det igjen, gitt. Og jeg er tydeligvis ikke vant til å bo steder hvor det blåser mye, for det her er jo helt sykt. Jeg holdt på å bli blåst over ende da jeg  gikk nede ved havet i dag. Men etter to dager med strålende sol og flere kvelder med nordlys gjør det ikke så mye. Det går stadig bedre med feltarbeidet, og jeg har til og med funnet et sted på biblioteket hvor jeg kan se på OL uten at folk reagerer for mye på gledesutbrudd.

Hadde det ikke vært for Ragnar hadde jo ting vært nærmest strålende. Hver morgen blir jeg vekt av tilhengermannen og Ragnar som styrer med et eller annet i huset.  I dag bygde de et pc-bord under trappa. Det er en sånn virveltrapp som er bitteliten og står klint inntil veggen. Pc-bordet er derfor bittelite, og hvis man skal sitte ved det må man sitte foran dodøra. Jeg har vel fortalt nok om doen til at dere skjønner at det ikke er bra. Men hvis Ragnar vil ha et pc-bord der så skal jeg ikke stoppe ham, så lenge det blir internett. Han har fortsatt ikke kommet over hvor bra lappene på do er, så i dag fikk jeg beskjed om å lage flere ”tickets”, som han kaller det. Han er oppgitt over at gutta aldri vasker etter seg på kjøkkenet og tror jeg må vaske opp for dem. Jeg prøvde å fortelle at det aldri skjer, men han ville ikke høre og la ut om at det er urettferdig at jeg må oppføre meg som en mor bare fordi jeg er kvinne. Stakkars Thorstein satt der og så nesten like flau ut som da Ragnar fortalte at han aldri treffer doskåla.

I går fikk jeg faktisk snakket litt med Egil. Han satt og drakk whisky på kjøkkenet da jeg kom hjem fra biblioteket. Jeg hadde det travelt for jeg skulle til Johanne for å lage middag og feire.  Jeg vandret inn på kjøkkenet i ytterklærne for å hente litt mat og da satte han plutselig i gang med å fortelle hele livshistorien sin. Et sammendrag blir at han har reist mye, noe som gjør at han nå er arbeidsledig. Jeg fikk ikke helt med meg hvorfor det er en sammenheng der, og mistenker at den ikke finnes. Da han omsider ble ferdig spurte han hva jeg driver med. Jeg prøvde å forklare, men det er jo like vanskelig hver gang, og endte med spørsmålet ”But what do anthropologists really DO?”.  Svaret mitt klarte på en eller annen måte å få ham til å tro at han også egentlig er antropolog, siden han har vært telefonselger i England. Jeg aner ikke hvordan det skjedde, men jeg nikket smilende og prøvde å dreie samtalen over på noe annet. Han viste seg etter hvert å være svært påståelig. Samme hvor mye jeg protesterte insisterte han på at jeg kjenner den franske vennen hans, islandsk og norsk grammatikk er helt lik, Østerrike er mye flinkere enn Norge på ski, og man kaster steinene i curling.

Snø?! Nå? Det har vært vårstemning, sol, tørr asfalt, og kattlabber siden jeg kom hit, men nå, i midten av februar, kommer plutselig snøen. Jeg liker det ikke. Men over til noe mye mer positivt:

Tatoveringsmannen har flyttet ut! Lykke! Han bor på andre siden av vaskerommet og da jeg skulle vaske klær i går sto døren på vidt gap og rommet var helt tomt! Plutselig var østeuropeerens fascinasjon for Akon ikke så irriterende lenger, og jeg tok en lykkedans på rommet til tatoveringsmannen. Hvem skulle trodd at ”Smack That” ville bli en sang jeg forbinder med noe positivt. Men lykkerusen varte ikke lenge, for plutselig kom Ragnar (lurer du på hvem Ragnar er? Det er Reidar. Thorstein fortalte meg at han ikke heter Reidar i går. Det var jo litt pinlig). Jeg vurderte å gjemme meg under kjøkkenbordet, men var for sen. Han kunne fortelle at han kommer til å være her en del framover for han skal pusse opp rommet før han leier det ut igjen. Så ble han plutselig helt alvorlig og så på meg. Jeg ble om mulig enda mer utilpass og spurte hva det var. Han spurte alvorlig om det var jeg som hadde laget dolappene. Jeg skjønte ikke hvorfor han var så alvorlig og ble redd for at han synes det var frekt. Jeg svarte ja, og da ble plutselig hele karen et stort glis og han ropte ”IT IS VERY GOOD! Because they are idiots! I told you they always piss on the floor!” Og så fikk jeg enda en demonstrasjon da, vettu. For det var ikke etset godt nok inn i minnet mitt fra før.

Så kom mannen som bruker å trekke en tilhenger fram og tilbake foran huset. Ragnar påsto at det er internettmannen, for vi skal kanskje få internett! Tilhengertrekkeren/ internettmannen virket veldig oppgitt over at ingen kontakter i huset virker. Den eneste som funket var selvfølgelig den bak alle tingene jeg har tatt ut fra rommet mitt og lagt under trappa fordi det var ekkelt. Så da måtte jeg forklare hvorfor jeg ikke ville ha alle tingene som han hadde vært så hyggelig å legge igjen på rommet mitt. Det virket ikke som om Ragnar trodde på at jeg hadde med meg gardiner fra Norge. Men jaja, hvis han skaffer skikkelig internett skal jeg kanskje vurdere å bli bittelitt mer positiv til ham. Etter enda en tale om at alt han gjør alltid er lovlig og ”etter boken” dro han heldigvis. Han må være en skikkelig kjeltring.

God morsdag (til verdens beste mamma!), valentinsdag og fastelaven!

Til tross for at jeg har vært her en måned allerede (!) føles fortsatt mye av det jeg gjør overraskende nytt og spennende. Som for eksempel turen i svømmehallen i går. Islendinger er fryktelig glad i bassenger og flere jeg har snakket med sier de drar flere ganger i uken. Som antropolog er det viktig å gjøre som lokalbefolkningen, så de neste 5 månedene skal jeg bli en svømmer. Det er også praktisk, for da slipper jeg å bruke badet hjemme så mye. Det røde ekle dusjforhenget har begynt å angripe meg i det siste, og jeg tør ikke bytte det ut, for det er jo ikke mitt.

Men tilbake til svømmehallen. Jeg hadde en idé om at når man skal svømme for å trene må man ha en god gammeldags badedrakt. Det er vel ingen som trener i bikini, tenkte jeg. Det viste seg å være feil. Hvis jeg skal gå ut ifra de tre andre damene som var der er det liten gjennomsiktig bikini som gjelder. Men jeg nektet å la mangelen på gjennomsiktig antrekk stoppe meg, og hoppet uti for å svømme med islendingene.

Bortsett fra de tre andre damene var det to vakter og en del gamle menn der. Merkelig nok sto det treningsapparater rundt bassenget, som disse eldre herrene trente på. De byttet på å svømme og løfte vekter. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om det var det at de løftet vekter i badebuksa eller at de aldri tok av seg svømmebrillene som var rarest, men så skjønte jeg hvorfor de beholdt svømmebrillene på. Plutselig kom en av vaktene inn iført vadere, med vannslange og en flaske klor. Nå skulle det spyles, og han brydde seg ikke om at det satt folk i veien. Noen av mennene ga til slutt opp og lot seg spyle ut i vannet, mens andre ikke hadde noe imot en dusj under styrketreningen.

Etter jeg hadde svømt en stund kom det enda en gammel mann. Han skulle verken løfte vekter eller svømme, men flyte. Han tok på seg svømmebriller og bare lå der helt stille med ansiktet ned, kun avbrutt av små pustepauser. Han var ikke ferdig da jeg dro, og da hadde han holdt på i et kvarter. Det kan altså virke som at jeg enten valgte feil basseng eller feil tidspunkt, for de som var der var ikke akkurat et representativt utvalg av Reykjaviks befolkning. I dag skal jeg heller prøve bassenget ved universitetet.

Jeg må forresten også fortelle at etter jeg kom hit har jeg drukket den svimlende sum av 4 kopper kaffe. Det er ikke så lett å si nei når man blir tilbudt kaffe av en prest som skjenker før han spør, nemlig. Og det skulle jo tatt seg ut å ikke drikke opp kaffen sin i kirka… Jeg tror til og med jeg kan lære meg å like kaffe hvis det fortsetter sånn i 6 måneder.

80% av gangene jeg gjør lekser ender jeg opp med å rote meg bort  i ordboka. Noen ganger (les: én gang) snubler jeg borti relevante ting for feltarbeidet mitt. Vet dere hva det islanske ordet for gravid er? Ófrísk eller ólett. Syk eller feit, altså. Feit er jo greit, men syk? Her skryter de på seg å være et av de mest likestilte landene i verden mens de går rundt og kaller gravide kvinner tjukkebollefeita. En syk tjukkebollefeita, til  og med. Makan.

Desverre blir letingen etter ord mindre og mindre relevant, og nådde  nye høyder da Siv spurte meg hva fis er på islandsk. Jeg vet nå at verken fis, fjert, promp eller bæsj står i ordboka. Drittordbok. Hva er det på islandsk? Jeg vet ikke, for dritt står heller ikke. Jeg må definitivt kjøpe meg en ny.

Jeg har nå forresten enda en barselgruppe som jeg får henge meg på! Hurra!

Det går rykter i kollektivet om at tatoveringsmannen skal flytte ut! Jeg snakket med Thorstein i går, som kunne fortelle at tatoveringsmannen fortsatt ikke har vært hjemme siden brannalarmepisoden, men den har heldigvis gått tom for batteri. Thorstein hadde snakket med Egil som har hørt at tatoveringsmannen vil finne seg et nytt sted å bo. Siden det ikke har vært noe tiss på gulvet mens han har vært borte håper jeg virkelig det er sant. Jeg liker å tro at det er dolappene, det rosa dopapiret (ja, ROSA dopapir) og den luktegreia jeg satte på badet som skremte ham. Moahahaha!

Thorstein har forresten bestemt seg for å passe på meg. I går ga han meg en miniforelesning om alle de fantastiske fordelene ved å ta omega 3. Han ga meg navnet på den beste islandske tranen, og kunne fortelle at det var bra for både synet, huden og leddene. Han tar en spiseskje hver morgen, og det burde jeg også gjøre. Jeg sa at jeg tok tran før jeg flyttet hit, men det trodde han ikke på. Han rynket så på nesen til pastaen min, og viste meg en pose med torskerogn han og Olga skulle kose seg med. I dag kunne han fortelle at det er veldig kaldt ute, så det er viktig å ha på seg nok klær. Til tross for at det er strålende sol og varmt i dag var det bare å finne frem dunjakken, siden han sto ved døra da jeg skulle dra. Det er koselig på en irriterede måte.

Feltarbeidet går sakte men sikkert fremover. Jeg er med i en barselgruppe én gang i uken, og er i kontakt med flere andre som jeg fohåpentligvis kan slenge meg med på i ukene som kommer. Jeg har også flere gode kontakter på Universitetet på Island som hjelper meg.Men nå må jeg avslutte, for jeg sitter på biblioteket og har masse å lese. Jeg vil påpeke at det er lørdag i dag, så bli gjerne imponert over hvor flink jeg er.

I hylla under maten min.

Tatoveringsmannen har ikke vært hjemme de to siste døgnene. Hvordan vet jeg det? Fordi brannalarmen hans har pepet de siste 48 timene. Da jeg og Siv kom hjem kl. 1 om kvelden for to dager siden var politiet her. De lo og sa at det ikke brenner, men brannalarmen holder på å gå tom for batteri. Her på Island er det ikke sånn at den gir fra seg en lyd nå og da for å varsle om at man må bytte batteri. Nope. Den piper som et helvete, som om det brenner. Thorstein hadde hørt på pipingen i noen timer allerede, og det er helt tydelig at han ikke likte det. Han satt og bladde febrilsk i telefonkatalogen fra 2005, uten å finne tatoveringsmannen. Skumle menn står jo som regel ikke i telefonkatalogen. Han kunne fortelle at broren til tatoveringsmannen jobber på en bar rett ved der vi bor, men verken broren eller tatoveringsmannen var der. Det var altså en helt meningsløs ting å fortelle. Thorstein var fortsatt blid, men han begynte å snakke fortere og fortere, og byttet mellom dansk, islandsk og engelsk i et rasende tempo. Politiet synes hele situasjonen var svært underholdene, og etter noen forsøk på å lirke opp døra bestemte de seg for å dra og la oss sitte der med pipingen. Brannalarmen har nå begynt å ta seg noen pauser innimellom, men den gir seg ikke.

Men nok om brannalarmer. Siv har vært på besøk de siste dagene! Og det har vært så fint! Vi tok oss en biltur med Johanne på lørdag, og så geysir, gullfoss og Þingvellir. Vi putret rundt i leiebil i perfekt vær og var skikkelig turister. Ellers har vi vandret rundt i byen, badet i den blå lagune og handlet litt. Siv er glad i mat, og spiser ikke hva som helst. Spesielt ikke på et kjøkken som lukter pipe. Vi fikk derfor prøvd ut en god del av Reykjaviks kafeer og restauranter. For å oppsummere er det meste bra,så lenge man ikke bestiller enchiladas med sjokolade -og chilisaus. Da får man tortillas med kylling under et tykt lag av sjokoladesaus. Jeg burde skjønt det, siden det sto  i menyen, men jeg trodde jo ikke det skulle smake helt vanlig sjokoladesaus. Mammas fine ordtak «Det eine goe skjæmmitj det ainnere» er her fullstendig feil. Sjokolade har virkelig ingen ting sammen med kylling å gjøre. Heller ikke sammen med ris eller salat. Det smakte som om noen hadde sølt en bøtte med sjokolade på middagen min. Ikke prøv det.

Siv kunne fortelle at hun har fått i oppdrag av flere å sjekke om de jeg bor med er så rare som jeg skriver. Hun har møtt Thorstein, Olga og den østeuropeiske gutten, og har ikke blitt skuffet. Den østeuropeiske gutten leverte første kvelden ved å spille sin nye favorittsang ”I Want To Know What Love Is” på full guffe. Hun har også vært vitne til diverse ekle ting på do, og sett mine fine og informative dolapper. Hun mener lukten i leiligheten i hovedsak ikke er svovellukt, men pipa til Egil. Jeg vet ikke hvordan pipe lukter, så jeg har jo hele tiden trodd det var bare varmvannet. Den første gangen jeg møtte Egil og klagde over lukten spurte han om det var fordi han røykte pipe på rommet sitt. Jeg kunne ikke forstå at pipe kunne lukte så ekkelt, så jeg sa nei. Det var jo dumt.

Her kommer noen bilder fra besøket

Her kommer det bilder! Jeg har ikke fått ”Canon 450D for Dummies” enda, så dere være litt snille med meg nå i starten.

Ellers går alt greit. Jeg har endelig fått islandsk personnummer og har derfor fått ordnet meg internett. Problemet nå er at det er for dårlig til å bruke skype eller laste opp bilder. Jeg sitter derfor igjen på den koselige kafeen rett ved der jeg bor. Men for all del, da får jeg jo observert litt i samme slengen.

Jeg er veldig imponert over hvor flinke islendinger er i engelsk! Til og med den gamle damen på busstasjonen snakker kjempebra. Men det som er litt rart er at mange, spesielt folk som jobber i butikker, banner veldig mye. Jeg vet ikke om de gjør det når de snakker islandsk også, men noen er helt ekstreme på engelsk. Jeg var for eksempel på en bokhandel i går, og den hyggelige unge mannen som hjalp meg kunne fortelle at boken jeg skulle ha ikke kommer før om et par uker. Det valgte han å gjøre ved å si:”I have just ordered it, but the order has to go through my boss first, and all kinds of crazy ass shit like that, so it probably won’t get here for a couple of weeks.” Nå vet jeg ingenting om bestillingssystemet på denne butikken, men hvis det involverer all kinds of crazy ass shit så virker prosessen veldig spennende. Eller kanskje tunga hans burde fått seg en skikkelig runde med lanosåpe…

Nå har jeg møtt de to siste jeg bor med. Jeg sto på kjøkkenet og lagde litt mat her en dag, og plutselig dukket tatoveringsmannen opp. Jeg hilste og smilte, og han så sint på meg og gikk. Han liker altså ikke å hilse på folk. Men det var likevel fint å se ham, for det viser seg at han er brei, men lav. Jeg kan altså bare sette meg på ham hvis han prøver å tøffe seg med tatoveringen sin. Den østeuropeiske popmusikkgutten møtte jeg rett før jeg dro på kafé i dag. Han smilte og hilste, men var for opptatt med å flytte et gigantisk plastjuletre ut av rommet sitt og vrikke på hoftene til musikken til å slå av en prat. I dag har han bare spilt Julio Iglesias og annen musikk med spanske tekster, så jeg er plutselig litt usikker på om han egentlig er østeuropeer. Jeg får høre med ham når han er ferdig med å rydde ut jula. Reidar påstår at han er italiensk, men som med så mye annet Reidar sier, så er nok det feil.