I dag snør det igjen, gitt. Og jeg er tydeligvis ikke vant til å bo steder hvor det blåser mye, for det her er jo helt sykt. Jeg holdt på å bli blåst over ende da jeg  gikk nede ved havet i dag. Men etter to dager med strålende sol og flere kvelder med nordlys gjør det ikke så mye. Det går stadig bedre med feltarbeidet, og jeg har til og med funnet et sted på biblioteket hvor jeg kan se på OL uten at folk reagerer for mye på gledesutbrudd.

Hadde det ikke vært for Ragnar hadde jo ting vært nærmest strålende. Hver morgen blir jeg vekt av tilhengermannen og Ragnar som styrer med et eller annet i huset.  I dag bygde de et pc-bord under trappa. Det er en sånn virveltrapp som er bitteliten og står klint inntil veggen. Pc-bordet er derfor bittelite, og hvis man skal sitte ved det må man sitte foran dodøra. Jeg har vel fortalt nok om doen til at dere skjønner at det ikke er bra. Men hvis Ragnar vil ha et pc-bord der så skal jeg ikke stoppe ham, så lenge det blir internett. Han har fortsatt ikke kommet over hvor bra lappene på do er, så i dag fikk jeg beskjed om å lage flere ”tickets”, som han kaller det. Han er oppgitt over at gutta aldri vasker etter seg på kjøkkenet og tror jeg må vaske opp for dem. Jeg prøvde å fortelle at det aldri skjer, men han ville ikke høre og la ut om at det er urettferdig at jeg må oppføre meg som en mor bare fordi jeg er kvinne. Stakkars Thorstein satt der og så nesten like flau ut som da Ragnar fortalte at han aldri treffer doskåla.

I går fikk jeg faktisk snakket litt med Egil. Han satt og drakk whisky på kjøkkenet da jeg kom hjem fra biblioteket. Jeg hadde det travelt for jeg skulle til Johanne for å lage middag og feire.  Jeg vandret inn på kjøkkenet i ytterklærne for å hente litt mat og da satte han plutselig i gang med å fortelle hele livshistorien sin. Et sammendrag blir at han har reist mye, noe som gjør at han nå er arbeidsledig. Jeg fikk ikke helt med meg hvorfor det er en sammenheng der, og mistenker at den ikke finnes. Da han omsider ble ferdig spurte han hva jeg driver med. Jeg prøvde å forklare, men det er jo like vanskelig hver gang, og endte med spørsmålet ”But what do anthropologists really DO?”.  Svaret mitt klarte på en eller annen måte å få ham til å tro at han også egentlig er antropolog, siden han har vært telefonselger i England. Jeg aner ikke hvordan det skjedde, men jeg nikket smilende og prøvde å dreie samtalen over på noe annet. Han viste seg etter hvert å være svært påståelig. Samme hvor mye jeg protesterte insisterte han på at jeg kjenner den franske vennen hans, islandsk og norsk grammatikk er helt lik, Østerrike er mye flinkere enn Norge på ski, og man kaster steinene i curling.