Kategori: Velkommen til hodet mitt

Takk for sist

Innrømmelse: jeg blir superstressa av folk som takker for sist. Denne «takk for sist»-greia er ikke noe jeg har trengt å forholde meg til så lenge. Det var først da jeg reiste til Oslo jeg ble utsatt for dette rare fenomenet, og da jeg kom tilbake til Trondheim har alle begynt med det her også. Mulig trøndere har drevet med det til alle tider her også, men det er jo ikke sånt man sier til barn og unge. Heldige, heldige smårollinger.

La meg prøve å forklare hvorfor. Jeg er en klumsete person. Jeg faller og søler og gjør pinlige ting. Så kommer det folk bort til meg etter jeg ikke har sett dem på en stund og sier «takk for sist» med sånn lur, glad stemme. Folk sier det alltid på den måten. Og da blir jeg stressa. Hva skjedde da jeg møtte deg sist? Hvorfor ser du så lur ut nå? Så går hodekverna da, vettu. Så klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg helt sikkert pilla meg i nesa mens jeg knuste en vase fra 1600-tallet da vi møttes sist, og nå ler denne personen som en gærning innvendig.

Og hvorfor sier folk egentlig «takk for sist?». Mange virker jo som de sier det uansett hva vi gjorde sist vi møttes. Jeg synes det er så rart. Du trenger ikke takke meg for at vi møttes på bussen. Det er ikke en opplevelse man trenger å takke for. Og med mindre målet er at vi skal huske alle gangene vi møter alle vi kjenner til enhver tid, så må vi bare slutte med det her. Slutt.

I dag elsker jeg gulv

Jeg har det med å henge meg opp i ting. I de siste ukene har denne tingen vært litt rarere enn vanlig. Dette innlegget har interiørblogg-tendenser, men jeg har så gledelige nyheter at det får gå: Linoleumsgulvet er på vei tilbake (håper jeg, litt desperat).Jeg elsker linoleumsgulv. Og Ibsen elsker det. Jeg og Ibsen elsker linoleumsgulv. Her er et bilde av et av Ibsens flotte linoleumsgulv, forresten. Og ikke nok med at jeg og verdens beste forfatter liker det, det er også miljøvennlig. Gulvet framstilles av linolje, harpiks og kork og legges på grov strie. Lett å vaske er det og!

Linoleumsinteressen ble ikke mindre da jeg var innom bloggen til en av sjefene mine på Folkemuseet som driver og pusser opp et enormt hus, og hadde linket til en kanadisk prøvebok over linoleumsgulv fra 1926.

Jeg drømmer om egen leilighet med linoleumsflis på kjøkkenet. Akk

Glassblåserdrømmen er død

Plutselig har bucket list blitt et begrep som alle bruker og skjønner hva er. Det føles litt som den dagen jeg våknet og alle hadde hørt om elghufs utenom meg. Heldigvis har folk sluttet å snakke om elghufs nå. La oss fortsette sånn. Bucket list er en liste over ting du vil gjøre før du dør. Jeg har ingen bucket list. Det virker livsfarlig, og ikke minst irriterende. Tenk om jeg hadde fått høre om bucket list-konseptet da jeg var 8 år, for eksempel. Da hadde lista sett ca. slik ut:

1. Bli glassblåser.

2. Gifte meg med Roger (den kule miljøarbeideren på SFO med langt hår som spilte i band og ikke kunne koke Toro tomatsuppe uten å røyklegge skolen).

3. Flytte inn i huset på etiketten på Villa-brusen med farmor.

4. Besøke alle fornøyelsesparker i verden.

6. Bli verdensmester i hoppetau

På denne lista er det kun nummer tre jeg fortsatt hadde likt å gjøre. Og jeg er ganske så sikker på at om jeg skriver en bucket list nå, kommer jeg til å være helt uenig i flere av punktene om noen år. Drømmen om å eie alle lavavaser fra Øst- og Vest-Tyskland er for eksempel kanskje ikke ( forhåpentligvis ikke, vil nok noen si) like sterk om noen år som nå. Jeg har heldigvis funnet en løsning for å gjøre listeskrivingen mye mindre slitsom. Eller nei, jeg har funnet noen som har funnet løsningen (også mye mindre slitsomt). The Bloggess, som du nå burde ha fått med deg at jeg ELSKER, har en bucket list, men skriver den i motsatt rekkefølge. Hun skriver altså ned ting hun allerede har fått til på lista si. Mye lurere! Noen ganger får jeg jo til ting som jeg ikke hadde tenkt at jeg kom til å gjøre. En ekstra bonus med denne lista, er at jeg slipper å hate meg selv når jeg ligger på dødsleiet, til tross for at jeg ikke gifta meg med en langhåra fyr som er over dobbelt så gammel som meg. Da har jeg sannsynligvis mye annet å tenke på enn Roger. La oss håpe det, i hvert fall. Og jeg er godt igang med lista. I dag førte jeg for eksempel opp et nytt punkt: Spiste en hel pose moreller på under 15 minutt. Ja, jeg vet. Jeg er et imponerende menneske.

 

 

Hva gjør du på fritida?

«Hva gjør du på fritida?». Det er et av de skumleste spørsmålene jeg kan få. Rett etter «Men du?» og «Jeg skal flytte! Hva skal du på torsdag?». For hva gjør jeg egentlig på fritida? Jeg gjør jo ting, men ikke så store ting. Ikke nok av én ting til at jeg kan påstå at jeg gjør det på fritida. Jeg strikker litt, men egentlig bare i små perioder på høsten og vinteren. Jeg skriver litt, men bare når jeg føler meg morsom nok (eller egentlig burde lese til eksamen), jeg jogger litt, men ikke i nærheten av nok til å si at jeg trener på fritida. Jeg ser også på tv-serier og går tur, men det gjør jo alle, så da føles det rart å si at jeg gjør det på fritida. Det blir litt som å si at jeg går på do på fritida. Eller spiser knekkebrød.

Så da er spørsmålet: burde jeg skaffe meg en mer tidkrevende hobby, eller finne en ny måte å svare på dette umulige spørsmålet? «Litt av alt» er jo et ok svar, nå som jeg tenker over det, men særlig spennende er det ikke. Det er vanskelig å fortsette samtalen etter det svaret. Mitt forslag er at vi kutter ut spørsmålet «hva gjør du på fritida?» og bytter det ut med «hva liker du å gjøre?». For jeg liker å gjøre ganske mye, selv om jeg ikke gjør det nok til å si at det er dette jeg driver med på fritida. Det er kanskje ikke lettere å fortsette samtalen etter jeg har fortalt at jeg liker å dra på små og merkelige museum, krasje gudstjenester og snakke om hvor rar Henrik Ibsen er, men det gjør situasjonen mye lettere for meg. Og det er tross alt det viktigste.

 

Blod-couture

Det er altfor lenge siden jeg har hatt en Rarere enn Rotfruktrådet-post! So here it goes:

Nå er det slutt på å snike tamponger i lomma før du går på do, mensenmoten er her! Jeg kan til og med lage min egen tampong-couture. Gleder meg allerede til denne samtalen:

Kollega: Hva har du der, Tonje?

Meg: Jo, du skjønner det at jeg har mensen, og siden fargen blå og leoparder er en viktig del av min identitet, skal disse blå tampongene med leopardmønster få bli med meg på do.

Jeg har hatt et fag på Universitetet i Oslo hvor vi diskuterte hvor tabu det var å ha mensen i en hel time (sos.ant…). Lite visste foreleseren at Libresse skulle revolusjonere synet på mensen med noe så enkelt som design. Hurra!

Nå som mensen ikke er flaut mer, er det vel ikke så farlig å anbefale en rap battle som heter Tampon vs. Mooncup, heller. Det er intet mindre enn en Love your vagina production. Kos deg:

Vil du ha verdens beste bedrift?

Da må du trykke deg inn på gjesteinnlegget mitt på bloggen til Assad Nasir! Jeg er gruelig stolt over at jeg fikk skrive gjesteinnlegg på bloggen til en lærer, forfatter OG antropolog! Innlegget mitt er som vanlig svært fjasete, så trykktrykk.

Jesus og sånn

Jeg er fullt klar over at dette er rare greier, men jeg synes alle de ulike kirkesamfunnene vi har i Norge er fryktelig spennende. Jeg får stadig brosjyrer om forskjellige gudstjenester og møter som jeg har ekstremt lyst til å dra på, bare for å se hva i all verden som foregår. Et par hyggelige mormonere inviterte meg med for å spille biljard, til og med. Men siden jeg ikke er kristen, er jeg redd for at det skal oppfattes som frekt. Det er virkelig ikke ment frekt, jeg synes helt oppriktig det er fascinerende, og det er nesten så jeg kunne ønske jeg var i stand til å være kristen selv. Men som ei venninne så fint sa en gang «hvis du ikke tror du Jesus, er du ikke kristen, Tonje». Så da er spørsmålet: kan jeg bli med og spise vafler og ta en trall likevel?

Jeg får vel innrømme at jeg allerede har juksa og prøvd. Håkon Bleken har laget en stor og flott altervegg i St. Olav domkirke, som snart skal rives (uten å redde alterveggen!), og det føltes helt utrolig rart å være der under gudstjenesten, selv om jeg bare brukte det som en unnskyldning for å se alterveggen. Jeg har aldri vært på ei katolsk gudstjeneste før, så jeg ble helt satt ut av hvor ulikt det var fra en protestantisk gudstjenestene. Noen eksempler er at de putter vann i ansiktet når de går inn og kneler i tide og utide. Tenk hvordan det er på gudstjeneste i Adventskirken rett borti gata her, da. Eller på et møte med Jehovas vitner om det onde og Gud. Jeg vil dra! Men er det greit? Kan dette bli et nytt bloggprosjekt, nå som jeg har vært på alle byens museer opptil flere ganger?