Kategori: Velkommen til hodet mitt

Hva gjør du på fritida?

«Hva gjør du på fritida?». Det er et av de skumleste spørsmålene jeg kan få. Rett etter «Men du?» og «Jeg skal flytte! Hva skal du på torsdag?». For hva gjør jeg egentlig på fritida? Jeg gjør jo ting, men ikke så store ting. Ikke nok av én ting til at jeg kan påstå at jeg gjør det på fritida. Jeg strikker litt, men egentlig bare i små perioder på høsten og vinteren. Jeg skriver litt, men bare når jeg føler meg morsom nok (eller egentlig burde lese til eksamen), jeg jogger litt, men ikke i nærheten av nok til å si at jeg trener på fritida. Jeg ser også på tv-serier og går tur, men det gjør jo alle, så da føles det rart å si at jeg gjør det på fritida. Det blir litt som å si at jeg går på do på fritida. Eller spiser knekkebrød.

Så da er spørsmålet: burde jeg skaffe meg en mer tidkrevende hobby, eller finne en ny måte å svare på dette umulige spørsmålet? «Litt av alt» er jo et ok svar, nå som jeg tenker over det, men særlig spennende er det ikke. Det er vanskelig å fortsette samtalen etter det svaret. Mitt forslag er at vi kutter ut spørsmålet «hva gjør du på fritida?» og bytter det ut med «hva liker du å gjøre?». For jeg liker å gjøre ganske mye, selv om jeg ikke gjør det nok til å si at det er dette jeg driver med på fritida. Det er kanskje ikke lettere å fortsette samtalen etter jeg har fortalt at jeg liker å dra på små og merkelige museum, krasje gudstjenester og snakke om hvor rar Henrik Ibsen er, men det gjør situasjonen mye lettere for meg. Og det er tross alt det viktigste.

 

Blod-couture

Det er altfor lenge siden jeg har hatt en Rarere enn Rotfruktrådet-post! So here it goes:

Nå er det slutt på å snike tamponger i lomma før du går på do, mensenmoten er her! Jeg kan til og med lage min egen tampong-couture. Gleder meg allerede til denne samtalen:

Kollega: Hva har du der, Tonje?

Meg: Jo, du skjønner det at jeg har mensen, og siden fargen blå og leoparder er en viktig del av min identitet, skal disse blå tampongene med leopardmønster få bli med meg på do.

Jeg har hatt et fag på Universitetet i Oslo hvor vi diskuterte hvor tabu det var å ha mensen i en hel time (sos.ant…). Lite visste foreleseren at Libresse skulle revolusjonere synet på mensen med noe så enkelt som design. Hurra!

Nå som mensen ikke er flaut mer, er det vel ikke så farlig å anbefale en rap battle som heter Tampon vs. Mooncup, heller. Det er intet mindre enn en Love your vagina production. Kos deg:

Vil du ha verdens beste bedrift?

Da må du trykke deg inn på gjesteinnlegget mitt på bloggen til Assad Nasir! Jeg er gruelig stolt over at jeg fikk skrive gjesteinnlegg på bloggen til en lærer, forfatter OG antropolog! Innlegget mitt er som vanlig svært fjasete, så trykktrykk.

Jesus og sånn

Jeg er fullt klar over at dette er rare greier, men jeg synes alle de ulike kirkesamfunnene vi har i Norge er fryktelig spennende. Jeg får stadig brosjyrer om forskjellige gudstjenester og møter som jeg har ekstremt lyst til å dra på, bare for å se hva i all verden som foregår. Et par hyggelige mormonere inviterte meg med for å spille biljard, til og med. Men siden jeg ikke er kristen, er jeg redd for at det skal oppfattes som frekt. Det er virkelig ikke ment frekt, jeg synes helt oppriktig det er fascinerende, og det er nesten så jeg kunne ønske jeg var i stand til å være kristen selv. Men som ei venninne så fint sa en gang «hvis du ikke tror du Jesus, er du ikke kristen, Tonje». Så da er spørsmålet: kan jeg bli med og spise vafler og ta en trall likevel?

Jeg får vel innrømme at jeg allerede har juksa og prøvd. Håkon Bleken har laget en stor og flott altervegg i St. Olav domkirke, som snart skal rives (uten å redde alterveggen!), og det føltes helt utrolig rart å være der under gudstjenesten, selv om jeg bare brukte det som en unnskyldning for å se alterveggen. Jeg har aldri vært på ei katolsk gudstjeneste før, så jeg ble helt satt ut av hvor ulikt det var fra en protestantisk gudstjenestene. Noen eksempler er at de putter vann i ansiktet når de går inn og kneler i tide og utide. Tenk hvordan det er på gudstjeneste i Adventskirken rett borti gata her, da. Eller på et møte med Jehovas vitner om det onde og Gud. Jeg vil dra! Men er det greit? Kan dette bli et nytt bloggprosjekt, nå som jeg har vært på alle byens museer opptil flere ganger?

 

Gjesteinnlegg!

Jeg har skrevet et gjesteinnlegg på matbloggen til Siv! Hun er ei venninne som er supergod til å lage mat, og skriver om det på bloggen sin. Heldigvis for meg synes hun jeg er underholdende dårlig til å lage mat, og lar meg fortelle om hvor dårlig jeg er på bloggen hennes. Stas! Sist gang jeg skrev gjesteinnlegg, laget jeg en sunn tikka masala (som i hovedsak var sunn fordi du ikke klarte å spise noe av den siden den brente av deg tunga). Denne gangen har jeg laget bananbrød, fordi jeg mener det er bedre enn heroin. Ikke det at jeg har prøvd heroin, men hadde jeg vært narkoman, er jeg ganske sikker på at jeg hadde foretrukket bananbrød fremfor heroin. Men nok babling, trykk deg inn på bloggen til Siv for å se hvorfor sjokoladebananbrød er avhengighetsskapende! Og hvorfor bildet av denne svarte klumpen er med i innlegget:

IMAG0518

Breaking news: ostepop til middag

Hvorfor i alle dager har ingen fortalt meg at man kan lage middagstilbehør som smaker ostepop? Jeg ELSKER ostepop. Og da mener jeg virkelig elsker. Ikke sånn at jeg spiser det med gaffel mens jeg klager over at det lukter fis. Jeg stapper det inn i kjeften helt til skåla er tom. Ingen snakkepauser underveis, for her skal ostepopen inn i munnen. Og vet du hva som er ekstra godt? Hvis du åpner den dagen før, så den er seig. Aaaaah, én dag gammel ostepop er selve lykken.

Men tilbake til middagstilbehøret som smaker ostepop. Det jeg snakker om heter parmesanpolenta. Eller cheesy grits, om du foretrekker engelsk språk. Oppskrifta finner du her. Grits og polenta er forresten så å si det samme (mais begge to), og siden de har polenta på Rema, så var valget lett, gitt.

 

Konklusjon: hvis du vil spise ostepop som tilbebehør til middagen i dag vet du hva du må gjøre! Eller så kan du jo bare kjøpe deg en pose ostepop og kalle det middag. Jeg dømmer ikke.

 

 

Nepal + Åndalsnes = <3

På Åndalsnes har de satt opp en utkikkspost/dødsfelle/stupebrett ut fra ei fjellside. Det er godt mulig dette er vanlig nå til dags, men jeg har altså ikke fått med meg at sånt er mulig, engang. Jeg var på tur i helga og siden det ikke var snø, prøvde vi oss på en aldri så liten gåtur opp Nesaksla for å se på den fancy nye stien som fire sherpaer fra Nepal har fiksa (! jeg tuller ikke, altså). Vil du se? Hvis ikke får du bare krysse bort den sida her, for nå kommer det opptil flere bilder:

ÆÆÆÆÆh

ÆÆÆÆÆh

Neida, jeg tør å stå.

Neida, jeg tør å stå.

Siv tøffer seg med tøying. Tøffastøying er det nye. Du leste det her først.

Siv tøffer seg med tøying. Tøffastøying er det nye. Du leste det her først.

Eirik hater visst livet sitt, men smiler likevel.

Eirik hater visst livet sitt, men smiler likevel.

Vi kan vel slå fast at det var god utsikt

Vi kan vel slå fast at det var god utsikt

Vet du hva som også hører med?  Å si "Hei Turid! Takk for at vi fikk låne huset"

Vet du hva som også hører med? Å si «Hei Turid! Takk for at vi fikk låne huset. Isfjorden er best!»

Konklusjon: bra jobba sherpaer! Og hurra for at vi overlevde turen ned. Vi var ikke helt sikre på det, nemlig.

Livin’ on the edge

Nå som jeg har postet bilder av søte dyr her inne er all skam og frykt for klisjéer borte. Så hva kommer nå? Jo, et dikt! Og jeg har ikke skrevet det selv, engang. Jeg har nok ikke lov til å skrive av dikt og legge det ut her inne, men noen ganger må man bare leve litt på kanten. Jeg er i praksis på en ungdomsskole for tida, og etter vinterferien skal vi jobbe med lyrikk. På jakt etter fine dikt som ikke er skrevet av folk som er døde (vanskelig!) har jeg funnet mye flott, men ikke så mye som jeg kan dele med elevene. Derfor vil jeg dele det med deg! Eller med meg selv. Dette er kanskje en av postene hvor jeg burde tenkt mer på mottaker, skal jeg innrømme, men hvorfor kan man ikke bare skrive til seg selv noen ganger? Uansett om denne posten er skrevet til meg eller deg, så må jeg innse at jeg nå har gått langt over grensa til babling. Her kommer et dikt av Finn Øglænd som får meg til å tenke «SÅNN ER DET!». Jeg elsker den følelsen.

Eg byrjar kjenne meg sjølv
(etter Fernando Pessoa)

Eg byrjar kjenne meg sjølv. Eg finst ikkje.
Eg er rommet mellom det eg ønskjer å bli
og det andre har gjort av meg.
Eller halve det rommet,
for det er liv der òg…
Så det er altså meg.
Sløkk lyset, steng døra, slutt å tasse
i tøflene dine der ute i gangen.
Bare lat meg vere i fred og åleine
i mitt rom.
Det er ei billig verd.