I går var det 17. juni, altså Islands nasjonaldag. Jeg hadde hørt at det var heller triste greier, uten særlig tog eller stas overhodet, så jeg hadde ikke de helt store forhåpningene. Men de som hadde fortalt meg dette lyver. Jeg husker ikke hvem det var, men hvis du leser dette er du herved avslørt. Du burde skamme deg. Hvis man blander 4. juli-feiringen i USA med musikkens dag i Oslo og martnan i Trondheim, så får man 17. juni i Reykjavik. Det var masse mennesker, is, pølse, godteri, leker, teater, tog, og ikke minst masse, masse musikk. Flott, rett og slett! Og når dagen avsluttes med konsert med både Seabear, Of Monsters and Men, Retro Stefson, Hjaltalín og Dikta, ja da kan man ikke klage. En strålende feiring av et strålende land!

Jeg har som smått satt i gang med pakkingen. Jeg har pakket 3 svære esker som skal sendes til Oslo (som for øvrig er de TEITESTE ESKENE JEG NOEN GANG HAR VÆRT BORTI. Helt seriøst. Hadde det eksistert en pris for tidenes mest ubrukelige og håpløse esker så hadde de vunnet med glans. Jeg vurderer faktisk å opprette en slik pris bare for å kunne gi dem til disse eskene. Når noen har laget noe så totalt ubrukelig så fortjener det mer oppmerksomhet. Hvor vanskelig kan det være å lage en boks det er mulig å lukke? Ikke så veldig vanskelig, gjetter jeg. Men på posten i Reykjavik får man kjøpt bokser det er nærmest umulig å lukke uten å fullstendig ødelegge lokket først. Det følger også med en tegning over hvordan det overhodet ikke er mulig å gjøre det. Det virker kanskje meningsløst å skrive et helt avsnitt om teite esker i parentes, men de fortjener det. Tro meg, de fortjener det. Men ikke uten parentes). Som vanlig har jeg alt for mange ting, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg hjem. Men hva er vel en hjemreise uten ekstrem overvekt? Behagelig, men helt urealistisk.

Hjemme i kollektivet er Egil i uvanlig godt humør og Vladim er alt for hyggelig. Han kom med hostesaft til meg her en dag fordi han hadde hørt at jeg hostet, og i går hadde han laget middag til oss og kjøpt inn flere kartonger juice til meg siden jeg nektet å drikke øl på forrige kollektivmiddag. Det er jo koselig av ham, men også ganske så ubehagelig siden han er minst 15 år eldre enn meg og svigerbroren til Reidar. Valerica er tydeligvis på ferie, for jeg har verken sett ham eller massevis av tiss på do på flere dager. Hurra! Internett fungerer fortsatt ikke, men det kom jo ikke som noen overraskelse.

I dag er det 10 dager til jeg skal hjem, gitt! Og nå har jeg nettopp bestilt togbillett fra Oslo til Trondheim:

30.06.2010 OSLO S – TRONDHEIM 14:17 – 21:00

Så da vet dere det.

Internett funker ikke i huset for tiden, men nå har vi alle snakket med Reidar, og jeg håper (men tror ikke) at det ordner seg før jeg drar. Han latet som om han ikke visste noe om det, selv om jeg vet at 3 andre har gitt beskjed før jeg snakket med ham i går. Han visste heller ikke hvem han skulle kontakte for å få fikset det, og ble svært overrasket over min sykt gode idé om å ringe han som ordnet internett sist.

Ellers spiller Egil som aldri før, men har fortsatt ikke blitt noe flinkere. Kanskje komponisten kan hjelpe ham? Jeg håper det. For det har nemlig flyttet inn en komponist i rommet til tatoveringsmannen. Han er fra New York og skal være her i sommer for å bli inspirert og skrive ferdig operaen han jobber med om Island. Veldig trivelig fyr, altså. Nå som den norske jenta har dratt var det fint å ha en annen normal person i huset. Selv om det kan virke som han sliter fælt med mageproblemer.

Jeg angrer bittert på at jeg skrev fine ting om forkjølelsen min, for nå nekter den å dra sin vei.  Vi har ikke internett hjemme for tiden, så i dag måtte jeg dra meg ut av senga og komme meg på biblioteket for å få sendt e-post og slikt. Nå sitter jeg her og er utslitt etter den lille spaserturen. Det at det ser ut som jeg sitter og gråter gjør det ikke spesielt mye bedre. Øyene mine renner konstant, og etter noen dager med tårer er de ganske røde og kjipe. Jeg får masse bekymrede blikk av snille islendinger som sannsynligvis tror jeg er fryktelig lei meg. Pinlig. Men til tross for forkjølelsen har det vært utrolig koselig å ha besøk i helga. Det gjorde meg enda mer klar til å dra hjem, og i dag er det heldigvis bare 11 dager igjen. Tjohei! Og med mine nye bestevenner i lomma, så skal jeg nok klare meg frem til da

Kollektivet

Før du leser videre må du trykke der det står «Kollektivet». Det er kanskje litt tidlig å begynne å mimre, men jeg gjør det likevel. I går fant jeg igjen opptaket fra en søndagsmorgen da Thorstein fortsatt bodde her, og han desperat prøvde å overdøve Valericas musikk med islandske nyheter. Som dere hører tapte Thorstein så det sang. Jeg vil også påpeke at døren til rommet mitt er lukket mens jeg tar opp dette. Jeg er oppriktig bekymret for at musikken til Valerica har gitt meg varige mén, for det går sjelden en dag uten at jeg tar meg selv i nynne på en av sangene hans. Uansett er dette en strålende mulighet for deg å virkelig leve deg inn i tilværelsen i kollektivet mitt mens du leser innleggene mine. Kos deg!

Den måtte jo komme. Småbarnsmødre er ikke så glad i forkjøla mennesker rundt barna sine, så jeg får vel være fornøyd med at den kommer nå som jeg er ferdig med det meste av feltarbeidet. Siden bestemor kommer i kveld er likevel ikke tidspunktet helt perfekt. Men med seng, ullsokker, skjerf og masse te, så skal jeg nok bli klar for besøk til i kveld. Jeg skulle jo bare transkribere i dag uansett, og det kan man fint gjøre med litt feber.Og i morgen skal de på busstur for å se geysir og gullfoss, så da har jeg enda en dag til å bli frisk på. Det her betyr jo også at jeg blir frisk til jeg kommer hjem. Så selv om forkjølelsen min er plagsom på alle andre måter, så skal den få et klapp på skulderen for forholdsvis grei timing.

Egil har begynt å komme ut av rommet sitt hver gang noen kommer inn. Han er alltid i merkelig godt humør, og stiller masse spørsmål.  Han har også barbert av seg skjegget og tatt av seg regnjakken. Den jakken har han gått med konstant siden jeg flyttet inn hit, så det her er jo bare rart. Det gjør det mye vanskeligere å unngå ham når man ikke kan lytte etter regnjakkebråk før man sniker seg ut. For noen dager siden, mens jeg sto på kjøkkenet og laget meg frokost, kom han og lurte på om jeg er flink til å lage mat. Jeg fortalte at jeg liker å lage mat, men så veldig flink kan man vel ikke si at jeg er. Da satte han i gang med en tale om hvor håpløst det er med dagens moderne kvinner som nekter å lage mat fordi de har blitt hjernevasket av kvinnekampen. Jeg prøvde å fortelle at det ikke er kvinnekampens skyld at jeg ofte brenner risen, men det var selvfølgelig håpløst, og førte til en enda lenger tale om «peoples feeding habits». Jeg gleder meg til jeg kan lage mat uten Egil rundt meg.

I dag endte joggeturen opp med å bli en plukke blomster-tur. Hjalp kanskje ikke på kondisen, men veldig på humøret! Jeg så masse forglem-meg-ej på vei ned mot sjøen i går, så jeg må nok en tur dit i morgen. Markblomster er det fineste som finnes!

Til og med Reidar har blitt påvirket av finværet, og har gjort et forsøk på å pynte utenfor døra:

Hva skal man med blomsterpotte når man har en stor, svart søppelbøtte?

Da jeg og den norske jenta som nettopp flyttet inn kom hjem i natt, satt Egil og spilte fløyte på rommet sitt. Det er tydelig at han ikke har skjønt at man skal holde fingrene over de små hullene for å få finere lyd. Da han hørte at vi gikk inn døra, kom han ut av rommet sitt og unnskyldte seg for at han hadde spilt fløyte midt på natten. Det går fint, sa vi, og var vel begge ganske lettet over at han forstår at slikt ikke passer seg. Men hva gjorde han da han gikk inn på rommet sitt igjen? Jo han fant fram gitaren. La oss håpe at noen lærer ham noen grep snart, i det minste.

I dag er jeg utrolig ukonsentrert og vil ut i sola, ikke sitte inne på biblioteket. Men siden jeg snart skal hjem må sola vente. Det er virkelig på tide med en siste innspurt! Jeg prøver derfor så godt jeg kan å bli inspirert av Sarah Gardner:

Selv om det er ganske så fristende å heller la seg styre av denne:

Og ja, jeg er klar over at jeg må slutte å finne fine plakater og heller jobbe. Men det sitter en gammel mann ved siden av meg og blar veldig høyt i avisa. Og på pulten er det to lapper, rett ved siden av hverandre, hvor det står at man ikke får spise her, bare drikke vann fra gjennomsiktige flasker. Kanskje jeg skal gå og fylle opp den gjennomsiktige vannflasken min? Jeg liker ikke folk som bruker solbriller inne.

Dagen i går startet så bra, med lang tur, konsert, og trening. Men så fikk jeg plutselig mageknip. Hva er det for noe, liksom. Jeg tror ikke jeg har hatt det siden jeg var liten. Jeg dro hjem og hadde mest lyst til å legge meg og sove, men det hadde ikke Vladim tenkt.  Han og en venninne hadde laget ukrainsk pizza i mikrobølgeovnen som de ville dele, og nektet å høre på unnskyldningen min. Jeg hadde ikke annet valg enn å sette meg ned og spise. Etter hvert kom Egil også, så dette ble vår første nesten komplette kollektivmiddag.

Mye av middagen gikk med på å flytte vannglasset mitt rundt eller holde hånden min over det, så det ikke skulle fylles opp med øl eller vin. Resten av middagen lærte jeg om Ukraina og Latvia, og fikk en lang innføring i russisk google og word.  Elena , Vladims venninne, kunne verken islandsk eller engelsk, men snakket russisk og lo hver gang vi ikke forsto henne. Hun lo altså under ca. hele middagen. Egil og Vladim ser ut til å ha blitt venner igjen, og de snakket blant annet om sønnene sine, som er like gamle. Elena slengte seg også med, for hun har også en gutt i tenårene som hun ikke hadde ansvaret for. Jeg må si det er flott å føle seg utenfor når samtalen dreier seg om sine barn som man ikke har ansvaret for. Egil gikk etter hvert og hentet noen av kokebøkene sine, og han og Elena hadde en lang samtale om mat, som gikk ut på å peke på bilder og si enten ”good” og smile eller ”no” og gjøre grimaser. Så viste Vladim meg youtube-videoer av diskotek i Russland og hvordan man lager drinker som brenner.

Alt i alt var det en hyggelig middag, og etter et par timer gikk vi alle hver til vårt. Vladim og Elena dro ut for å drikke mer, jeg gikk og la meg, og Egil spilte gitar på rommet sitt, og sang kjente sanger hvor han bytter ut all tekst med ordet ”hello”.

Broren til kona til Reidar flyttet inn for noen dager siden. Han kommer fra Russland og heter Vladim. ”Like Vladislav, only shorter”, som han sier selv.  Siden Vladim kommer fra Russland, kommer det kanskje ikke som noen overraskelse at han er glad i vodka. Hjemmelaget vodka. For to kvelder siden fant jeg ham sovende over kjøkkenbordet med vodkaflasken i hånden. Jeg sjekket at han pustet og gikk og la meg.  Egil, derimot, bestemte seg for å vekke ham og prøve å få ham opp på rommet sitt. Det var ikke en god idé, hvis jeg skal dømme fra lydene jeg våknet av den natta. Jeg hørte grynting, etterfulgt av spying i skikkelig Team America-stil.  Egil ble forferdet og ropte ”Ah, it stinks! You need to take a shower, ah, get in the shower!” Men Vladim nektet, og prøvde heller å komme seg opp på rommet. Etter å ha krabbet opp og rullet ned trappa utallige ganger mens Egil desperat prøvde å overbevise han om å ta seg en dusj, kom han seg endelig opp. Han la seg i gangen og spydde litt mer, før Egil fikk ham inn på rommet.

Dagen etter møtte jeg Egil, som var trøtt etter å ha vært  oppe og vasket til langt på natt. Da vi sto der og snakket om Vladim, kom han ruslende ned trappa. ”Were you drinking with me yesterday?” spurte han, og så på Egil. ”NO!” svarte han, og gikk inn på rommet sitt. ”Me no remember anything”, sa han, og så litt brydd ut.

Det er altså en ganske trykket stemning her når alle er hjemme. Men siden Egil har gått til innkjøp av både fløyte, mini-keyboard og gitar, så er han mest på rommet sitt og ”spiller”. Nå har det snart gått en uke, og til tross for iherdig øving kan jeg ikke høre særlig fremgang. Men han gir ikke opp så lett, det skal han ha.

Fikk litt dårlig samvittighet for at jeg alltid klager på vinden da jeg så denne fantastiske reklamen. Den slår til og med Tine-reklamen med barn som drikker melk.

via A Cup of Jo

Ikke nok med at det er 1. juni i dag, men det er sol, internett er tilbake, jeg skal på garnshopping, og noen har vasket mikrobølgeovnen! Hurra! Broren til kona til Reidar har flyttet inn. Han er kjempemerkelig (selvfølgelig), men han vasker og ordner, og da kan han bare være så rar han vil.  Ah, for en fantastisk dag!