Amerikaneren holdt ikke ut lenger enn til i dag. Og det skjønner jeg godt, med den kvelden han hadde med Vladim og Egil for noen dager siden, og ikke minst Egils konstante spilling. Så da var vi bare 3 igjen.  I dag har jeg sendt 4 esker til Oslo, og er midt i pakkingen av ting  jeg må ta med på flyet. Rommet mitt ser ikke ut, og igjen har min fiende Haugen dukket opp på senga. Men siden jeg bor i rommet med verdens største seng, kan den bare leve sitt eget liv der på venstresiden til torsdag. Hah, du skremmer ikke meg!

I dag kom det noen og fikset internett! Yay! Reidar imponerer stort nå på slutten gitt. Da jeg kom tilbake fra postkontoret var huset vasket og alt var (så) rent og pent (som mulig i dette huset). Utrolig.

Denne siste uken prøver jeg å få presset inn så mye som mulig av ting jeg ikke har rukket til nå, og ting jeg vil gjøre/spise/se igjen. I morgen er for eksempel store deler av dagen satt av til feltrapportskriving på Babalú, mens jeg spiser verdens beste ostekake. For det må jo gå enklere å skrive når det kombineres med kake? Jeg har trua på det. Nå er jeg forresten  ferdig med å strikke genser nr. 2! Jeg er kjempefornøyd og det blir utrolig vanskelig å vente til jul med å gi den bort. Men jeg skal klare å holde det hemmelig. Jeg skal klare det!

Haugen skuler på meg. Argh, jeg får vel gjøre noe med den i dag likevel. Angrip!

Det er mye rot og grus utenfor huset, så Reidar ga Vladim beskjed om å ordne opp litt. Og hva er det beste hjelpemiddelet for å få grusen og søppelet bort fra gata? Ifølge Vladim er det støvsugeren. Jepp, han hentet støvsugeren fra huset og støvsugde gata. Jeg gjetter på at den ikke kommer til å leve så lenge, stakkar. Men gata er nå fri for grus og renere enn noen gang. Mission accomplished.

Jeg sliter fortsatt med denne feltrapporten. Hvorfor blir alt så mye vanskeligere når man må skrive det ned?

I går kveld ble jeg ganske så irritert. Dagen og kvelden hadde vært kjempefin, med gode venner, Reykjaviks beste burger og foosball. Men så var kvelden slutt og jeg dro hjem. Hjemme ble jeg møtt av Egil og Vladim som var sørpefulle. De insisterte på at jeg skulle komme og sette meg og drikke den mystiske drikken i 2-litersflasken på kjøkkenbordet. Det ville jeg selvfølgelig ikke, og prøvde å forklare at jeg måtte legge meg. Da jeg endelig kom meg på rommet sluttet de aldri å rope til meg. Det startet med ting som «Tonja! Reykjavik never sleeps, so we can’t either. Come join us in the kitchen!”  Det er jo irriterende nok når man prøver å sove, og det ble ikke bedre etter hvert. Jeg svarte ikke, men de ga ikke opp. Etter et kvarter nådde ropene nye teithetshøyder, og Egil fikk plutselig for seg at hvis han prøvde å lure meg med at det var masse menn i uniform på kjøkkenet, så ville jeg nok helt sikkert komme. Så feil kan man ta. Etter lange forklaringer om disse mennene, og  rop som «Tonja! There are men in special uniforms waiting for you! Don’t disappoint us…eh…I mean them!» ble jeg rasende.  Å rope «SHUT UP!» gjorde heldigvis susen. Det er ikke så ofte jeg blir så sint at jeg roper (det har aldri skjedd før, faktisk) men det fungerte, for etter det ble de stille. Noen minutter senere bestemte de seg heller for å plage amerikaneren til å komme ut til dem. Han klarte ikke å si nei, svake menneske, og endte med å sitte i evigheter og høre på Egil fortelle ham at Nord-Amerika ikke har kultur.

Nå sitter jeg på kafé og skal skrive feltrapport. Det ble desverre satt på vent da jeg oppdaget at det skal være festival her, og alle bandene jeg ville få med meg før jeg drar spiller på torsdag! Yay! Det måtte selvfølgelig feires med en rugbrødis, men nå er jeg klar til jobbing igjen. Klar, ferdig, gå!

I går var det 17. juni, altså Islands nasjonaldag. Jeg hadde hørt at det var heller triste greier, uten særlig tog eller stas overhodet, så jeg hadde ikke de helt store forhåpningene. Men de som hadde fortalt meg dette lyver. Jeg husker ikke hvem det var, men hvis du leser dette er du herved avslørt. Du burde skamme deg. Hvis man blander 4. juli-feiringen i USA med musikkens dag i Oslo og martnan i Trondheim, så får man 17. juni i Reykjavik. Det var masse mennesker, is, pølse, godteri, leker, teater, tog, og ikke minst masse, masse musikk. Flott, rett og slett! Og når dagen avsluttes med konsert med både Seabear, Of Monsters and Men, Retro Stefson, Hjaltalín og Dikta, ja da kan man ikke klage. En strålende feiring av et strålende land!

Jeg har som smått satt i gang med pakkingen. Jeg har pakket 3 svære esker som skal sendes til Oslo (som for øvrig er de TEITESTE ESKENE JEG NOEN GANG HAR VÆRT BORTI. Helt seriøst. Hadde det eksistert en pris for tidenes mest ubrukelige og håpløse esker så hadde de vunnet med glans. Jeg vurderer faktisk å opprette en slik pris bare for å kunne gi dem til disse eskene. Når noen har laget noe så totalt ubrukelig så fortjener det mer oppmerksomhet. Hvor vanskelig kan det være å lage en boks det er mulig å lukke? Ikke så veldig vanskelig, gjetter jeg. Men på posten i Reykjavik får man kjøpt bokser det er nærmest umulig å lukke uten å fullstendig ødelegge lokket først. Det følger også med en tegning over hvordan det overhodet ikke er mulig å gjøre det. Det virker kanskje meningsløst å skrive et helt avsnitt om teite esker i parentes, men de fortjener det. Tro meg, de fortjener det. Men ikke uten parentes). Som vanlig har jeg alt for mange ting, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg hjem. Men hva er vel en hjemreise uten ekstrem overvekt? Behagelig, men helt urealistisk.

Hjemme i kollektivet er Egil i uvanlig godt humør og Vladim er alt for hyggelig. Han kom med hostesaft til meg her en dag fordi han hadde hørt at jeg hostet, og i går hadde han laget middag til oss og kjøpt inn flere kartonger juice til meg siden jeg nektet å drikke øl på forrige kollektivmiddag. Det er jo koselig av ham, men også ganske så ubehagelig siden han er minst 15 år eldre enn meg og svigerbroren til Reidar. Valerica er tydeligvis på ferie, for jeg har verken sett ham eller massevis av tiss på do på flere dager. Hurra! Internett fungerer fortsatt ikke, men det kom jo ikke som noen overraskelse.

I dag er det 10 dager til jeg skal hjem, gitt! Og nå har jeg nettopp bestilt togbillett fra Oslo til Trondheim:

30.06.2010 OSLO S – TRONDHEIM 14:17 – 21:00

Så da vet dere det.

Internett funker ikke i huset for tiden, men nå har vi alle snakket med Reidar, og jeg håper (men tror ikke) at det ordner seg før jeg drar. Han latet som om han ikke visste noe om det, selv om jeg vet at 3 andre har gitt beskjed før jeg snakket med ham i går. Han visste heller ikke hvem han skulle kontakte for å få fikset det, og ble svært overrasket over min sykt gode idé om å ringe han som ordnet internett sist.

Ellers spiller Egil som aldri før, men har fortsatt ikke blitt noe flinkere. Kanskje komponisten kan hjelpe ham? Jeg håper det. For det har nemlig flyttet inn en komponist i rommet til tatoveringsmannen. Han er fra New York og skal være her i sommer for å bli inspirert og skrive ferdig operaen han jobber med om Island. Veldig trivelig fyr, altså. Nå som den norske jenta har dratt var det fint å ha en annen normal person i huset. Selv om det kan virke som han sliter fælt med mageproblemer.

Jeg angrer bittert på at jeg skrev fine ting om forkjølelsen min, for nå nekter den å dra sin vei.  Vi har ikke internett hjemme for tiden, så i dag måtte jeg dra meg ut av senga og komme meg på biblioteket for å få sendt e-post og slikt. Nå sitter jeg her og er utslitt etter den lille spaserturen. Det at det ser ut som jeg sitter og gråter gjør det ikke spesielt mye bedre. Øyene mine renner konstant, og etter noen dager med tårer er de ganske røde og kjipe. Jeg får masse bekymrede blikk av snille islendinger som sannsynligvis tror jeg er fryktelig lei meg. Pinlig. Men til tross for forkjølelsen har det vært utrolig koselig å ha besøk i helga. Det gjorde meg enda mer klar til å dra hjem, og i dag er det heldigvis bare 11 dager igjen. Tjohei! Og med mine nye bestevenner i lomma, så skal jeg nok klare meg frem til da

Kollektivet

Før du leser videre må du trykke der det står «Kollektivet». Det er kanskje litt tidlig å begynne å mimre, men jeg gjør det likevel. I går fant jeg igjen opptaket fra en søndagsmorgen da Thorstein fortsatt bodde her, og han desperat prøvde å overdøve Valericas musikk med islandske nyheter. Som dere hører tapte Thorstein så det sang. Jeg vil også påpeke at døren til rommet mitt er lukket mens jeg tar opp dette. Jeg er oppriktig bekymret for at musikken til Valerica har gitt meg varige mén, for det går sjelden en dag uten at jeg tar meg selv i nynne på en av sangene hans. Uansett er dette en strålende mulighet for deg å virkelig leve deg inn i tilværelsen i kollektivet mitt mens du leser innleggene mine. Kos deg!

Den måtte jo komme. Småbarnsmødre er ikke så glad i forkjøla mennesker rundt barna sine, så jeg får vel være fornøyd med at den kommer nå som jeg er ferdig med det meste av feltarbeidet. Siden bestemor kommer i kveld er likevel ikke tidspunktet helt perfekt. Men med seng, ullsokker, skjerf og masse te, så skal jeg nok bli klar for besøk til i kveld. Jeg skulle jo bare transkribere i dag uansett, og det kan man fint gjøre med litt feber.Og i morgen skal de på busstur for å se geysir og gullfoss, så da har jeg enda en dag til å bli frisk på. Det her betyr jo også at jeg blir frisk til jeg kommer hjem. Så selv om forkjølelsen min er plagsom på alle andre måter, så skal den få et klapp på skulderen for forholdsvis grei timing.

Egil har begynt å komme ut av rommet sitt hver gang noen kommer inn. Han er alltid i merkelig godt humør, og stiller masse spørsmål.  Han har også barbert av seg skjegget og tatt av seg regnjakken. Den jakken har han gått med konstant siden jeg flyttet inn hit, så det her er jo bare rart. Det gjør det mye vanskeligere å unngå ham når man ikke kan lytte etter regnjakkebråk før man sniker seg ut. For noen dager siden, mens jeg sto på kjøkkenet og laget meg frokost, kom han og lurte på om jeg er flink til å lage mat. Jeg fortalte at jeg liker å lage mat, men så veldig flink kan man vel ikke si at jeg er. Da satte han i gang med en tale om hvor håpløst det er med dagens moderne kvinner som nekter å lage mat fordi de har blitt hjernevasket av kvinnekampen. Jeg prøvde å fortelle at det ikke er kvinnekampens skyld at jeg ofte brenner risen, men det var selvfølgelig håpløst, og førte til en enda lenger tale om «peoples feeding habits». Jeg gleder meg til jeg kan lage mat uten Egil rundt meg.