Jeg angrer bittert på at jeg skrev fine ting om forkjølelsen min, for nå nekter den å dra sin vei.  Vi har ikke internett hjemme for tiden, så i dag måtte jeg dra meg ut av senga og komme meg på biblioteket for å få sendt e-post og slikt. Nå sitter jeg her og er utslitt etter den lille spaserturen. Det at det ser ut som jeg sitter og gråter gjør det ikke spesielt mye bedre. Øyene mine renner konstant, og etter noen dager med tårer er de ganske røde og kjipe. Jeg får masse bekymrede blikk av snille islendinger som sannsynligvis tror jeg er fryktelig lei meg. Pinlig. Men til tross for forkjølelsen har det vært utrolig koselig å ha besøk i helga. Det gjorde meg enda mer klar til å dra hjem, og i dag er det heldigvis bare 11 dager igjen. Tjohei! Og med mine nye bestevenner i lomma, så skal jeg nok klare meg frem til da

Kollektivet

Før du leser videre må du trykke der det står «Kollektivet». Det er kanskje litt tidlig å begynne å mimre, men jeg gjør det likevel. I går fant jeg igjen opptaket fra en søndagsmorgen da Thorstein fortsatt bodde her, og han desperat prøvde å overdøve Valericas musikk med islandske nyheter. Som dere hører tapte Thorstein så det sang. Jeg vil også påpeke at døren til rommet mitt er lukket mens jeg tar opp dette. Jeg er oppriktig bekymret for at musikken til Valerica har gitt meg varige mén, for det går sjelden en dag uten at jeg tar meg selv i nynne på en av sangene hans. Uansett er dette en strålende mulighet for deg å virkelig leve deg inn i tilværelsen i kollektivet mitt mens du leser innleggene mine. Kos deg!