Jeg har jo ikke fortalt dere om Johanne! Hun tar master i sos.ant. i Trondheim, og jeg møtte henne på flyet til Reykjavik. Hun skal også gjøre feltarbeid her, men om noe annet enn meg. Hun bor 5 min. unna, og gjør dagene mye mindre ensomme enn jeg hadde fryktet. Hun har virkelig vært en engel de siste dagene. Jeg ble nemlig syk i går og tilbrakte natten liggende på baderomsgulvet. Det gulvet er så ekkelt at det ikke finnes ord til å beskrive det, men jeg var så svimmel at jeg måtte legge meg ned (nei, jeg var ikke full). Da jeg våknet til meg selv og oppdaget at jeg lå på baderomsgulvet ble jeg så kvalm at jeg ble svimmel, og sånn fortsatte det. Mine hypokondertendenser blandet med lukten og bakteriene på gulvet gjorde at overskriftene i VG kom poppende opp i hodet mitt: ”Norsk student spist av morderbakterier! Funnet da ektepar skulle dusje sammen. Se s. 5 og 6, hvor huseier Reidar gjenskaper situasjonen på do ”. Tenk å dø på do. Det er trist, det. Men nå som Johanne har gitt meg medisin, potetgull og Cola har jeg det mye bedre. Og det betyr jo at jeg fikk smake den islandske Colaen, som visstnok skal være verdens beste. Den smakte Cola. Men så er jo ikke jeg så glad i brus, så jeg ville ikke hørt på meg når det kommer til det her. Favorittbrusen min er tross alt Mozell…
Johanne har løst mysteriet om den rare lukten i leiligheten min. Da jeg var på besøk til henne ba hun meg lukte på varmvannet fra kranen. Det viser seg nemlig at varmt vann på Island lukter en blanding av råtne egg og bæsj. Det er denne lukten som har spredd seg i leiligheten. Det forklarer også hvorfor islendingene som bor her ikke skjønner hva jeg snakker om. De har jo levd i stanken hele livet, og legger ikke lenger merke til den.
Jeg beklager at jeg ikke har lagt ut noen bilder enda. Jeg har fortsatt ikke fått internett, så jeg sitter heller alt for lenge på den koselige kafeen rett ved der jeg bor og tar opp plass. Grunnen til at jeg ikke har internett er fordi man må ha islandsk personnummer for å få det, og mitt islandske personnummer har fortsatt ikke kommet. Islendinger har ikke fått med seg at et personnummer er hemmelig, så de krever det til alt fra å være med på språkkurs til å leie film. Det skulle ta 1-2 dager før jeg fikk det i posten, men nå har det gått over en uke og det har fortsatt ikke kommet. Det er mulig at mannen med den skumle tatoveringen eller den østeuropeiske popmusikkgutten har tatt posten min, siden den bare slenges inn gjennom en luke i ytterdøren. Jeg har nå kjøpt inn fancy dopapir og håndsåpe til badet, i håp om at de skal få dårlig samvittighet og gi den tilbake.
Når det kommer til feltarbeidet går det ikke i rasende fart, men det blir nok bedre når jeg kommer skikkelig i gang. Jeg går i det minste på språkkurs hver dag, og har nå lært at ingen ting slipper unna bøyningstyranniet. De bøyer til og med navn. Navn! Det er sykt. Ellers vandrer jeg rundt og observerer, som en antropolog skal. Folk er faktisk så hippe og trendy som jeg hadde forventet. Det er utrolig hva folk kan finne på å ha på seg, altså.

Og heldigvis er det masse fedre med små barn rundt omkring, og det lover bra for oppgaven.